teaterKropp og katharsis

- Jim Morrison ville at konsertene han hadde skulle være som Artaud-teater, sier Lars Øyno, regissør for Vegen til himmelen som er et samarbeid mellom Det norske teateret og Grusomhetens teater. Stykket hadde urpremiere i går.

AV TIRIL BRYN

- Artaud var inspirert av østerlandske teatertradisjoner og deres urgamle ritualer, sier Øyno. - Ritualer i betydningen av ideer som enda ikke er blitt ødelagt av penger og mammon, men som innehar litt av livets magi. Artaud var opptatt av skriket. Voldsomme scenarier som utrykker undertrykte og stengte følelser. Disse følelsene skal gjennomleves i teateret i stedet for at de leves ut i det virkelige liv.

- Hvorfor navnet Veien til himmelen?

- Det er et begrep de fleste av oss har et forhold til. Etter døden kommer man til himmelen. Stykket handler om dødsøyeblikket til Mozart. Mozart tar på seg en oppgave å formidle smerte. Som Kristus med korsfestelsen. Det er en måte å vise eller illustrere denne veien.

- Kafka har sagt: Unngår vi den lidelse høyere makter har pålagt oss å gjennomleve, ødelegger vi oss selv?

- Det handler om den eksistensielle smerte. Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor skal jeg? Vi vet ikke hva som er veien til himmelen, eller hva som er himmelen, et paradis? Når begynner vi på denne veien?

- Mange bruker mesteparten av sin tid på jorden til å unngå lidelsen, en kamp de er dømt til å tape?

- Vi vet at lidelsen er der. Å unngå den er en måte å lure seg selv. Artaud ble i sin tid oppfattet som dødsbejaende. Navnet Grusomhetens teater får en til å tenke på blodsutgytelser og vold. Artaud ville ikke død, han ville glede og at teateret skulle virke i folks liv, at det skal virke utover det som skjer på scenen. I fattige land som Mexico er teateret virkelig i bruk. De er intenst hungrige på dette livet.

- Foreksempel som folk under en rockekonsert lever folk ut sider de ikke kan leve ut i dagliglivet?

- En kan heller ikke spille grusomt teater noe annet sted enn på teateret. Man ville blitt kastet på galehus. Faktisk var Jim Morrison var svært opptatt av Artaud. Han ville at rockekonsertene han hadde skulle være som Artaud-teater. Du kan også høre at han var inspirert på måten han bruker stemmen. Poenget er at teateret skal gjøre at folk opplever virkeligheten på en bedre måte. Konvensjonelt teater er ikke akkurat som rockekonsert. Det er mer et forfinet kulturelt utrykk - brukt til adspredelse. Kun underholdning. Selvsagt er det viktig at teateret er underholdende. Artaud brukte mye humor som kommunikasjon. Uten humor blir man selvhøytidelig.

- Oscar Wilde sa: Livet er en scene full av dårlige skuespillere?

- Man forstiller seg istedet for å være. Kjedsommelighet er døden. Vi behøver alle noe å tro på, hva er det vi søker i kunsten? En tro på magien ved det å leve. Og vi trenger berøring. Konvensjonene og forordninger rundt oss gjør fysisk berøring vanskelig. Jeg tror det er årsak til mye smerte. Tenk på små barn, hvor viktig det er for dem med fysisk berøring.

- Det er gjort forskning på aper og det viser seg at apebarna dør om de ikke får fysisk kontakt i det hele tatt?

- Hitlers barndom er også et klassisk eksempel. Han hadde det jævlig.

- Mange menn går sikkert til prostituerte på grunn av at de trenger fysisk nærhet, ikke bare fordi de skal tilfredstille et behov?

- Artaud følte det var nødvendig å ta i bruk teater som en slags katarsis. Gjennom skuespillernes makabre dans, tegn og banning skal skuespillerne manes til å «tømme byller kollektivt». Det er en teaterform som gir utrykk for den angst menneskene går og bærer på. Grusomhetens teater er hardt psykisk arbeid for skuespillerene fordi de arbeider med kroppen. Arbeidet med kroppen gjør at skuespillerne må åpne seg mer, de blir mer sårbare. De blottstilles. De er ikke bare snakkehoder. Jeg ønsker skuespillernes uttrykk skal treffe publikum fysisk. Kroppen på scenen skal kommunisere med publikums kropper. Teateret skal ikke kun være intellektuelt. I vanlig teater rettes alt inn på ordet som utrykksmiddeL. Jeg mener kroppen i seg selv illustrerer en fortelling, den kan fortelle sin egen historie, om lengsel og savn. Et rop. Kroppen lider under tankens autoritet og reagerer med å legge seg ned og bli syk. Det handler om å gi seg hen, slippe denne bundetheten.

BT: LARS ØYNO: Tro på magien ved å leve. Foto: May-Irene Aasen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.