[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

kinoNasjonalidentitet på prospektkort

Naturfargene i det skotske høylandet er gjennom hele filmen vakkert avstemt til Rob Roys kilt. Blut-und-Boden uten ettersmak.
FILM

KJETIL KORSLUND

Rob Roy var en beryktet kjeltring i de skotske høylandene på begynnelsen av 1700-tallet. I motsetning til faren hadde han et mindre lojalt forhold til James II, og bedrev utpressing og kvegtyverier - en vanlig og respektabel geskjeft for de gamle klanene som på denne tiden er i ferd med å gå i oppløsning. Jorden til Rob Roy lå mellom eiendommene til hertugene av Montrose og Argyll, noe han stadig benyttet seg av til egen fordel ved å sette de to opp mot hverandre. I 1712 ble han heftet av gjeld til Montrose som han ikke greide å betale, og levde etter dette av røveri, hovedsakelig på Montroses bekostning. I Jacobineropprøret 1715 ble han mistrodd av tilhengere og motstandere, og svarte med å plyndre begge sider uten forskjell. Den andre hertugen av Argyll var mer forsonlig overfor Rob Roy, som fortsatte sine plyndringer av Montrose inntil Argyll fikk i stand en forsoning i 1722. Tre ganger ble Rob Roy satt i fengsel. Han ble benådet i 1727. På sine gamle dager ble han katolikk. Etterlatte brever viser at han var vel utdannet og ikke bare en brutal tyv.

Nok om Rob Roy. Nå over til filmen Rob Roy. Walter Scotts Robin Hood-aktige fremstilling av Rob Roy (1818) er ikke nevnt i rulletekstene til Michael Caton-Jones' film, så sammen med manusforfatter Alan Sharp får han selv ta ansvaret for den pompøse, ensidige og forenklede filmen det har blitt. Filmens Rob Roy har fått i oppgave å gestalte den skotske nasjonalfølelsen, og den bæres standhaftig av det stolte og følsomme ansiktsuttrykket Liam Neeson også benyttet i Nell. Klanene er i ferd med å forsvinne på grunn av sykdom, emigrasjon og adelens undertrykking. Filmens innledende tekstplakat forteller oss at dette er historien om et stolt folk som forsøker å holde på integriteten i en hard tid. Rob Roy arbeider som kvegvakt for Montrose. Det antydes at han stjeler litt nå og da, men det er bare for å hjelpe de som sulter. Selv er han en ærlig mann som ser med bekymring på fremtiden, og derfor bestemmer seg for å låne penger av Montrose. Og pengene får han låne, men de blir stjålet av Montroses protesjé Cunningham som har behov for midler. Cunningham er horesønn av Montrose uten å vite det selv. Filmens momentum er den forfølgelsen og mistanken Montrose utsetter Rob Roy og hans følgesvenner for da han ikke betaler gjelden. Cunningham selv jakter på Rob Roy, svir av gården hans og voldtar kona. Kona til Rob Roy ber om hjelp fra hertugen av Argyll. (Montrose tilbød Rob Roy å slette gjelden hvis han ville si at Argyll støttet Jacob IIs krav på tronen). «Han er i problemer nå fordi han ikke ville vitne falsk mot deg», sier hun og Argyll som lytter nysgjerrig, men så fortsetter hun: «Det er ikke fordi han har godhet mot deg, han anser dere adelsmenn for alle å være like, men fordi han har sin ære».

Hva skal man si til denslags? Bare på film.

Det er ikke behov for å si mer om handlingen, den blir overflødig etter følgende tre setninger på vaskeseddelen: «®ren skapte mannen. Motet skapte helten. Historien skapte legenden». Disse setningene er jo meningsløse, men gir likevel en sikker indikasjon på filmens innhold.

Caton-Jones går så til de grader i den vanlige fella når action og moral skal forenes på film, at skurkene og kun skurkene ender opp som interessante skikkelser. Skurkene i denne filmen er utvilsomt Montrose og Cunningham. Montrose er adelsmannen som priser egenskapen å kjenne sin plass i samfunnet, som egentlig bare er opptatt av egen profitt og velvære og som har andre til å gjøre drittjobben for seg. Cunningham er en hoffsnok med hyklerske høflighetsfakter og komplett umoralsk. Men det er nettopp disse figurene som selv om de er fortegnet sier noe interessant om tidens skikk, og som peker fremover mot vår egen tid. (Dette er bare naturlig da filmen ideologisk er bakstreversk av beste Blut-und-Boden-merke). Cunningham hater både de over og under seg, han har ingen tilhørighet noe sted og bruker dermed naturlig de muligheter som byr seg til å leve et komfortabelt liv. Han vet at alle forakter ham og har ingen grunn til å være takknemlig eller lojal. Og han har selvinnsikt: «Du må ikke tro at jeg er en edel mann fordi jeg har lintøy og kan lespe», som han sier til tjenestejenta han bruker som adspredelse.

Rob Roys naive, vakre og skjønne kone har nok en replikk hvor hun fastslår for seg selv hvordan disse mennene (Montrose, Cunningham etc.) er, og som paradoksalt samtidig viser at det er de som peker frem mot et moderne samfunn og den gamle MacGregor-klanen som er i ferd med å gå seg bort i fjellheimen: «For disse mennene er sannheten bare en uoppdaget løgn». Man skal lete lenge etter en bedre oppsummering av det tyvende århundrets filosofi i Žn setning.

Rob Roy
Regi: Michael Caton-Jones
USA 1995
BT:

«KLART DU M INN P NETTET»: Morgenbladets tidligere filmskribent Gard Jenssen (?) gir råd til hovedrolleinnehaver Liam Neeson på settet til Rob Roy.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.