kinoMr. Ed går til såpeoperaen

Silkesvarten i jevnt trav holder det den lover.

BJØRN GABRIELSEN

Silkesvarten, basert på den klassiske barneboken Black Beauty av Anna Sewell fra 1877, er i stor grad en tyretemmerenes triumf. Den vinklingen kan tilskueren koste på seg, hvis man synes det hele blir for anmassende med vakkert britisk landskap, søte og gode hestetemmere og til tider ondskapsfulle herrefolk. Helt utrolig hva de dyrene får til. I likhet med boken, tar filmen helt og holdent utgangspunkt i hesten, og man serveres ikke en eneste scene med bare mennesker. Resultatet blir at menneskene kommer helt i bakgrunnen, og aldri får noen særlig personlighet å snakke om. Til gjengjeld består mesteparten av filmen av en lang monolog frenført av dens hovedhest - en skjelvende stemme med skotsk aksent og stor patos.

Caroline Thompson står bak både regi og manus. Hun har tidligere vært manusforfatter på en rekke helt kurante filmer, blant flere av Tim Burtons verk (Edward Saksehånd, Et førjulsmareritt). Hun fortjener honnør for at denne filmen faktisk kommer i mål. Selv for en tilskuer uten overdreven hesteinteresse, selv med filmens forferdelige fortellerstemme, kitschy personlighetstegning av de forskjellige hestene, flate menneskeskikkelser og utroverdig tidskoloritt, sitter man jo og ser på dette med en viss form for konsentrasjon. Tenk det.

Kanskje noe av fascinasjonen ligger i hvordan tilskueren trekkes i hesteham. Til og med lydsporet er laget slik man som menneske tror det kanskje kan fortone seg for en hest. Nummeret før man tar med havre og sukkerbiter som kinogodt, på et vis.

Ved siden av dyredressuren lar man seg også imponere av et annet teknisk aspekt ved filmen; filmmusikkens synkronisering med hestenes bevegelser. Ved at beistene tilsynelatende beveger seg etter musikken, blir de enda mer antropomorfe. Og med så uinteressante mennesker i en film, er det best for regissøren at ihvertfall dyrene virker menneskelige.

Til tross for at Silkesvarten i grunn er et hederlig stykke håndtverk, er det vanskelig å tro at filmen allikevel skulle ha noen appell utover til de spesielt interesserte. Men har man en tenåringsjente i huset, bevares, gi henne penger til en kinobillett.

Silkesvarten Regi: Caroline Thompson USA 1994

1: TYPECAST: Andrew Knott spiller den enkle, men godhjertede stalldrengen Joe i Silkesvarten. Han hadde en identisk rolle i Agnieszka Hollands Min hemmelige hage, så her går vi en interessant skuespillerkariere i møte.

2: MED SKOTSK AKSENT: Justin gjør sin filmdebut som Silkesvarten i filmen ved samme navn.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.