Ideale steder

På Lillehammer kunstmuseeum går det for tiden en utstilling satt i scene av Jon-Ove Steihaug, - en mann vi sikkert vil se mer av i årene som kommer.

AV BJøNNULV EVENRUD

I tillegg til utdannelse ved Kunstakademiet i Trondheim er Steihaug utdannet kunsthistoriker, og i har vært ansatt i flere år på Museet for samtidskunst. Sammen med andre vil han stå ansvarlig for UKS-Biennalen-96 [[Eth]] en større presentasjon av utvalgte unge kunstnere som overtar for den tradisjonelle «Vårutstillingen». Med denne bakgrunnen har han et bein både i det etablerte museumsmiljøet og i det som kalles «den alternative kunstscenen».

Rammer

Ideal Places er en vandreutstilling organisert av Svenska RiksutstŠllingar på oppdrag av Ars Baltica komiteen. Formålet er å styrke den kulturelle utvekslingen mellom landene i Østersjøregionen, og utstillingen skal vandre i dette området i perioden 95-97. Bengt Skoog, direktør for Svenska RiksutstŠllningar, skriver i katalogforordet at Østersjøen er «et hav som til en viss grad skiller oss, men forener oss så mye mer». Utstillingen presenteres som en refleksjon over begrepene konstruksjon, ruiner, modeller, arkitektur, representasjon og utopia. Hovedtemaet er konstruksjon [[Eth]] med henblikk på den nye sosiale og politiske virkeligheten rundt Østersjøen etter Østblokkens oppløsning. I tillegg til å presentere fem samtidskunstnere fra Sverige, Norge, Tyskland, Latvia og Polen vises det arbeider av tre konstruktivister fra Lativa og Polen/Russland som var aktive på 1920-tallet.

Steihaug har brukt tre hovedmidler: For det første ett utvalg samtidskunst stilt sammen med konstruktivistiske verk fra 1920-tallet. For det andre er det gjort en omfattende inngripen i betraktningsmåten ved at flere av de eldre verkene er presentert via ulike repro-teknikker: Et lysbildeapparat projiserer bildet av Katarzyna Kobros skulptur «Romlig Komposisjon 4» (1929); Wladyslaw Strzeminskis to malerier (1928-29) er presentert i lysboks-fotografier i 1:1-størrelse etc. For det tredje er katalog og plakat spesialdesignet til utstillingen. Plakaten henger innrammet sammen med de andre verkene. I et omfattende prosjektbiografisk katalogessay introduserer Steihaug disse elementene som integrerte deler av utstillingen, som blir «en konstruksjon i seg selv, en midlertidig representasjon….»

Vellykket essayistisk form

I katalogen redegjør Steihaug for store deler av prosessen bak utstillingen, og skriver at «den er ment å omhandle noen underliggende kompleksiteter og problemer i form av åpne, inkonklusive spørsmål; nemlig samtidskunstens relasjon til det utopisk avantgardistiske prosjektet på 1920-tallet, [[Eth]] og til politikk og sosialitet i dag.»

Gjennom den repro-tekniske formidlingen av de eldre verkene har Steihaug oppnådd komplekse interrelasjoner mellom flere av arbeidene, relasjoner som spiller både på visuelle og innholdsmessige aspekter. Et eksempel er forholdet mellom Anders Tomrens IKEA- lignende skulpturer i hvit melamitt (1994-5) og Gustav Klucis' fire tegninger for henholdsvis utstillingshyller og propaganda-innretninger (1922-9). Tomrens arbeider plasserer seg på en tvetydig måte mellom modifiserte readymades og håndgjorte «møbler». Det gis en parallell ved at to møbeltegninger til Klucis vises i original mens to andre tegninger vises som bokreproduksjoner, samtlige i glass og ramme. Et annet eksempel er forholdet mellom Ojar Petersons store oransje triumfbue i tre (Lativa, 1995) og lysboks-reproduserte maleri: Oransjefargen, som allerede er oppsiktsvekkende på den patetisk konstruerte triumfbuen, får gjensvar i lysboksens enda mer skrikende fremstilling av den oransje malingen. Steihaug har også inkludert en liten spøk ved å ta Robert Maciejuks opphengningsanvisning for egne arbeider med i katalogen, for så å henge maleriene helt annerledes.

Problemer

Begrepene konstruksjon og utopi, som utstillingen pretenderer å undersøke, må ses i lys av motsetningen mellom oppfattelsene av problemstillingen som grunnleggende sosial eller grunnleggende individuell. Det er en konflikt som har gyldighet utover øst-vestkonflikten, som danner utstillingens historiske bakgrunn.

Her kommer Steihaug til kort, både i utvalg og sammenstilling. Steihaug arbeider i et felt mellom en naiv drøm om kollektivt utopi (de gamle verkene) og individualistisk ironisk-melankolske siteringer i samtidskunstverkene. Han klarer ikke å rokke ved den gjennomgående ideologisk motsetningen mellom det individuelle og det kollektive, noe som resulterer i at utopi kun blir det privates domene, uten tenkbar forbindelse til sosial konstruksjon. Denne mangelen viser Steihaug tydelig ved sitt dårlige valg av Herman Pitz arbeider, og ved hvordan prosjekt hans beskrives i katalogen: «Alt i alt later Pitz til å understreke persepsjonens alltid allerede medierte karakter… I en så flyktig virkeligehet må kunstnerenssubjektet aktivt konstruere verden og søke lokal orden…» Og senere ved sitatet av Friedrich Meschede: «Pitz søker ikke sosiale forandringer i sitt arbeid. Han begrenser sin aktivitet til arkivering. Istedetfor å kreve universell gyldighet for en kunstnerisk utopi (Beuys), foreslår han at en mulig utopi kan finnes i et subjektivt-individuelt perspektiv.» Det at en slik påstand presenteres som et individuelt kunstnerisk bidrag, gjør den ikke mindre bestemmende for utstillingen som helhet. Påstanden er nettopp massivt tilstede. Ikke som objekt for Steihaugs undersøkelse, men som det selvfølgelige og definitive svaret, selve gulroten i vårt samfunn «på denne siden av det sovjetiske prosjektet». Kort sagt: psykologisk regresjon som veien til individuell utopi; Ideal Places = Private Homes. «Løsningen» er selvfølgelig ikke Steihaugs fortjeneste. Den er et resultat av at problemstillingen er mangelfullt behandlet.

Allikevel

Til tross for denne grunnleggende svakheten i Ideal Places viser Steihaug en fin kunstnerisk sensibilitet i mange av sine valg. Byggeplass-fotografiene av Bengt Olof Johansson, som også har designet plakat og katalog, er virkelig gode. Mye av utstillingen, de repro-tekniske modifikasjonene i særdeleshet, er konstruert med disse som klangbunn, slik Steihaug antyder i katalogen. Detaljarbeidet gjør Steihaug godt [[Eth]] et arbeide som ligner mye på tradisjonelt kunstnerisk arbeide, men som dog ikke utvisker kunstverkenes integritet til fordel for kuratorens installasjons-show.

Lillehammer kunstmuseum:

Ideal Places

til 11. juni

bt1:

BENGT OLOF JOHANSSON: «Construction (3)», 1991. Utstillingen er laget med utgangspunkt i Johannssons fotografier.

bt2:

ROBERT MACIEJUK: Uten tittel, 1991. Den polske kunstneren er blitt utsatt for en praktisk spøk på Lillehammer.

bt3:

GUSTAV KLUCIS: Skisse til hyllekonstruksjon, laget til utstilling av sovjetisk kunst i Brüssel 1929.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]