[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Transestetisk estetikk:

Hummer og kanari

Norsk kulturråd har kjøpt litt av hvert. Har den postmoderne vilkårlighet avdogmatisert kunstdebatten?

AV JOHANN P. ANTERO

Kunst er ingen selvfølgelighet. Det som ikke har en viss dekorativ kvalitet, unndrar seg allmennhetens estetiske normer. Kanskje defineres kunst nettopp ved at den ikke har noen åpenbar plass i samfunnets kostnad-nytte-regnestykke. Hvorfor subsideres kunst da offentlig? Er det slik at den moderne stat har innsett at en minimumsstøtte til kunsten hører med til dens demokratiske og pluralistiske selvforståelse? Eller kan den sosiale fred bare opprettholdes ved å tilgodese minoriteten av kunstutøvende og kunstinteresserte? Eller har man innsett at kunst til syvende og sist unndrar seg ren rasjonell vurdering?

Utvidet kulturbegrep

I det sosialdemokratiske etterkrigs-Norge blusset debatten om det utvidete kulturbegrep raskt opp. En diskusjon som har preget kunstdebatten er tautrekkingen mellom dem som ønsket å plassere så godt som all menneskelig fritidsvirksomhet inn i kulturbåsen, og puristiske tendenser som holdt fast ved elitære skille mellom høy- og lavkultur. Diskusjonen ble forsterket ved at kunsten også internasjonalt definerte seg på nytt. Enigheten om hva kunst er eller bør være, lot til å være tapt. 60- og 70årenes prorgrammatiske debatter om kunstens rolle og funksjon, ble ført med dogmatiske innbitthet. Med oppløsningen av de to store verdenspolitiske maktblokkene synes nå et par «evige sannheter» å være forsvunnet. Det ideologiske jordskjelv synes å ha gitt enda sterkere konturer i et postmoderne landskap: det finnes ikke lenger to fronter, men snarere et vilkårlig antall ståsted. Slik også innen kunsten. Hvilken kunstkonvensjon følger så offentligheten i en postkonvensjonell tid? Spørsmålet aktualiseres når Norsk kulturråds innkjøpskomité for samtidskunst og kunsthåndverk er på handletur. «Kunstverkene har fått lov til å være seg selv, uten at vi har sett til trender eller en høyere estetikk», argumenterer formannen og kunsthistorikeren Åsmund Thorkildsen og leverer samtidig det kunstteoretiske grunnlaget ved «…en åpenhet som speiler det stilmangfold og den udogmatiske og inkluderende holdning til forskjellige ytringsformer som kjennetegner den postmoderne pluralisme». To hundre kunstverk har man kjøpt inn. Om «arbeidet (har) holdt en eller annen form for kunstnerisk kvalitet, som en typisk representant for en av tidens mange strategier og arbeidsmåter, er det blitt kjøpt inn. Den virkelighet som møtte oss på våre gallerirunder spriket i alle retninger, og komitéen lot det sprike… Innkjøpene er gjort usystematisk».

Postmoderne potpurri

Bekjennelsen til en inkluderende resepsjon av samtidskunstens mangesidighet passer bra for en innkjøpskomité. Hans uttalelser gir assosiasjoner til Jean Baudrillards karakterisering av situasjonen innen nåtidens kunst: «postmodernisme er kun tingenes tilstand, som vi kan konstatere og ta for gitt… Alt eksisterer i total likegyldighet». At man gir avkall på en tolkning av ulike skoleretninger innen kunsten, kaller Baudrillard «transestetikk». Thorkildsen opplever imidlertid et visst ubehag en pragmatisme som metode, hvilket ikke er noe prinsipp i følge ham: «Jeg tror det ville vært mye bedre om den spredning man finner i det virkelige livet - et mangfold og en tumleplass for meningsbrytninger og kamp om oppmerksomheten som ingen komité bør ha noe ønske om å regulere - etter innkjøp kunne ha blitt styrt til en annen havn enn tilfeldighetens. Problemet med en så pluralistisk situasjon som den man finner innen dagens vestlige kultur, er at mening nesten bare er mulig gjennom kontekst. Eksempel på en slik kontekst er de diskurser som føres i kunstkritiske spalter i bøker, aviser, tidsskrifter og utstillingskataloger den vestlige verden over». Med andre ord: kunst fungerer ikke i et vakuum; den programmatiske (eller også uprogrammatiske) refleksjon er kanskje nettopp i det postmoderne potpurri av spesiell betydning. Dogmet som gav kunsten selvfølgelighet er død. Leve refleksjonen over det artistiske mangfold.

BT:

JON ARNE MOGSTAD: «Southern Comfort».

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.