Then we take Berlin:

Full pakke til Christo

Denne sommeren oppfyller Christo sin livsdrøm, som er nært knyttet til hans biografi: innpakningen av Riksdagen i Berlin.
Det er bokstavelig talt en stor kunstbegivenhet, - møtt med medieoppmerksomhet av gigantiske dimensjoner. Henie-Onstad kunstsenter viser en retrospektiv utstilling av Christo og forblir dermed tro mot sin forkjærlighet for Christo.

AV JOHANN P. ANTERO

I februar 1994 overgikk den tyske Bundestag seg selv og gav innpakningskunstneren Christo tillatelse til å hylle riksdagsbygningen i Berlin inn i en enorm tekstilpresenning. Endelig forstod jeg maksimen til Berliner-jøden Kurt Tucholsky som definerte den tyske identitets ambivalens: «Vi kan hate Tyskland, fordi vi elsker det.»

Riksdagen i Berlin ble oppført i 1894, under Keisertiden. Fra et av vinduene ble Weimar-republikken proklamert i 1919. Riksdagsbrannen i februar 1933, sannsynligvis iscenesatt av nazistene, ble brukt som påskudd til forfølgelse av jødene og politiske motstandere. Et berømt sovjetisk foto tatt fra taket på bygningen symboliserer de alliertes seier: En sovjetisk soldat heiser den røde fane over bygningen. Etter krigen ble det kjempet en bitter strid om den symbolsk viktige bygningen. Inntil begynnelsen av 60-tallet lå den som ruin direkte på sektorgrensen mellom øst og vest. Under den kalde krigen var den den eneste bygning i Berlin som stod under administrasjon av samtlige fire allierte, pluss to tyske stater. Muren ble i 1961 reist i umiddelbar nærhet av Riksdagen.

Utopisk prosjekt

Christo Javacheff hadde i 1961 sin første separatutstilling i Köln. Den bulgarskettede kunstneren var den gang 26 år, og bodde i Paris siden -58. Nyheten om byggingen av Berlin-muren skremte vettet av den passløse statsløse flyktningen. Fra samme år stammer også hans manifest «The wrapping of a Public Building»; han unnfanger ideen om å pakke inn offentlige bygninger, museer, konserthus - men aller helst et parlament: «I mentioned a parliament basically because it is the most public building. (…) It is the optimum, beause it represents the truly public structure». Riksdagen i Berlin er med sin spesielle historie mer enn andre parlamenter. I 1961 lager han utkast til sitt første urbane prosjekt inspirert av bygningen av Berlin-muren. For første gang sprenger han atelier-rammen: «The Iron Wall», en mur av oljefat for Rue Visconti. I -68 pakket han inn kunsthallen i Bern og i -69 «The Museum og Contemporary Art» i Chicago. I -71 satte et postkort fra en venn i Berlin ham på ideen om å pakke inn Riksdagen. Et utopisk prosjekt, tatt i betraktning den kompliserte politiske situasjonen i Berlin. Under Den kalde krigen omtalte «Pravda» i en lederartikkel prosjektet som «amerikansk, dekadent idioti», og «uforskammet imperialistiske intervensjon i Berlin». Liberale krefter i Vest-Tyskland var også mot prosjektet fordi man ikke unødig ønsket å provosere Østblokken. Etter et avslag i 1981 gav han nesten opp prosjektet. Christos enestående tålmodighet er etter eget utsagn «the almost childlike desire to do the object, and not to be blocked by mature and serious thinking, because that only demages the enthusiasm and our vision og the work».

Fullbyrdelsen

Ideen om å pakke inn Riksdagen har fulgt ham hele kunstnerkarrieren, - og med gjennomførelsen fullbyrder han triologien av innpakkede offentlige bygninger. Etter Berlin kommer han ikke til å pakke inn flere bygninger, men vil heller vende seg mot andre prosjekter - realisasjonen av livsdrømmen er en verdig avslutning på konseptet. Prosjektet «Running Fence», et 40 kilometer langt stoffgjerde gjennom et kystlandskap som ble realisert i California i 70-årene, var opprinnelig påtenkt Berlin. Det seks meter høye stoffgjerdet skulle sperre utsikten til Berlin-muren fra vestsiden. Men ettersom Christo aldri har manglet sensibilitet for helhetssituasjonen ble ideen skrinlagt. Innpakningen av Riksdagen markerer imidlertid et vendepunkt i europeisk historie. Når Riksdagen blir pakket ut, begynner ombyggingsarbeidene den påfølgende dag og skal forberede innflyttingen av det samlede tyske parlament. Sist gang bygningen var sete for et demokratisk parlament var under Weimar-republikken.

Den 13. juni, begynner mega-art-begivenheten ingen vil kunne unngå å legge merke til. Gjennomføringen av Christos kjempeprosjekt blir behandlet som «news» av media - og har et publikum langt utover den lille kretsen av kunstinteresserte. Den innpakkede Pont Neuf i Paris ble i løpet av to uker i 1985 beskuet av tre millioner besøkende; via fjernsynet så 200-300 millioner kunstverket. Det populære «Museum of Modern Art» i New York har til sammenligning i løpet av et helt år bare ca. 1,5 millioner besøkende. Berlin-prosjektet er på alle måter mer gigantisk proporsjoner enn det i Paris. Den store offentlige oppmerksomheten er en del av Christos kunstkonsept: Christo søker publikum.

Gotiske folder

De historiske og politiske aspektene kan imidlertid ikke overskygge prosjektets kunstneriske kjerne. Prosjektets visuelle og estetiske side er for Christo «Very important. It is everything». Til Riksdagen har han valgt et tungt aluminiumsbelagt stoff som fungerer som speil for den kalde himmelen over Berlin. Gjennom bekledningen blir Riksdagen en skulptur; det tunge stoffet blir kastet i gotiske folder, som Christo sier. Bruken av bølgende stoffer går forøvrig helt tilbake til antikk skulptur. Innhyllingen kan forsterke formen, volumet eller konturene til et objekt. Innpakningen reflekterer lyset, solen, skyene, - og den forandrer seg med været.

Then Berlin…

Henie-Onstad kunstsenter har siden åpningen i 1968 alltid vært opptatt av Christo. I 1974 var kunstsenteret det første museum som stilte ut hans «Valley Curtain»-prosjekt. Fra og med 2. juni viser kunstsenteret nå en stor retrospektiv utstilling. Samtidig utgis en interessant bok hvor for første gang Christos østeuropeiske bakgrunn som pregende faktor i hans kunstkonsept blir belyst. Det blir nevnt hvordan Christo som student i Sofia fikk i oppdrag å arrangere femti kilometer med bulgarsk landskap som reisende på Orient-ekspressen passerer, - til en dekorativ potemkin-kulisse. Et bilde på den sosialistiske virkelighet.

For Berlin kan tidsregningen begynne etter Christo.

BT1:

RIKSDAGEN: Big in Berlin - Christos «wrapped Reichstag» er mega-art i dobbel forstand: et enormt kunstverk og en gigantisk mediebegivenhet.

BT2:

PONT NEUF: Den innpakkede Pont Neuf i Paris ble i løpet av to uker i 1981 beskuet av tre millioner besøkende.

Christo
Henie-Onstad
2. juni - 27. august


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Then we take Berlin:

Full pakke til Christo

Utopisk prosjekt

Fullbyrdelsen

Gotiske folder

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.