filmFrankrike

Europeisk film - i krise eller ikke?

I år var stemningen i Cannes annerledes, grunnet feiringen av filmens 100-års jubileum. Den franske foreningen «1er sicle du cinŽma» som koordinerer arrangementene diskuterte, under et foredrag, om dette er kinematografens (første og) siste århundre! Kan, med andre ord, europeisk film overleve både den amerikanske invasjonen og den nye teknologiske bølgen?

Mediene i Frankrike fokuserer for tiden på film, TV og utfordringene som profesjonelle og ikke minst det europeiske publikum står overfor. Innsatsen som kreves av partene er ikke bare kulturell, men også økonomisk. Et «motto-spørsmål» i denne debatten er: skal man lage færre filmer i Europa for å øke kvaliteten, eller blir det tvert imot lettere å forsvare vår audiovisuelle industri dersom vi lager flest mulig filmer? Det finnes i hvert fall et samtykke om at krisen er her for godt. For ti år siden var det Žn produsent som med en viss arroganse sa: «Krise, hvilken krise?», nemlig Marin Karmitz (MK2 productions) som står bak Kieslowskis trilogi «Tre farger, Blå, hvit, rød». I dag innrømmer også han at krisen eksisterer. I følge Marin Karmitz gjenspeiler filmproduksjonen alt som skjer i samfunnet; «er det krise i samfunnet, blir det også krise i filmbransjen» sier han.

Men hvor er krisen mest akutt? Er det i publikums favorisering av amerikanske filmer fremfor europeiske filmer. Eller er det i selve filmbransjen, med alvorlige konsekvenser for filmenes kvalitet? Eller er det fordi de kommersielle TV-kanalene styrer en stadig større del av filmproduksjonen?

Frankrikes mest omtalte produsenter, Karmitz og Daniel Toscan du Plantier har gitt mange intervjuer de siste ukene, bl.a. i TV magasinet «Bouillon de Culture» og programbladet «Telerama». Begge er enige om Žn ting: Europa må samle krefter og satse mye for å forsvare sin audiovisuelle industri. Men de er ikke enige om hvem eller hva som har skylden for tilbakegangen og om hvilke midler man skal bruke for å overvinne vanskelighetene.

Karmitz mener at penger har overtatt makten på bekostning av kreativiteten, mens Toscan du Plantier påstår at kreativiteten ikke er i fare så lenge det finnes en krise: «I dårlige tider trenger publikum filmer bygget på fantasi og drømmer!».

Det som hovedsakelig skiller disse to produsentene er deres oppfatning av fjernsynets rolle. For Marin Karmitz er TV filmens største fiende, i det TVs finansiering av filmindustrien har dårlig inflytelse på manuskripter og kvalitet. I motsetning til dette sier Toscan du Plantier at TV kan redde kinematografen.

Problemet ligger egentlig på forskjellige plan.

For det første er den europeiske filmindustrien alt for lite rasjonalisert og for dårlig strukturert.

Helt til slutten av femtitallet sto filmindustrien uten konkurrenter og som den mest populære underholdningen. Den største forskjellen mellom USA og Europa finner vi i dag i at de amerikanske produsentene tidlig begynte å forhandle direkte med TV-kanalene. Det gjorde at fjernsynet så å si reddet dem fra kollaps. I Europa fantes det ikke noen allianser mellom TV og filmstudioene; det resulterte i at mange små europeiske produsenter gikk konkurs, særlig på åttitallet. Dessuten er det vanskelig å få Europas produsenter til å samle både krefter og penger til en kamp mot de amerikanske gigantene. Jo flere filmer Europa lager, jo større sjanser har vi til å bli konkurransedyktige: tallene viser at land med lav filmproduksjon er de som er mest utsatt for den amerikanske «film-flommen».

For det andre lider distribusjonen av europeiske filmer under mange svake ledd. Det finnes flere hundre små filmdistributører i Europa mens det er syv store i USA. Den amerikanske filmindustrien betrakter EU som ett eksportmarked, mens den europeiske filmbransjen betrakter EU som femten små enkeltmarkeder! Så lenge det ikke finnes ett felles europeiske distribusjonsapparat er det umulig å stanse presset fra den amerikanske filmindustrien. I de siste ti år har de europeiske filmene tapt 50% markedsandel i kinosalene i Europa! Det vises bare 17% europeiske filmer i Europa, mot 80% amerikanske produksjoner. Kun 20% av filmene som lages i Europa eksporteres til nabolandene.

Til slutt er det publikums smak og konsum som skaper problemer. Med den kontinuerlige eksplosjonen av tilbud og etterspørsel for TV-programmer, har det vært totalt umulig for den europeiske industrien å mette TV-markedet. Derfor har lavbudsjett-produksjonene fra USA spist opp markedsandeler. Men det betyr ikke nødvendigvis at det europeiske publikum foretrekker amerikanske serier og filmer. Valget finnes nesten ikke. For ti år siden eksporterte USA programmer til Europa for 330 millioner dollar. I fjor var eksportbeløpet fra USA på 3600 millioner dollar!

Med GATT-forhandlingene har EU fått et fem-års-«unntak» for den audiovisuelle industrien, også kalt «det kulturelle unntak». Fem år for at Europas politikere og mediabransje skal opparbeide strukturer og allianser, det eneste effektive virkemidlet mot den amerikanske bildedominansen; fem år for å bygge opp en industri som ikke lenger forsvarer seg, men tvert imot er offensiv.

Jean-Yves Gallardo

9. og 10. juni arrangeres en europeisk konferanse med tema: «Europa, kulturelt mangfold og audiovisuelle utfordringer» med spesialister og profesjonelle fra Norge og andre europeiske land. kreditkassens konferansesal, Middelthunsgt 17, 0368 Oslo.

Opplysninger/påmelding tlf 22 46 29 39 innen 2. juni.

BT: 1: EUROPEISKE HÅP: Jeanne d'Arc og La reine Margot ble distribuert i hele Europa.

2: JOUR DE FÊTE: Ettertenksomhet snarere enn fest preger europeisk medieindustri

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.