[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Bergenske kulturleker i 2001?

Kultur er kultivering. Målet er å bli kultivert. Til dette trenger man byer, ikke nødvendigvis store i tall. Man trenger også kulturelt vanvidd. Av disse grunner bør Bergen bli kulturbyen.
FESTSPILLENE

AV CARLOS WIGGEN

En forskergruppe fra Psykologisk Institutt ved Universitetet i Trondheim, ledet av professor Arnulf Kolstad, gjennomførte et høyst upopulært prosjekt i forbindelse med OL-94-lekene, hvor de intervjuet og kartla folks holdninger og syn på seg selv, lekene, Norge og andre kulturer. Det statistiske materialet viser klart at nasjonalsjåvinismen økte, man følte seg stoltere over å være norsk, uttrykte et tilsvarende negativt syn på andre kulturer, og ble mer hjemsteds-orientert. Dette er i rak motsetning til de offisielle olympiske idealene, som nevnes i toppfigurenes taler, og som dreier seg om internasjonalt fellesskap, menneskelighet, toleranse og vidsyn.

Nå har de olympiske lekene vært kritisert for denne dobbeltheten i lengre tid. Men det slår bare ikke igjennom. Her eksisterer det, kunne vi si, et prosjekt det er taushet om, og som vi kunne spissformulere slik: de olympiske lekenes stilltiende funksjon er å gi ett og ett land innen en veldefinert krets muligheten til å styrke sine indre-konsoliderende elementer i form av høynet nasjonalsjåuvinisme, glorifisering av kamp, konkurranse og seierherre-ideal, styrking av negative fordommer mot kulturer utenfor kretsen, og vurdering av mennesker utfra deres yteevne.

Kulturby-prinsippet, hvor man lar tittelen «kulturhovedstad» gå på rundgang i Europa, er svært strukturlikt OL-sirkuset. Hvor det kan bære hen fikk vi en indikasjon på i fjor, da man fra Vestlandsforskning la frem tall og statistikker som viste at Bergen lå langt nede på listen over byer med kulturliv, målt i antall sysselsatte i og størrelsen på bevilgninger til kultursektoren. Følgelig var Bergen langt fra kulturby nr. 1 i Norge. Forskerens tall og statistikker er utvilsomt korrekte; det oppsiktsvekkende var at ingen, absolutt ingen, i avisdebatten som fulgte, satte spørsmålstegn ved premisset, at en bys kulturelle kvalitet er identisk med de kvantitative forholdene i kultursektoren. Alle godtok automatisk at mere kultur blir bedre kultur … bigger and better, til tross for at kunst- og kulturhistorien er full av eksempler på det motsatte; at voksende former er et sykdoms- og oppløsningstegn. I det halsende jaget på å kvalifisere seg som europeisk kulturby kan evnen til refleksjon og besinnelse lett brytes ned, dermed utarmes faktisk kulturlivet.

Skal vi trekke parallellen til OL-sirkuset videre, kan vi anta at det også på kulturområdet eksisterer et prosjekt det er taushet om, og som vi kunne formulere slik: Kulturlivets stilltiende funksjon er å skape og fremme barbari, en vilje til åndelig utarming. I hvilken grad lar denne tesen seg forsvare?

De skipbrudnes ideer

La meg først si hva jeg mener med kultur, et begrep som er blitt ramponert og ført i retning av sosialantropologisk vektlegging av vane og skikk; «tradisjon». Jeg holder meg til den eldre, og etter mitt syn eneste holdbare definisjonen: kultivering, å arbeide med å kultivere seg selv, er foredlende virksomhet. Og denne foredlingen består først og fremst i å bli innforstått med den menneskelige tilstand, både slik vi står i den, hver og en av oss, og ved å være åpne og varsomme overfor denne tilstandens mangfoldighet. Å være kultivert er det motsatte av å være egoistisk, å lukke forståelsen inne i et dogmatisk system, å operere argumentativt med ubegrunnede og ikke begrunnbare forestillinger om mennesker og kulturer, som rase, historisk misjon, bedrevitenhet, riktig og gal levemåte, livsmening osv. Å være kultivert består i å innse at vi mennesker vet svært lite om det vi helst skulle visst noe om; vi håper og tror meget, men vet lite, og kan ikke gjøre stort annet enn å arbeide med å forsone oss selv med dette … og gi andre anledning til å gjøre det samme. Å være kultivert vil si å ta inn over seg de enkle fakta at verden er full av mennesker, at hvert menneske har sitt livsdrama å stri med, og at det som kjennetegner oss som mennesker, er evnen til å innse dette og innrømme hverandre tid og rom til denne striden, i vårt ansikts sved, alene sammen. Det er det motsatte av barbari; det er kultur.

Men skal kultivering da bare angå en selv? Nei, vi kan også bidra til kultivering hos andre. Men det gjør vi ikke ved å overdynge dem med kulturtilbud; det må gripes an på et helt annet plan. Det må, slik jeg ser det, bestå i å vekke en annen persons sans for det vi kan kalle et absolutt alvorspunkt hos seg selv. Som den spanske kulturkritikeren Ortega y Gasset sier: «Da dette er den rene sannhet … nemlig at å leve er å føle seg fortapt … har den som erkjenner den allerede begynt å finne seg selv, å finne fast grunn. Instinktivt, som de skipbrudne, leter dette mennesket efter noe å klamre seg til, og det tragiske, hensynsløse blikket, i absolutt alvor fordi det dreier seg om frelse, vil få det til å bringe orden i sitt livskaos. Dette er de eneste autentiske ideer; de skipbrudnes ideer».

Sier Ortega y Gasset. Han kan henvise til hele kulturtradisjonen, hvis han vil; de skipbrudnes ide-alvor springer frem hos Van Gogh, hos Strindberg, hos Shakespeare, Cervantes, Sofokles. Men først når man har funnet dette absolutte alvorspunktet i seg selv, makter man å fatte disse mestrene og deres verker. Da er man i ferd med å bli et kultivert menneske.

Åndelig laissez-faire

Det er en overdrivelse å si at kulturlivet skaper og fremmer barbari. Men det inneholder en barbariserende tendens, som lett vil bre seg og bli dominerende hvis man ikke evner eller tør å bekjempe den. Den kommer frem der kultur forfaller til en tankefattig, forvirret og frustrert tilstand som sosiologiprofessor Dag Østerberg i sin bok om Sartre har beskrevet nådeløst, først og fremst i og med ønsket om å gjenfinne en tapt «helhet»: det dreier seg om å blande sammen «en førmoderne samfunnstilstand med de uoppfyllelige lengslene som fremkalles ved de moderne tilstander, dvs. en anakronistisk illusjon om å leve førmoderne og moderne på samme tid (…) Denne higen og hildring er det som preger det som kalles 'kulturlivet', som er et spraglet lappeteppe av ulikeartede virksomheter … teater, film, lyrikkopplesninger, romanutgivelser, anmeldelser, musikkverker og konserter, kunst og kunsthåndverk, kvasireligiøse arrangementer (kirkekonserter o.l.), essayistikk, foredrag og filosofikurser (New Age, antroposofi m.m.) med glidende overgang til politikken, f.eks. som kulturpolitiske konferanser. Dette potpurri av kulturelle innslag og ytringer tretter og skuffer … selv de ivrigste trekker inn i baren til sist…»

Denne tilstanden er ikke barbariseringstendensen selv, men en form for åndelig laissez-faire som bereder grunnen for den. Derfor har avant-garde-bevegelsene innen samtlige kunstarter hatt bekjempelse av den som sitt hovedmål de siste 200 årene, fra Goethes unge Werther til Artauds martyrbrennende helgen-skuespillere og våre dagers Art Attack. Denne lange rekken skandaler og provokasjoner er faktisk de eneste virkemidlene som har fungert i kampen mot denne viljen til åndelig utarming. Kultur, det være seg hos et menneske, en gruppe, en by eller et land, er dødsens hvis galskapene forsvinner.

Det bergenske vanvidd

Hvor omfattende og tungtveiende det tause prosjektet, viljen til åndelig utarming er i kulturlivet, er foreløpig et åpent spørsmål. At det eksisterer, har vi god grunn til å anta; også at det skal kunne måles, f.eks. av Vestlandsforskning, under en eventuell kulturby-periode. Og Bergen er ikke det minst egnede stedet for dette. Bergen er, sine småbydimensjoner til tross, faktisk den byen i Norge som har den klareste, ubrutte borgerlig-liberale tradisjonen på det kulturelle området, private mesener som ikke bare støtter det etablerte kulturlivet, men som også har sans for og forstår nødvendigheten av en avant-gardes aktiviteter … av behovet for vanvidd i kulturen. Samtidig, hos mange andre, er kulturfiendtligheten og -likegyldigheten bastant. Det trangsynte og det vidsynte, selvtilfredse og rastløst søkende trives side om side i denne byen som på mange måter, ikke minst sjelelig, er mye mere by enn andre, større husansamlinger. Bergen er selv et glimrende eksempel på at bigger ikke nødvendigvis er better. Og en ting er sikkert; blir Bergen europeisk kulturby, så skal det bli svært underholdende og interessant å se alle de rare dyrene som kommer på banen.

BERGEN: Byen med borgerlig-liberal tradisjon, kulturfiendtlighet, trangsyn, vidsyn - verd to av dem, Grieg (t.h.) og Bull.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.