T.S. Eliot - en plaget poet

Nå kommer filmen om T.S. Eliot og hans første kone, Vivienne Haigh-Wood, bygget på Michael Hastings' teaterstykke Tom & Viv. Men vi får nok ingen ny Eliot-feber.

AV MIKAEL GODø

Likevel ble altså den europeiserte poeten, dramatikeren og kritikeren en litterær kjendis, spesielt de siste årene av sitt liv, bejublet av litterære folkemengder på begge sider av Atlanteren.

Hvis vi ser Eliots verk under ett, både poesien, versedramaene og essayene som la det teoretiske fundamentet for hans diktning, og kontrasterer dette med mennesket bak, så sitter vi igjen med en rekke paradokser som gjør oss nysgjerrige på denne dypt seriøse og engstelige mannen: Eliot mente at all stor poesi burde etterstrebe upersonlighet og distanse, likevel er forfatterskapet gjennomsyret av hans egen personlighet og dyrekjøpte erfaringer; Han var en poet som understreket tradisjonens verdi, likevel har han selv ingen virkelige forgjengere eller etterfølgere; Som forfatter ville han skape orden og sammenheng, likevel er det pessimismen og «tomrommet» som forbindes med ham; Endelig var han en sky, snodig og til tider forvirrende mann som ble opphøyet til kulturell guru, en representant for autoritet og stabilitet.

Thomas Stearns Eliot (1888-1965) vokste opp i St. Louis, Missouri og studerte blant annet filosofi ved Harvard før han dro til Europa og fortsatte studiene i Paris, Tyskland og ved Oxford. Fra 1914 ble han boende i England og ble britisk statsborger tretten år senere. Han hadde lite til overs for det amerikanske samfunnet hvor han var oppvokst, selv om han tok med seg den puritanske oppdragelsen over til Europa, hvor han ønsket å finne sine røtter, først og fremst de litterære, siden han fant det umulig å skape poesi i USA.

Eliots mål var å bli opptatt i den britiske intellektuelle overklassen, og han ble da også raskt en del av det gode selskap, uten å lage de store skandalene i sosieteten, slik som sin ekshibisjonistiske venn Ezra Pound. I stedet giftet han seg med en skandale.

Den ensomme og ubemidlede Eliot giftet seg inn i den velstående og ansette Haigh-Wood-familien og startet dermed et 17 år langt ekteskapelig mareritt. Han hadde en anstrengt forhold til kvinner, særlig på det seksuelle området, og det hjalp ikke noe særlig at ekteskapet med Vivienne var grunnlagt på gjensidige misforståelser helt fra begynnelsen av. Vivienne giftet seg med den fattige poeten i protest og for å komme unna familien, mens Eliot på sin side så ut til å omfavne alt som familien Haigh-Wood sto for, en respektabel familie i Londons øvre middelklasse, akkurat det som appellerte mest til Eliot, og som han selv ønsket å bli en del av.

Det han ikke visste var at Vivienne hadde vært nervøs allerede fra tidlig barndom og at hun ble behandlet med morfin-baserte medikamenter. Hennes mor var redd hun hadde arvet «a moral insanity» som var oppstått i tidligere slektsledd.

Eliot skrev at han falt for den ungdommens skjødesløshet han så i henne, selv om hun var seks måneder eldre enn ham. Hun hadde denne merkelige gladheten som ustabile mennesker ofte har, og det var først etter at de giftet seg at Eliot oppdaget andre sider ved sin Viv.

Det er ingen overdrivelse å si at Eliots privatliv var et sorgens kapittel. Spørsmålet er hvorvidt hans private tragedie kommer til syne i diktningen hans. En av Eliots hovedideer var nemlig at poeten bør unngå det personlige og individuelle som preget romantikkens og victoriatidens poesi og i stedet konsentrere seg om universelle og eviggyldige temaer. I et berømt essay fra 1919, «Tradition and the Individual Talent», skriver han at det er umulig å skape poesi av betydning i det tyvende århundre uten å være grundig forankret i fortidens tradisjoner og poesi, «not only of the pastness of the past, but of its presence.» Fortiden vil lære poeten å unngå den romantiske, selvbiografiske skrivemåten og i stedet konsentrere seg om teknikk og «impersonal, detached poetry».

Både formmessig og tematisk revolusjonerte Eliot poesien etter første verdenskrig. Han følte at tidens litterære konvensjoner var ubrukelige for å beskrive den moderne verdens erfaringer. For å fange den nye tidens ånd var det nødvendig å utvikle nye poetiske former og skape et nytt språk. Denne nye poesien kunne så i sin tur forandre samtidens tenkning, holdninger og oppfatninger. Eliot byttet ut den tradisjonelle poetiske diksjonen med talespråkets naturlige rytme og han skiftet ut de abstrakte metaforene med sanseinntrykk, ofte hentet fra det sosiale liv, industrialderens dystre landskap og fra naturen. Mange av diktene skildrer kjedsomhet, livløse sosiale ritualer og den åndelige tomheten i samtidens urbane, materialistiske verden.

Et av Eliots mest berømte dikt, «The Love Song of J. Alfred Prufrock», skrevet mens han var student ved Harvard, skildrer samfunnets åndelige forfall. Prufrock er en middelaldrende, anonymt respektabel mann, det eneste spesielle ved ham er at han er mer selvbevisst enn de andre stivnede menneskene rundt ham: «In the room the women come and go / Talking of Michelangelo.» Han er seg bevisst sine sterile omgivelser av størknede sosiale former og ønsker å gjøre noe av betydning, men mangler vilje og lidenskap og fortsetter i stedet sine filosoferinger. Diktet ender i håpløshet, Prufrock glir inn i de anonyme omgivelsene.

I 1922 ble det lange diktet The Waste Land trykket i den første utgaven av The Criterion, et tidsskrift Eliot redigerte. The Waste Land regnes som modernismens store dikt, et totalt brudd med etablerte poetiske uttrykksformer som gjorde Eliot til den nye poesiens frontfigur og ga ham en solid plass i avantgarden.

The Waste Land er et vakkert, men vanskelig dikt, spekket med litterære og historiske referanser og dermed et skattkammer for senere fortolkere. Eliot hadde det til og med moro med å lage noter til diktet, men i stedet for å forklare innholdet, blir man heller lurt på villspor, uten at det har forhindret en endeløs rekke av forsøk på å analysere i stykker diktet.

Det golde, ufruktbare landet er gjennom hele diktet det sentrale bildet på åndelig tørke, et tema som altså dukker opp gjentatte ganger hos Eliot. Det ufruktbare settes opp mot regenererende kilder som man satte sin lit til i tidligere tider, primitive ritualer og kristne og østlige religiøse skikker.

Heller ikke The Waste Land ender med forløsning, bare tvil. Det som er tilbake er fragmenter og minner, uten noen form for overordnet mening.

The Waste Land regnes for å være det poetiske motstykket til James Joyces' Ulysses. Begge kontrasterer samtidens åndelige stagnasjon med fortidens myter, begge bruker byen som bilde på en paralysert samtid, og begge setter store krav til leserens kunnskaper innen litteratur, religion og historie.

I 1927 konverterte Eliot til den anglikanske tro, en begivenhet som langtfra ga ham ro sjelen, men vi ser likevel at pessimismen og desperasjonen i diktene hans delvis må vike plassen for et gryende håp og en glede som han finner kilden til i den kristne tro. I 1930 skrev han «Ash-Wednesday», det første diktet som feirer det fornyede håp han har funnet i sin omvendelse. Diktet er en poetisk liturgi, en meditasjon over det mystiske fellesskap med Gud.

I essaysamlingen For Lancelot Andrewes beskrev Eliot seg selv som «an Anglo-Catholic in religion, a classicist in literature, and a royalist in politics», og dette var en karakteristikk som skulle henge ved ham resten av livet, selv om han forandret sine meninger og holdninger flere ganger og var langt mindre dogmatisk enn han fikk ry på seg for å være.

Det er likevel et faktum at han næret en dyp forakt for demokratiet og at han utover 30-tallet hadde et tvetydig forhold til fascismen. Han holdt for eksempel en forelesning ved University of Virginia i 1933 hvor han snakket om hvor lite ønskelig det var med for mange «free-thinking jews». Eliots hovedinnvending mot fascismen var at den virket hedensk.

Et par år senere skrev han imidlertid sitt første versedrama, Murder in the Cathedral, som blant annet kan leses som en fordømmelse av fascismen som en ideologi for pøbler og ødeleggere - i tillegg til at stykket ga Eliot en karriere som dramatiker. De evige og universelle sannheter må uttrykkes på vers, mente Eliot og annonserte starten på en renessanse for versedramaet. Bortsett fra den helstøpte Four Quartets (1943) produserte ikke Eliot mye poesi etter 1930, men skrev i tillegg til sine fem versedramaer flere kulturkritiske essays, blant andre «The Idea of a Christian Society».

Avstanden mellom liv og lære, mellom feilslått privatliv og et offisielt liv som kulturell guru, kommer tydelig frem i Eliots idé om familien som kulturens grunnvoll. Selv fikk han aldri barn og levde i 17 år sammen med en stadig mer sinnslidende kone før Eliot og familien Haigh-Wood fikk plassert henne på institusjon.

Vivienne døde i 1947, femten år etter skilsmissen, og det var en skyldtynget Eliot som knelte foran kisten hennes. Ti år senere giftet Eliot seg med sin sekretær Valerie Fletcher og følte seg for første gang som et lykkelig menneske. Valerie Eliot uttalte etter sin manns død i 1965: «He felt he had paid too high a price to be a poet, that he had suffered to much.»

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.09 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.