[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Dannelsens disiplin

Kun den som føler fysisk vemmelse ved journalistikkens språk bør føle seg kallet til høyere dannelse. Resten kan tilegne seg kunnskap, men bør være beskjeden nok til å gi avkall på selvkarakteristikken «dannet».
Dette er tanker vi finner i den unge Nietzsches fem taler «Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid». En utgivelse og oversettelse til norsk foreligger nå fra Spartacus forlag. Helge Jordheim heter mannen som står ansvarlig for både oversettelse og en nett liten innledning. Med det har nok et verk med aristokratisk radikalisme fra forrige århundre funnet veien til et skandinavisk språk.

Man kan spørre seg hvorfor akkurat dette verket - så lenge det finnes andre og langt mer spennende ting av Nietzsche som ennå ikke har blitt oversatt. Et utvalg av etterlatte skrifter, som utgjør vel sytti prosent av filosofens produksjon, finnes så vidt meg bekjent ennå ikke på noe skandinavisk språk. La oss håpe at man bestemmer seg for noe av dette, som hører til høydepunktene i Nietzsches forfatterskap, neste gang et forlag finner det betimelig å utgi noe av Nietzsche.

Dannelse og økonomi

Men her skal det altså dreie seg om den unge Nietzsches angrep på 1800-tallets utdannelsessystem. Det er nemlig langt fra ideelt og slett ikke innrettet etter det Nietzsche tillegger betydning.

Hvis Nietzsche fikk bestemme, skulle universitetene vært en utklekningsanstalt for genier. Men siden det nå er staten som bestemmer er utdannelsesinstitusjonene en rugekasse for nyttige samfunnsborgere. Dette går naturligvis på dannelsen løs, vel og merke dersom dannelse er det som skal til for å skape genier. Og det er det ifølge den unge Nietzsche.

Dannelse og geni

Om han har rett, er et ganske annet spørsmål. For geniet, kan man innvende med en klisje, lærer av seg selv og ikke av andre. Skolen dreper kreativiteten, heter det i våre dager, og det kan naturligvis alle være enige i. Men drømmen om å institusjonalisere den kreative prosess kan lett utarte til et mareritt. Steinerskolen og diverse andre skolebevegelser har i vårt århundre forsøkt å realisere en slik drøm. Resultatet er at de ikke bare har beslaglagt kunnskapen, men også de anarkistiske impulsene i individet. Impulser som opplagt trives bedre i opposisjon til institusjonene enn innenfor dem. Sagt annerledes: Det som tapes innenfor systemet (kreativitet) tapes med dobbelt styrke dersom systemet settes til å forvalte det. Den ideelle skole, som utvikler alle sider av individet, er den verst tenkelige av alle skoler. Den overlater intet til oss selv, men har som frekk intensjon å forme oss, selv i vår motstand.

Dannelse og disiplin

Nå er Nietzsche langt fra noen romantisk pedagog som ser for seg en skole som skal forløse geniet i oss alle. Geniet er for det første forbeholdt fåtallet, for det andre mener Nietzsche at nøkkelen til god utdannelse ikke ligger i frihet, men i streng disiplin. Niezsches idealskole konsentrerer seg om morsmålsundervisningen og skal gi eleven en mest mulig kresen og raffinert språkforståelse. Dannelse er for Nietzsche et estetisk og ikke et etisk anliggende.

Niezsches ærend er også å peke på farene ved et utdannelsessystem som innrettes etter samfunnsøkonomiske formål. For Nietzsche er det et motsetningsforhold mellom stat og kultur, samfunn og individ, og når statens interessesfære beveger seg inn i utdannelsessystemet, blinker det fare. En problematikk som er minst like aktuell i dag som på Nietzsches tid.

Dannelse og dynamitt

De fleste av oss vil kunne nikke gjenkjennende til mange av Nietzsches innvendinger (så eksklusiv var han altså ikke). Men når det kommer til de praktiske konsekvenser blir alt desverre mer problematisk. Nå oppfattet Nietzsche seg ikke som noen reformator av skolen, men som en begavelse uten noe å hente i utdannelsessystemet. Dannelse skaffet han seg på egenhånd. Hva han ikke selv er oppmerksom på er at et utdannelsessystem tilpasset ham kanskje ville ha gjort ham til en gjennomsnittelig professor og ufortjent til den ubeskjedne selvkarakteristikk han kommer med i slutten av åttiårene: «Jeg er ikke noe menneske, jeg er dynamitt».

Friedrich Nietzsche:
Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid
Oversatt og innledning av Helge Jordheim
Spartacus 1995
Anmeldt av Knut Saanum

BT:

NIETZSCHE: Universitetene burde være utklekningsanstalt for genier. (Tegning: Sig. Rudi)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.