«Så ender mennesket»

Gottfried Benn: var oppløsningsfasens siste representant.

Den idealistiske troen på åndens kraft å evne til å forandre var et av motivene som inspirerte den unge generasjonen rundt 1910 til å ta opp kampen mot naturalismens determinisme. Datidens litterære topografi kjennetegnes av den antideterministiske spiritualisme og samtidig av en ikke- mimetisk poetikk.

Rimbauds nye metaforikk, Nietzsches stilistiske ekstaser og det stygges (uskjønnes) estetikk (som ikke preget utelukkende naturalismens kunst), var med på å influere den nye generasjonen. Benns, van Hoddis' og Lichtensteins (tidsskriftene «Der Sturm» og «Die Aktion») mørke grotesker og sarkasmer er et innlysende eksempel på den nye lyrikken rundt 1910.

Hva er ekspresjonisme? Dette spørsmålet prøvde Gottfried Benn, en av den unge diktergenerasjonens viktigste protagonister, å besvare på sine gamle dager, i forordet til antologien «Lyrikk des Expressionismus», som utkom på 50- tallet. Den patetiske troen på poesiens makt i begynnelsen av dette århundre fantes overalt hvor man ville ta oppgjør med både tradisjonen og den akademiske rutinen. I Marinettis Manifesto tecnico della letteratura futurista, (1912) står det: «Man sier til oss: deres litteratur blir ikke vakker! Riktig! Heldigvis! Vi skal tvertimot bruke all de brutale lydene, alle skrikets utrykksformer fra det mektige livet rundt oss. LA OSS MODIG INNFØRE I LITTERATUREN DET STYGGE OG LA OSS TA KNEKKEN PÅ ALT SOM ER DET FEIRENDE…».

Det var især den tyske ekspresjonismen som fremhevet «skriket». Som Johannes R. Bechers dikt «Mein Schrei» og Rudolf Leonhards utsagn «La oss vise frem våre sår og la oss ikke dempe ned våre skrik…» eller Kurt Pinthus ord som utrykte hans overbevisning: «Mennesket skriker ikke for skrikenes skyld, men for å be både seg selv og sine nærmeste om hjelp.» Skrik som protest, som et rent og uhemmet utrykk, som appell - alt dette gjenspeiler ekspresjonismens estetikks spektrum.

«KÖTT

Skrik: Du ditt fula tarvliga småborgarlik,

luta dig inte mot min sarkofag, va!

Prima furu duger de' me,

Jag vrålar: Ande, visa dig!

Hjärnan ruttnar likeväl som arslet!»

De fleste poetene så sin historiske oppgave i å bekjempe den deterministiske virkelighetens kunst. Derfor betegnet Benn i sin tid den moderne europeiske kunsten som «antinaturalistisk kunst».

Gottfried Benn ble født i Mansfeld i 1886 - faren var byprest. Allerede som 24- årig ble Benn ferdig med sine medisinstudier i Berlin. Senere ble han spesialist på hud- og kjønnssykdommer. Enda han giftet seg tre ganger, skrev han at man burde holde seg unna kjærligheten. «Min kärlek känner bara få ord: / Det er skönt vid ditt blod.»

Og som Peter Handberg skriver i Dikter & Brevariums forord: «Benns liv (han dog 1956, sjuttio år gammal) kan sägas ha utspelat sig mellan öl och böcker, gonorre och psoriasis, kärlek och inte kärlek, svunna minnen, fågelbon och prunkande trädgårdar, dikt och rus och tankar om världens förtvining och undergång. Men annat trängde sig också på i form av två världskrig och högljudda politiker som tvingade till ställningstagande.»

Benn debuterte med diktsamlingen Morgue, med motiver fra obduksjonsbord og bårehus. Allerede i 1912, da diktsamlingen kom ut, angrep kritikerne «den antiborgerlige provokatøren» med kraftige skjellsord - «avskyelig, ekkelt, pervers, stinkende vare…» - og fordømmelse.

Dette var reaksjonen på avangardismens krenkende ord og dens inngripen i samfunnsproblematikken. For Gottfried Benn var den første som med sin radikale poetiske stemme tok opp helt nye temaer. Som Stadler skriver i sin Morgue-omtale: «…uten sentiment, nesten brutal, som om det dreier seg om en nøktern operasjons legenotat … her er følelsene blitt til gjenstand, realitet, fakta.»

Naturen som nådeløs og ånden som håpløshet, som ikke finner hus på denne jorden er denne lyrikkens bærende motiver. Dikteren finner seg ikke i denne verden som er determinert av materialismen. Benns lyrikk og prosa er ute etter å synliggjøre motsetningsforholdet mellom ånden og livet, detonerer løgn, illusjoner og bedrag. Benns opphugging av idealismen innebærer også tilintetgjøring av kvinnen i hans kjærlighetslyrikk. I disse diktene finner mennesker ikke veien til hverandre, driften og sjelen har ingenting med hverandre å gjøre. Den tradisjonelle koblingen mellom eros og skjønnhet er opphevet. For en kontrast til den triviell- romantiske kjærlighetslyrikken, som med sin sentimentalitet gjennomsyret hele det forrige århundre.

Benns dikt «Sköna ungdom» spolerte stemmningslyrikkens beskyttende mekanismer, hvor den gode tyske borgeren finner sin tilflukt.

«SKÖNA UNGDOM

Munnen på en flicka, länge hade hun legat i vatten,

såg så sönderknäprad ut.

Når man oppnade bröstkorgen var matstrupen så full av hål.

Slutligen fann man i en berså under mellangärdet

ett bo med råttunger i.

En liten syster låg död.

De andra levde av lever och njure,

drack det kalla blodet och hadde här

tillbringat en skön ungdom.»

Diktets antitema. Røttenes skjønne ungdom.

I lyrikken sin aksentuerer Benn alvoret ved en lyrisk patos som ikke blir innskrenket i en likegyldig og meningsløs empirisk virkelighet, det isnende, det meningsløse samfunnsbildet blir derimot erstattet med den indre verdens visjonære og billedskapende elementer. Benns lyriske dynamikk er assosiativ, diskontinuerlig, den indre og ytre verden flyter inn i hverandre i en akausal rekkefølge med et sanselig billedspråk; abstraksjon og reduksjon fører til utbrudd, til ekspresjon som er påtvunget av indre tvang. Det indre liv er diktets grobunn.

«KOM

Kom, låt oss tala med varandra,

den som talar är inte död,

flammorna har redan börjat vandra

slickande omkring vår nöd.

Kom, nu säger vi: de blå,

eller låt oss prova: röd,

att lysna, fråga och forstå,

den som talar är inte död.

Ensam i din öken tyst,

inneslutten i din Gobi- gråa hinna,

ensam du, ingen bröst,

inga samtal, ingen kvinna.

och redan så nära en grynna.

du kan din båt, ack så spröd.

kom, låt dina läppar begynna.

den som talar ar inte död.

Gottfried Benn er oppløsningens fases siste representant, en fase som begynte allerede i det 18. århundre: «Die Epoche der Kunst ist für immer vorbei!... Es wird nie wieder kunst geben... «(«Expressionismus»): Åndens historieoppløsning. Det som ble igjen var et blikk, et blikk rettet mot den indre drømmen, men også den var allerede død.

I sitt prosastykke «Weinhaus Wolf» finner man Benns poetiske credo: «Wer Leben sagt, ist schon gerichtet» - «den som sier livet, er allerede henrettet»; stykkets kjernesetning. Materialismen og utilitarismen betrakter Benn som selvjustis. (Selbstgericht). Benns prosa er kompromissløs. Da ånden (det åndelige) forlot livet, ble den dehumaniserte historien som et brutalt instrumentarium igjen, opptatt utelukkende av handelen, maktakkumulasjon sikret gjennom mord. «Handelen er kapitalismen, rustningsindustrien, Malplaguet- Borodino- Port Artur: 150 000 døde, 200 000 døde, 250 000 døde - ingen kan lenger se på historien annerledes enn som begrunnelse for massemord: plyndring og skjønnmaling: maktens mekanismer.» Benn skrev dette ved nasjonalsosialismens maktovertagelse i årene mellom 1935- 39, mot nasjonalsosialismen, i brev til sin venn og fortrolige Dr. Oelze - mannen som tok hånd om Benns manuskripter. Det Benn skriver er nøye gjennomtenkte teser som ble påtvunget ham av den historiske situasjonen.

Benn fortsatte å skrive fordømmende med sarkastisk skarpsindighet. Ånden har forlatt skapelsen, en mytos er ugjenkallelig ferdig - dette kaller Benn «Die finale Lage»- «ecce homo - så ender mennesket». Dette er Benns velkjente historiepessimisme, når han retter blikket mot åndens historie og dens mytiske begynnelse. Skuffelsen sitter igjen etter historiens løftebrudd. «Man hat uns belogen und betrogen/ Mit gotteskindschaft, Sinn und Zweck.»

«ALASKA

Europa, denna snörkråka

ur en konfirmands näsa,

till Alaska vil vi fara.

Havmänniskan, urskogsmänniskan,

som föder fram alt ur sin mage,

som äter säl, som slår ihjäl björn,

som emellanåt sticker in något i kvinnan:

mannen.»

Klare ord og opprør mot illusjonismen og historiens fallitt. Samfunnet lar seg ikke forandre, dets sosiale struktur er korrupt - samfunnet blir fordømt og avvist, for det har vendt ryggen til sitt opprinnelige religions- og mytosfundament. Bare kunsten anses å være i stand til å huse den rene ånden.

I et brev til Oelze fra 1940. sier Benn at «bare ved hjelp av gjentagelsen og overdrivelsen får de ekstreme posisjoner sin tyngde».

Benns nihilisme? Virkeligheten er allerede blitt ruinert, «det borgerlige verdisystem produserer bare pseudoverdier.» Og nettopp det mest verdifulle (språket) er ruinert, ved bruken av den intetsigende fraseologien.

Dikter & Brevarium Urval och tolkning av Peter Handberg Norsteds 1995 (Olaf Norlis bokhandel, Oslo.) Anmeldt av Jasmina Kadric

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.