Tank Girl for førtiåringer

Lys i tunnelen er del syv i sagaen om den grinete og intense krimheltinnen V.I. Warshawski. Det er bra håndverk, men med et altfor stort persongalleri.

Krimbokmarkedet er hardt, det er ikke få bøker kjøperen har å velge mellom, og de virkelig store forfatterne i dette segmentet selger bøkene sine til filmen for avsindige summer før de har kommet på noe mer enn tittelen. Så stor ser det ikke ut til at Paretsky har blitt. Riktignok dukket det opp en film på videomarkedet for et par år siden basert på den første boken i serien under tittelen V.I. Warshawski, og den var riktig så kjedelig, den floppet så gjennomført at det sannynligvis tar litt tid før noen oppfølger finner veien til videoreolene. Hovedrollen ble gestaltet av Kathleen Turner, muligens riktig casting, for her og der i Lys i tunnelen kan det virke som V.I. (Victoria, eller Vic blant venner) kan være en veldreid dame rundt de førti. I smussomslagets ene kritikersitat sies det at V.I. har modnet som en god vin, men personlig synes jeg det virker som hun har surnet, for makan til vanskelig og grinete førtiåring håper jeg å unngå når den tid kommer.

Okey, det er en råtten sak hun havner i, men i hennes voldsomme behov for egotripping avskjærer hun hele tiden hjelpende hender, at hennes kjæreste, den fargede politimannen Conrad, ikke forsvinner med sirenene på er like overraskende hver gang.

Kanskje er det lov å være litt amper når gårdeieren vil kaste deg ut, og han for å få det til hurtigst mulig saboterer trivselen ved å la den tekniske standaren være på et slik nivå at strømmen går i ett sett. V.I. er heldigvis så fingernem at hun ikke har noen problemer med å fikse det, men på en av disse turene til hovedledningen i kjelleren oppdager hun at det er noen andre i kjellerrommet, en mor med sine tre unger gjemmer seg i det ene hjørnet. Det rottefylte kjellerrommet er naturligvis ikke et blivende sted for en familie, og V.I. kontakter en venninne, Deirdre Messenger, som jobber med å hjelpe hjemløse. Deirdre er gift med den ambisiøse jussprofessoren Fabian, som er vellykket utad og en jævel hjemme. Den nysgjerrige V.I finner fort ut at han slår Deirdre og presser de tre ungene deres altfor hardt. Det hele tar en vending til det aller værste da V.I. finner Deirdre liggende på arbeidspulten sin med hjernemassen utover pc'en, mens de hjemløse plutselig er søkk borte og ungene til Deirdre og Fabian rømmer.

Leseren blir presentert for en rekke personer som alle på et eller annet vis er knyttet til hverandre gjennom diverse eiendom, entrepenør, veldedighets- og storkapitalorgansisasjoner. Det gjelder virkelig å holde tunga rett i munnen.

For de av oss med litt hullete hukommelse kan det være greit å notere ned navn etterhvert som de dukker opp, det er en smule avgjørende å vite hvilken posisjon menneskene har hvis en skal være med på å oppklare de forskjellige, men beslektede hendelsene.

Paretsky har skrevet en svært gjennomarbeidet bok, men hun lanserer for mange navn, og karakterene er knyttet sammen i et nett av mer eller mindre lysky bissniss som det heller ikke er lett å se noe system i. Et greit tips for å holde oversikten: alle menn er slemme, og alle damene er blitt mishandlet (bortsett fra V.I.).

V.I. bruker uortodokse metoder for å finne ut av mysteriet, og ligger hele tiden noen hakk foran politiet, kanskje ikke så rart, for hun trenger ikke å bry seg om lovverket, og lovens håndhevere blir samtidig hindret av mektige menn som ikke er særlig interessert i en oppklaring.

Det er et brukbart spenningsnivå, men ikke mer enn det må være for at leseren skal gidde å lese de 430 sidene. Det som stadig vekk slår meg med spenningslitteratur er at de egentlig ville ha fungert bedre som film, med lydspor og ekle karakterer og alt det som hører med. Noe som også ville ha hjulpet i identifiserings prosessen, alle ville vært et ansikt, ikke bare et av femti forskjellige navn. Gi denne boken til en av Hollywoods strømlinjede spenningsregissører, ikke til en som forflater og forenkler, og det kan bli god underholdning.

Sara Paretsky: Lys i tunnelen Aschehoug 1995 432 sider Oversatt av Ragnar Aschim Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.