Krig og fordragelighet

«Krigen» er Norges store fellesrituale. Det skal derfor godt gjøres å skrive en dårlig bok om «krigen», liksom en kristen sjelden snakker om en dårlig eller kjedelig nattverd.

Som ung, urban, livstrett og følelsesløs kyniker blir man derfor en smule hjelpeløs overfor de stadige bøkene fra krigen, og man sier til seg selv: Skal jeg gidde å lese enda en skildring fra den store krigen, så skal det jaggu være en god bok, en bok som har noe å si til MEG!

Spørsmålet er om krigsgenerasjonens penneføre er i stand til å oppfylle våre uærbødige krav om aktualitet. Kanskje det kulturelle gapet mellom generasjonene er for stort, slik at bare en overdose med godvilje kan glatte over den gammelmodige patos og de rituelle gjentagelsene som små og store satirikere harselerer over for tiden?

Kanskje det er slik at de gamle tviholder på krigen som en skjellsettende erfaring, siden de føler seg akterutseilt i de unges hektiske og respektløse verden? Ikke vet jeg, selv om jeg har en følelse av at kommunikasjonen mellom generasjonene kunne vært bedre.

Ebba Haslund (f. 1917) var i 20-årene da krigen pågikk, og bør ha hatt rikelig anledning til å reflektere over hendelsene, både mens de pågikk og senere. Når hun nå skriver enda en bok om okkupasjonstiden burde hun derfor ha noe viktig å fortelle, kanskje noe som kunne provosere både unge og gamle. I stedet har hun skrevet en roman like uskyldig som en varm sommerdag på Majorstua i 1943.

I mangel av sverd skildrer hverdagslivet under krigen slik det artet seg for en borgerlig familie på Majorstua, inkludert deres hushjelp, venner og nærmeste slektninger. Stort mer kan jeg ikke nevne uten å spolere «spenningen» for leserne. Haslund har skrevet en ny «Mens far var på Grini». I tillegg var Fridtjof på nummer 19, Espen på Akershus festning, Haldis på Victoria Terrasse, Willi på skauen, Herr Hammer i England og Ulf på østfronten. Mor var hjemme hele tiden.

Det virker som om Ebba Haslund har prøvd å få med «alt», og slik sett er I mangel av sverd blitt veldig pedagogisk riktig. Karakterene er «typer»: Den oppofrende moren, den seige hushjelpen fra Finnmark, den litt hjelpeløse pasifistiske faren, den livsglade søsteren som forlover seg med en overløper, og broren som var med og kjempet om Narvik.

Det som gjør romanen kjedelig er at det hverdagslige blir alt for hverdagslig. Familien Hoelfeldt gjør alt det som nordmenn gjorde under krigen for å holde det gående. Det hele blir temmelig søtt og mimrende, som om vi alle befinner oss i et kaffeselskap hvor man for all del ikke må gå i dybden eller bli uvenner.

Eller, for å si det på en annen måte: Krigen blir noe uendelig fjernt, fordi det hele virker som et eventyr, mytisk og naivt. Litt som «Vestavind», bortsett fra at Haslund unngår det ufrivillig komiske. Hadde Haslunds siste bok handlet om okkupasjonstiden i Danmark, ville den aldri kommet ut her hjemme, men blitt stemplet som eksotisk og litterært uinteressant.

Det er sjelden noen intensitet å spore i Haslunds språk, som jeg heller vil kalle pertentlig, tilpasset karakterenes praktiske gjøremål og familiære gnisninger. Fortelleren Haslund setter sin lit til den jordnære og trivielle dialogen. Det er ingen av karakterene hennes som bryr seg om de mer tidløse aspekter ved krig og ondskap. Det virker som om hun vil at alle skal kjenne seg igjen i det hun skriver om, unntatt de som var på feil side, slik at boken egner seg utmerket til høytlesning på Kulturkanalen P2.

Det bør i rettferdighetens navn nevnes at rammen om I mangel av sverd foregår i 1991, at Espen Hoelfeldt er blitt en 65 år gammel «solid jurist og familiefar» som ikke lenger klarer å fortrenge minnene fra krigen, og at stadige mareritt tvinger ham til å gjenoppleve fortiden, slik at han kan forsone seg med sin 50 år gamle skyldfølelse, hvilket han oppnår uten for mye blod, svette og tårer. De andre handlingstrådene blir også nøstet opp pent og pyntelig, slik at leseren ikke skal føle seg snytt eller tro at krig og ondskap har noen som helst forbindelse med menneskenaturen i fredstid.

Krig er først og fremst slemme tyskere og heltemodige nordmenn.

Ebba Haslund I mangel av sverd Aschehoug, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.