Islam og Europa - et skjebnespørsmål?

Islamologi eller islamofobi? «Læren om» eller «skrekken for» islam? Sameksistens eller konfrontasjon?

Dagens Europa preges av innvandring istedet for som tidligere av utvandring; helt frem til slutten av 1960-tallet var situasjoen den motsatte. Idag bor cirka 2 millioner muslimer i Storbritannia, 2 millioner i Tyskland, og 2 millioner i Frankrike. I Sverige regner man med det vil leve og bo minst 200 000 muslimer ved århundreskiftet. Kommer disse menneskenes tilværelse til å gi opphav til en fredelig tolerant «euroislam», eller nærmer vi oss en tid av voldsom fanatisk «ghettoislam»?

Faren for Europa med den islamske fundamentalismen er ikke ekstern, men intern; raskere enn man aner kan en rasende geriljakrig bryte ut i Vest-Europas ghettoiserte storbyer mellom ekstreme islamister (innvandrere og deres barn og barnebarn) og majoritetssamfunnet, om dette ikke lykkes i å integrere befolkningen med muslimsk bakgrunn, advarer Ingmar Karlsson i sin bok.

En tydelig hensikt med Islam och Europa er å virke for denne vitale integrering, som forfatteren mener er avhengig av at majoriteten skaffer seg kunnskaper om islam og den muslimske innvandringens blandede karakter; boken skal med sin lærdom gjøre leseren positiv til muslimene i Vest-Europa.

Trussel-scenarioet med en «hellig krig» flammende i hjertet av det europeiske samfunnet er pisken som smeller; gulroten som lokker er visjonen av et nytt Alhambra, symbolet for det muslimske Spania i middelaldren, idealisert og forherliget som vitenskapens, kunstens og den fredelige sameksistensens, «convivencians», lovede land.

Symbiose, amalgam og fusjon er Ingmar Karlssos slagord; det muslimske Spania beviser for ham at de «fundamentalistiske eksesser» vi nå ser, inklusive dødsdommen mot Salman Rushdie, ikke er enstydige med islam: «Islam er en magma, er reservoar for helt forskjellige forestillinger og ideer fra nostalgisk-utopiske frelseslærer til en sekulært betonet kulturell identitet.», skriver han og fortsetter:

«En Europeisk Union er ikke lengre tenkelig uten innslag av islams grønne farge. Hvorvidt det europeiske huset kan bygges med Alhambra som modell eller ei er derfor et for Europas fremtid viktigere spørsmål enn det indre markedets funksjonsdyktighet eller innrettelsen av en europeisk sentralbank.»

Til tross for den skjebnefylte diagnosen er forfatteren nøye med å skille mellom sitt eget truselbilde og skrekkbilder som fremstiller islam som den «Grønne Fare». Denne vrangforestilling kan derimot bli en selvoppfyllende profeti, om den får stå uimotsagt, da rasisme og intoleranse henter sin næring fra uvitenhet.

Men dessverre finnes fordommene på begge sider. Derfor benytter Ingmar Karlsson begynnelsen av Islam och Europa til et oppgjør med «den gjensidige redsel», som den kommer til uttrykk i både «Oksident» og «Orient». En styrke hos forfatteren er unektelig at han er personlig fortrolig med flere av statene i islams kjerneområde og har kjennskap til det arabiske språket. Som tjenestemann for Utrikesdepartementet (UD) i Stockholm ble han først ansvarlig for Midt-Østen. Deretter var han nærmere fem år stasjonert i Syria. Idag har han titelen ambassadør og er sjef for en idŽ- og analysegruppe i UD.

Dessuten er Karlsson en flittig skribent, eller nettopp på grunn av dette. I to tidligere bøker, Gud med oss (1983) og Korset och halvmånen (1991) har han sammenstilt fakta om Midt-Østens kristne og muslimske minoriteter; i De obotfŠrdigas fšrhinder (1987) skisserer han en løsning på Palestinakonflikten; ellers har han publisert skrifter om Kina, Tyskland og Europas «små folk».

Flere av kapitlene i den nye boken er opprinnelig PM skrevet for utenriksdepartementets personale. Derfor ligger betoningen på fremstillingen av internasjonal politikk. Men tekstens bakgrunn forklarer også hvorfor dens helhetsstruktur er løs, fortellerstemmen nøytral og tonefallet didaktisk. Bokens karakter gjør at den med fordel kan leses stykkevis, ikke nødvendigvis i tur og orden.

Ingmar Karlssons analyser av islams rolle i de tidligere Sovjetrepublikkene i Sentral-Asia og på Balkan, er faktamettede og rike på historisk bakgrunnsmateriale. Gjennomgangen av islam som politisk og økonomisk system likedan, der utviklingen av araberstatene og Iran står i fokus. Forfatterens avsluttende konklusjon er at den muslimske verden er dypt splittet, økonomisk svak og ikke utgjør noen trusel mot den vestlige verdens hegemoni. Det finnes ingen saklige grunner som motiverer den økende islamofobien i Europa.

Forfatteren mener videre at en demokratisering av de muslimske landene er mer avhengig av sosio-økonomisk utvikling enn av doktrine; politisk islam og demokrati kan godt være forenlige - det gjenstår å bevise det motsatte. Prøvetilfellet Algerie ble jo abortert før man fikk svar. Karlsson kritiserer den slappe reaksjonen på kuppet i Algerie 1992 og det tause bifallet det erfarte i Vesten, noe han mener rimer dårlig med de offisielle politiske idealer: «Menneskelige rettigheter og demokrati kan ikke graderes etter strategiske hensyn», skriver han.

Med tanke på forfatterens høye diplomatiske status er det verdt å notere at hans meninger i Algerie-spørsmålet ikke har fått noe merkbart gjennomslag i svensk utenrikspolitikk; både regjering og opposisjon har vært stille som mus om det algirske militærregimets forbrytelser mot demokratiet og de menneskelige rettighetene, til tross for avlyste valg, tortur, mord og konsentrasjonsleire. penbart har «strategiske hensyn» til Frankrike i dette tilfellet spilt større rolle enn den eiendommelige demokratiske troverdigheten.

Avslutningsvis kommer forfatteren frem til at vår holdning til islam spiller en viktig rolle både for Europas indre stabilitet og for den demokratiske utviklingen i nærområdet. Konfrontasjonen gir kort på hendene til fundamentalister både her og der, hvorpå «ghettoislam» og diktatur blir den sannsynlige følgen.

En positiv holdning til sameksistens mellom majoriteten og muslimene hos oss, støtter for det andre formingen av en «euroislam», som i sin tur kan påvirke tolkningen i det muslimske Afrika og Asia av religionen i toleransens retning.

Et lite tegn på at tanken om «euroislam» som motvekt til autoritære og antidemokratiske tolkninger av tradisjon er riktig, er artikkelen «Broderskapets tyranni» (Morgenbladet 11.-17. november 1994). Der protesterer to muslimer fra USA mot diktatur og kvinneundertrykkelse i islams navn. I USA er sameksistens den fremherskende holdningen overfor muslimer og integrasjonen av dem har lykkes. Blir vilkårene for muslimene de samme i Vest-Europa blir nytolkningstendensene de samme, kan man anta. I den sammenheng har islamforskere også bemerket at ideologier og nye ideer i den muslimske debatten i økende grad kommer fra vesten.

Men selv om integrasjonen av innvandrerne med muslimsk bakgrunn og deres barn i samfunnet lykkes, selv om et fordomsfritt Alhambra gjenoppstår et eller annet sted i Europa, så er spørsmålet om den demokratiske «spin-off»-effekten når over Middelhavet, over Bosporos, over Svartehavet, så lenge volden hersker i Algerie, Bosnia, Tyrkia, Kaukasus, og…og…og… Europas forhold til muslimene der spiller globalt større rolle enn flyktningemottaket og innvandringspolitikken her, for islams politiske fremtid.

Oversatt fra svensk av Kjetil Korslund

Ingmar Karlsson: Islam och Europa - samlevnad eller konfrontation Wahlstršm & Widstrand, Stockholm 1994 199 s. Anmeldt av Tetz Rooke

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/06-95, kl. 01.10 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.