[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Om high tech versus high tack

AV BENTE LOHNE

Hvem husker vel ikke jappetiden, den gangen næringslivets baroner nettopp hadde fått de første CD-spillerne tilpasset sine SAAB 900 Blue Metallic med servostyring, og hadde tunge, uformelige antennevesener skjult i bagasjerommene. Disse sørget for at man i forsetet - og fullstendig synlig - kunne løfte av røret på mobilen og ringe verden rundt. Mobilringing var jo dyrere, selvsagt, da som nå, men den gangen var dét et poeng i seg selv. Dessuten registrerte jappene rutinemessig alle telefoner på aksjeselskapene sine og kunne kjekt slå seg konkurs om de ikke fikset teleregningen. Da er det noe helt annet å være ung bruker og f.eks. gå på snekkerlinja under Reform 94 med obligatorisk allmennfag. For der sitter de, den teorisvake halvparten av klassen, klumpet sammen på de bakerste pultene etter den eldgamle europeiske åndslivstradisjonen som tilsier at de svake elevene skal plassere seg nettopp der. Og de sitter der med sine mobiltelefoner, som de enten har betalt kr. 1 for eller har fått slengt gratis etter seg mot å tegne abonnement. Er det i Oslo, er det saktens også noen som drister seg til å ringe, men er det i Kongsberg, tør de ikke for læreren, trykker bare lekende på knappene og leser med undring ordet «display». Noen vet hva det betyr, andre ikke, men det lyser i hvert fall gulgrønt, og man kan taste inn navnet sitt og lytte til de forskjellige tonene. Og i engelsktimen vil det alltids være noen som forsøker seg på Big Ben-melodien, hvis de da har kommet til Big Ben i pensum.

Kort sagt, det er én sak å være innovatør på teknologiens område og stille først med en liten sort dings klistret til hørselsorganet, men når hele landet går rundt med øret i suttekluten, da er det på tide å se seg om etter et annet statussymbol. For når du en dag observerer en loslitt mann med lektorveske på et tilfeldig busstopp, og ser at denne lektortypen - også han - plukker frem en telefon, da fatter du budskapet: Nå er det bare kvinner, barn og freakere som fortsatt bruker mobil. Et og annet sykkelbud kan nok ennå observeres som et prosjektil gjennom gatene med én hånd på styret og en mot øret, eller en ungdom på rullebrett gjennom Slottsparken i ivrig dialog med en grønn og rosa lommemobil, men du vet at markedet har talt: Mobilen er på vei ut, den stinker allerede. Må du absolutt ringe, så gjør det på et mørkt sted der ingen ser deg, og sørg for all del for at ingen ringer deg tilbake - med mindre du faktisk trives med kitsch og ikke er redd for å bli sett med avdankede snurrepiperier. Da kan du til gjengjeld løfte hodet i godt selskap og stolt svare som Elvis da han ble anklaget for å være vulgær: «Yes, I'm into tack».

Ellers kan en mobiltelefon fortsatt komme til nytte i en unntakssituasjon: Er du f.eks. kvinne, og du sitter hos frisøren, og du er i ferd med å stripe håret, men har alt sittet dobbelt så lenge med plastpose på hodet som du hadde beregnet, så ha mobilen klar. For kommer det plutselig en kjapp mann inn og begynner å fable om en rask hårklipp, og den somlete lærlingen som omsider skulle til å skylle, skjeler mot deg fra disken med vaklende blikk, ta da resolutt telefonen frem! Lærlingens blikk vil da bli klart og fast igjen, hun vil mumle en unnskyldning til den kjappe mannlige og straks ta peiling på deg, for nå skjønner hun - tror hun - hvilken tung kunde du er. Hun kan jo ikke vite at du bare tar den vanlige, en variant av det 95 % av alle mobilsamtaler går ut på: «Hei, det er bare meg, du, ja, jeg ringer bare for å si at jeg blir fem minutter forsinket».

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.