Fundamentalt: «FUNDAMENTALISMENS SKJULTE BUDSKAP"

Kanskje har homseprest-motstanderne noe viktig å si oss? Kanskje burde vi forstå noe av Carl I. Hagens innvandrings-fiendtlighet? Kanskje har de et viktig budskap, denne utdøende rase av patriarker, som mener at kvinner helst burde være hjemme med sine barn?

AV PåL MATHIESEN

Rent Valgforsker Bernt Aardal spådde tidligere denne uken at Fremskrittspartiet vil få et voldsomt oppsving. Han antydet at oppslutningen vil kunne overstige Hagens personlige rekord fra 1989 på 13%. Årsaken til den antatt økende oppslutningen mente forskeren var å finne i at Carl Ivar nå har et «rent» budskap. Et enkelt budskap: Nei til innvandring. Hvis Aardal får rett viser det seg altså at utrenskningene i FrP var saliggjørende. Folk vil ha det rene. Det enkle. Kritisk tenkende liberalister er nedtur. Selvfølgelig blir man i utgangspunktet, som et moralsk tenkende menneske, indignert over å se at slike mekanismer er virksomme i vårt samfunn. Men på egne vegne blir jeg også nyskjerrig: Det aner meg at det ligger noe meget mer i dette, enn ond fremmedfrykt og almen opportunisme… La oss si at Carl I Hagen gjennom denne absolutte rendyrking av ett enkelt budskap, har tatt skrittet over fra populistenes til fundamentalistenes rekker. La oss si at vi faktisk har fått vår første politiske fundamentalist i Norge. Men la oss for guds skyld ikke latterliggjøre dette. Det er alvor. Et alvor vi er avhengige av å forstå. Det er et signal. Et tegn. KodeVi kan ikke betegne de eventuellt 3-400.000 som stemmer på Hagen ved høstens valg, som pariakaste. Vi kan ikke betegne de millioner på millioner av amrikanere som kastet ut demokratene av de politiske hus i USA, som tullinger. Kanskje kan de kalles fundamentalister, og kanskje er de faktisk fundamentalister, men det fratar dem ikke deres moralske berettigelse. På mange måter er fundamentalisme et språk. Et annerleds språk. Til en viss grad et korrumpert språk. Når en haug med nordmenn stemmer på et parti som sier nei til innvandring, er det knappest fordi de har så skrekkelig mye imot å ha mennesker fra en annen kultur som naboer. Det er ikke det. Det er noe annet. En slags kode.FarTa min svigerfar, eller far, for den saks skyld. Forholdsvis anstendige menn, begge to. Sosialt anlagte, hver på sitt vis. Og med fullt ut brukbare hoder. I diskusjoner rundt rasisme og innvandring tenderer de begge til å heie på Carle-gutten. Og for alt jeg vet kommer de til å stemme på ham. Begge. Men de hatske utfall mot svartinger og illeluktende indere som disse menn kommer med i diskusjonenes hete, harmonerer dårlig med den praksis de viser i dagliglivet. Min lærerfar har mange innvandrer-ungdommer på skolen. I det faktiske møte med dem behandler han disse på lik linje med de norske elevene. Ja, noen av innvandrer-guttene er til og med «favoritter», fordi de utviser en innsatsvilje som ofte overgår de norskættedes.Felles for Kjell og Halvor er den åpnbare inkonsekvens mellom liv og lære. Men etterhvert har jeg erkjent at denne inkonsekvensen, denne protesten mot politisk, konsekvent tenkning faktisk er ganske likandes. Barnslig i sin ulydighet, men derigjennom også menneskelig. De insisterer på at livet, sitt eget liv, det individuelle, har en høyere verdi enn det politiske liv. De nekter å la seg innordne i den formyderiske samfunnsmoralen. De finner pust, hvile og glede i å gjøre seg til kamphaner med Fridtiof Frank Gundersen og hans like. Ulydigheten er deres skjulte språk. Den eneste kode de kan forstås gjennom. Hadde de bodd i USA ville de garantert stemt på Newt Gingrich. Protest For å forstå fundamentalismens fremvekst er man avhengig av å anerkjenne dens protest-karakter. Den «usakelige» protest er det første tegn på at fenomenet er kommende. Økende. Hvis man ikke engang forstår, eller nekter å anerkjenne denne protesten, utviser man dyp forakt for svært mange menneskers livsopplevelse. DypereFundamentalismens mere fanatiske karakter er et studium verd. Den bunner i en interessant psykologi. Det er beviselig slik at de første som kastet seg på nazismen var «tapere». Mobb-ofre som plutselig fikk være sterke under en høyreist fane. Hvordan er et mobb-offers sjelsliv? Den klassiske analyse av nazister og rasister viser til at individet ofte føler forakt for seg selv, sin svakhet, ja hele sin personlighet. Et ensomt menneske, uten sosialt nettverk, uten klare referansepunkter. Et menneske som mer enn gjerne kullkaster sitt tidligere liv i bytte for å være sterk. Tilhøre en gruppe. Finne identitet innenfor rammen av en ideologi. En sak. Idag er følelsen av å være en «taper» ikke lenger forbeholdt de tradisjonelt svake individer. Følelsen av selv å være et «ingenting», uten nevneverdig identitet eller tilhørighet er økende. Langt inn i Morgenbladets ressurssterke leserskare…Overlevelse Først blir man bare trist. Alt faller liksom rundt en. Idag befinner mange seg der. Sørgende. Men overlevelsesintistiktet vil forby de fleste av oss å falle helt til bunns. Vi begynner sakte, men sikkert å gripe rundt oss. Griper etter noe. Noen. Et eller annet som vi enten kan elske eller hate. Kanskje særlig det siste. Hat er en meget velprøvet og effektiv overlevelsesmekanisme. Det er noe å holde fast i. Hvem man hater er forsåvidt ikke så viktig, men utgrupper er selvfølgelig de greieste. Det viktige blir AT man hater. Et meget viktig skille må trekkes her: Man hater altså ikke, primært sett, av ondskap. Man hater for å overleve. Eventullt onde handlinger kan derfor i en god del tilfeller være en konsekvens av et overlevelsesbetinget hat. Krig Bare timer etter bombeattentatet i Oklahoma City var Clinton på lutfa. Gjerningsmennene fikk sin dødsdom direkte. Selvfølgelig var deres handlinger foraktelige. Forkastelige. Og man kan muligens tilgi den godeste Bill at ettertankens klare lys forlot ham i denne stund. Men at et samfunn først og fremst burde ta selvkritikk etter en slik hendelse står glassklart for meg. Å avfeie slike handlinger som ren ondskap, blind vold, er i beste fall et tegn på egen blindhet. Kjøkkenbenken Jeg tror ikke at min far og svigerfar sitter å mekker bomber på kjøkkenbenken. At de skulle ønske seg at sine respektive samboere oppholdt seg litt mere på det nevte sted er langt mere sannsynlig. Ikke så mye fordi de har en jævla mannssjåvinist i magen, men fordi de ikke lenger har seg selv i magen. I den grad disse menns anti-feministiske holdninger og handlinger betraktes som kvinneundertrykkende risikerer man å miste sakens fokus. De griper etter kjente mønstre. Først og fremmst i desperasjon. Det er ikke sakelig. Det er ikke særlig artikulert. Men det er et slags språk. Et ønske om noe udefinert. Litt mere plass. Luft. For å overleve en dag til i Kaos.Homsebomse Prøvestenen på fundamentalisme i vår aktuelle samfunnsdebatt er kirkens homse-strid. Dagbladet utroper mer enn gjerne homse-motstandrne til fundamentalister, og da er ikke betegnelsen akkurat ment som fynd-ord. Argumentasjonen om at de fiendtlige prester og biskoper dekker over egen uforløst seksualitet gjennom sin anti-homs-kampanje er delvis berettiget. Men man feiler å igjen å se det skjulte budskapet. Det irrasjonelle nivå, som legger en ubegrunnet, men allikevel berettiget symboltyngde i saken. Man feiler å se at de store menn med de store ordene er små, redde guttunger, som frarøves sin barnetro. Som frarøves selve fundamentet i sin tilværelse. Frarøves et fundament fullt av selvmotsigelser og livsfiendtlige holdninger, som allikevel utgjør et språk, noe forståelig. BILDETEKST: PÅ VEI HJEM

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.