[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Er NATO-utvidelsen mulig?

Praha(Morgenbladet): Tidligere var NATOs raison d'être å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne. I dag tilsier all fornuft at russerne ikke bør holdes for langt ute, tyskerne ikke lenger nede og amerikanerne vil ikke være inne. I verste fall kan derfor spørsmålet om NATOs utvidelse erstattes med hvovidt NATO vil overleve.

AV TERJE B. ENGLUND

Moskvas syn på NATOs utvidelsesplaner østover er udelt negativt. Det har blant annet kommet til uttrykk ved at utenriksminister Kozyrev har nektet å ratifisere Partnerskap for fred, og president Jeltsin har advart mot en kald fred i den kalde krigens kjølvann. Selv om NATO- formann Willy Claes og president Bill Clinton har forsikret at Russland ikke har noen rett til å blande seg inn i alliansens anliggender, har russernes utspill sådd en kime av tvil i de tidligere vasallstatene: Hvor store er sjansene for at NATO i nær fremtid utvides? Og hvilke land er i så fall aktuelle?

NATO vil tape

Den mest opplagte grunnen til at landene i Sentral- og Øst-Europa ikke tar forsikringene om utvidelse for god fisk, er at NATO trass i sitt uttalte forsett ikke har den minste plikt til å ta opp nye medlemmer - den har snarere skjellig grunn til å la være. Først og fremst fordi NATO som enhver annen organisasjon søker elementer som kan høyne dens stabilitet, og dermed skyr alt destabiliserende som pesten. Det er liten tvil om at NATOs faderlige hånd bærer hovedansvaret for at det ikke har brutt ut åpne konflikter mellom Hellas og Tyrkia. Men ett tilfelle av latent nabofiendskap holder i lange baner. Dessuten har alliansens styrke ligget i at alle avgjørelser fattes enstemmig. Med 16 røster er beslutningsprosessen vanskelig nok, om ikke ytterligere medlemsland skal gjøre den enda mer tungrodd. Med andre ord: NATO har lite å vinne ved en utvidelse østover, men svært mye å tape.

USAs standpunkt i utenrikspolitiske spørsmål virker heller ikke spesielt beroligende for NATO- kandidatene. Selv om amerikanerne neppe vil gi slipp på NATO, er det grunn til å tro at de i fremtiden vil orientere seg mer mot Stillehavsområdene og mindre mot Europa - og at de ønsker å overlate større ansvar for Vestens militære forsvar til sine NATO-allierte. De har på sin side vist en langt mer reservert holdning til utvidelsen østover. Grunnen er selvfølgelig russernes motstand, som skjuler en høyst naturlig frykt for å bli isolert. Planene om å oppgradere KSSE til et alleuropeisk sikkerhetspolitisk organ virker foreløpig som dårlig skuebrød for noen hver. Historien viser til fulle hvilken katastrofe det var å støte det slagne Tyskland ut av det gode internasjonale selskap etter 1918 - i motsetning til erfaringene med Vest- Tyskland etter 1945.

For dagens russiske lederskap er derfor ingen argumenter bedre enn Vladimir Zhirinovskij og hans åndsbrødre: Hvis NATO utvides østover, kan det provosere russiske imperialister av alle kategorier i en grad som vil sette hele det vaklevorne demokratiet i fare. Og et udemokratisk Russland er en trussel mot hele Europa. Denne argumentasjonen har absolutt ikke vært fruktløs. Stadig flere NATO- land later til å dele Douglas Hurds "devise" i utvidelsesspørsmålet: Ingen uventede trekk fra vår side - ingen veto fra Moskva.

Russland kjøpslår?

«Russland er en stormakt som det ikke er lurt å irritere unødig. Men Polen er en selvstendig stat som selv velger sine partnere!» kunne en uforferdet Lech Walesa fortelle pressen etter Jeltsins nei i Budapest. For jo høyere Russland protester mot utvidelse, desto sterkere ønsker naturligvis de frigjorte satellittene å komme inn under alliansens beskyttende vinger. NATO- kandidatene i øst har to hovedargumenter: Det første er at Moskvas rasende protester kun er ment til indre bruk mot russisk- imperialister som ikke kan forsone seg med at landets rolle i verdenspolitikken er svekket, og som et forhandlingskort overfor Vesten. I realiteten bedriver Kreml kjøpslåing, og går med på NATO- utvidelse bare prisen er god nok. Det andre er at Zhirinovskij sier høyt det som Jeltsin og Kozyrev tenker i sitt stille sinn. I begge tilfeller er konklusjonen at NATO må utvides så snart som mulig.

Til tross for at russerne advarer om en kald fred og flere europeiske NATO- land åpent kritiserer USAs harde linje, har ikke alliansen veket fra sine intensjoner om utvidelse. NATO har allerede utarbeidet en intern studie for utvidelse østover, som skal være ferdig innen utgangen av 1995. Denne studien vil forhåpentlig skille klinten fra hveten i større grad enn Partnerskap for fred. Det har som kjent sluppet to titalls stater fra Turkmenistan i øst til Sverige i vest inn i NATOs venteværelse uten å nevne med ett ord om døren noen gang vil åpnes. Selv om alle Partnerskaps- signaturene i teorien kan regnes som potensielle NATO- kandidater, er det av velkjente grunner bare Visegrad- landene som vil komme i betraktning for utvidelse. På grunn av sitt spente forhold til Romania regner ikke Ungarn en NATO- invitasjon som særlig sannsylig med det første, og Slovakia har svekket sitt kandidatur ettertrykkelig med utnevnelsen av Vladimir Meciars rød- brune regjering. I praksis dreier utvidelsen seg dermed om to land: Polen og Tsjekkia.

Av disse to står Polen i en klar særstilling. Fra første stund etter maktskiftet i 1989 har NATO- medlemskap vært det helt overordnede mål for alle Warszawas utenrikspolitiske bestrebelser. Postkommunistenes come- back høsten 1993 har ikke endret dette. Også for NATO er Polen et nøkkelland. I vurderingene av kandidatene legges det naturligvis vekt på faktorer som politisk stabilitet, økonomisk yteevne, forsvarets kompatibilitet og især å dele NATOs verdigrunnlag». Men like tungt veier landenes strategiske og geopolitiske betydning, og her er ikke Polen til å komme utenom. For NATO er imidlertid ingen NATO- søknad så problemfylt som Polens. En ting er at Lech Walesa kjemper innbitt for å underordne forsvarsdepartementet presidenten, mens sivil kontroll av militæret er en av hjørnestenene i NATOs filosofi. Langt verre er det at Polen grenser til SUS. Til alt overmål har Warszawa ytret klare ønsker om "full NATO- pakke" med både atomvåpen og utstasjonerte baser på polsk jord.

Medlemskap for Tsjekkia?

Dette har ledet enkelte observatører til å tro at NATO i nær fremtid vil sende ut en prøveballong ved å tilby det strategisk langt mindre viktige Tsjekkia medlemskap. Praha har tatt til orde for en «norsk" NATO- modell uten baser og atomvåpen, og det vil koste Moskva lite å vise sin gode vilje i denne saken, ikke minst siden det forsurnede forholdet til USA i så fall vil bedres. På tsjekkisk hold betraktes det som mest sannsynlig - og pga. eventuelle sudettyske krav også mest ønskelig - at landet går inn i NATO før EU. Praha avviser beskyldninger om overdreven optimisme ved å peke på at Portugal og Spania tok veien til EF om NATO, og at alliansen har medlemsland som Luxembourg, hvis eneste bidrag er et militærorkester. Ifølge forsvarsminister Vilem Holan vil Tsjekkias hærstyrker være organisasjonsmessig klar for NATO- medlemskap fra 1996. En styrke ved spekulasjonene om Tsjekkia som prøveballong er at de stemmer overens med Hurds devise om ingen overraskelser i form av masseinnmelding, og således mulig å svelge også for de mer skeptiske av NATO- landene. Men det hører også med til historien at NATO har skrantet helt siden den kalde krigen sluttet, og at organisasjonen ikke har greid å definere sine nye oppgaver. Atlanterhavspakten står i dag uten klart formulert strategi, det være seg politisk som militært. Inntil den foreligger, er det dermed lite som tilsier at de 16 landene vil komplisere tilværelsen ytterligere ved å ta imot flere nye medlemmer. Og man har ingen garantier for at en forvandling vil lykkes.

Bildetekst: PÅ KOLLISJONSKURS? Clinton og Jeltsin er ikke på bølgelengde i NATO-spørsmålet.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.