[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Opiumsslaget er igang

I øyeblikket utkjempes kraftige kamper i det gyldne triangel nordøst i Burma. Tatmadaw, den burmesiske regjeringshæren, er gått til tidenes største offensiv mot opiumsbaronen Khun Sa - og flere hundre er drept på begge sider.

AV AUDUN AAGRE

På overflaten kan det virke som om Burmas beryktede militærjunta State Law and Order Restoration Council (Slorc) ønsker å bekjempe den enorme opiumsproduksjonen i de nordøstlige deler av landet. Men forhistorien viser at offensiven først og fremst er en politisk kamp.

"Det gyldne triangel"

I Myanmar, Burma, foregår verdens største opiumsproduksjon og området er også en del av det gyldne triangel, kjent for sine narkotikakarteller og storstilte fremstilling av heroin. Historien går tilbake til 1940-årene, da området var befolket av hodejegere - uten at hverken britene eller burmesiske politikere hadde interesser av å kontrollere det. Dermed ble det et ideelt sted for illegal virksomhet. Til tross for et formelt forbud mot opiumsproduksjon da Burma ble uavhengig av Storbritannia i 1948, fortsatte kriminelle - og politiske grupper anført av kommunistene - virksomheten. Kampen mot sentralregjeringen ble fra dette år av finansiert gjennom opiumsproduksjon - ved siden av støtten fra Kina. Allikevel var det først etter 1987 at opiumsproduksjonen hadde en eksplosiv økning; i treårsperioden frem til 1990 økte produksjonen av heroin hele tre ganger, fra 530 tonn til 1800 tonn. Det skyltes to faktorer; for det første militærjuntaens brutale nedslakting av fredelige demonstranter landet over i 1988, og mytteriet i landets dengang sterkeste hær ledet av Burmas kommunistiske parti CPB året etter.

Da militærjuntaen tok over makten 1988, fryktet de at studenter og andre opposisjonelle som flyktet til den thailandske grensen etter forfølgelsene, skulle samarbeide og motta våpen fra kommunistene i nord. Etter overgrepene som ble begått opprørssommeren 1988, fryktet generalene en allianse bundet sammen av hat. De følte det derfor viktig å nøytralisere motstandsbeveglsene - med vekt på å ødelegge den største, CPB, med sine 10-12 000 mann. Da den etniske minioriteten Wa, som utgjorde størstedelen av CPB, gjorde opprør, grep militærjuntaen inn for å få slutt på den kommunistiske motstandskampen. Juntaen kontaktet så lederne for mytteristene og lovet frie hender til all handel, særlig med opium og heroin, så lenge de ikke slåss med regimet eller delte ut våpen til andre opposisjonelle. CPB's gamle baseområde var allerede da et av Burmas viktigste opiumsområder, men hadde allikevel en relativt liten produksjon. Følgen av mytteristenes løfte om fri handel var dermed at produksjonen økte eksplosivt.

Bøndene er taperne

Det har alltid vært bøndene, som lever i den største fattigdom, som har dyrket opiumsvalmuene. De er blitt avhengig av produksjon for de kyniske narkotikabaronene, mange med bakgrunn i kommunistbevegelsen. Bøndene tar ut saften av opiumsplantene rett før de er modne og selger råopiumen for en lav pris til baronene, som fremstiller heroin i sine laboratorier. Skrinnt jordsmonn og elendige infrastrukturere gjør det vanskelig å dyrke andre ting. Derfor må det hjelp fra det internasjonale samfunn til for å bygge en infrastruktur som gjør det mulig å etablere andre næringer i området - militærjuntaen har valgt å prioritere andre oppgaver. Det internasjonale samfunnet med USA i spissen ønsker også en løsning på problemet; 60 prosent av heroinen som kommer til USA kommer nettop fra det gyldne triangel.

Men for å hjelpe de fattige opiumsbøndene å starte opp produksjonen av andre produkter, må man operere gjennom regjeringen i landet. Og militærjuntanens diplomatiske kontakt med omverdenen har mildt sagt vært kjølig etter studentmassakren i 1988. Og siden overgrepene og juntaens forakt for menneskerettigheter fortsetter, er det ingen vestlige statsmakter som hittil har ønsket en direkte, diplomatisk kontakt med militærregimet. Dette kan imidlertid nå se ut til å forandre seg; ledende krefter i anti-narkotikaarbeid i USA har nå åpnet for et samarbeid med militærjuntaen.

«Vi bør bekymre oss for menneskerettigheter i Myanmar (Burma), men menneskerettigheter er også et tema for ofrene for narkotikamisbruk», uttalte Lee Brown, «tsaren» for USA's narkotikpolitikk og leder for US Drug Enforcement Agency, nylig. Det vil passe militærjuntaen fortreffelig - med sin offensiv mot opiumsbaronen Khun Sa i Shan-staten kan de slå to fluer i et smekk; de vil få ytterlige internasjonal anerkjennelse for å bekjempe opiumsproduksjonen samtidig som de vil kunne nedkjempe den etterhvert så mektige opposisjonsfiguren Khun Sa, tidligere regjeringsalliert nasjonalist, som kjemper for en selvstendig Shan-stat og derved er blitt litt av en verkebyll for regimet.

Men den amerikanske ambassaden i Rangoon har i en rapport avdekket at flesteparten av de 35-40 opiumsraffineriene i det gyldne triangel ikke er drevet av Khun Sa, men av etniske grupper som har undertegnet fredsavtaler med regimet. De nyter fremdeles godt av den frie opiumshandelen de har med regimet i bytte mot nedlegging av våpnene mot regimet. Til tross for dette - og til tross for rykter om at militærjuntaens egne offiserer også er involvert i narkotikahandel - så er USA på glid i spørsmålet om et eventuelt samarbeid. For heroinmisbruk er et voksende problem - ikke bare for Burmas 300 000 eller USAs 600 000 avhengige, men også for barn i land som Thailand. En opiumsbonde i Shan-staten sier det slik: «Uten fred er det ikke mulig å starte produksjonen av andre produkter, og opiumshandelen vil fortsette. Ellers sulter vi ihjel». For offensiven mot Khun Sa er en politisk kamp fremfor en moralsk kamp mot opiumsproduksjon.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.