![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Med jevne mellomrom hjemsøkes imidlertid dette landet av horder med halvnakne kvinner, klistret opp i gigantisk format alle vegne, noe som straks avstedkommer betydelig hurlumhei i landets offentlighet. For alt vi vet er Pamela Anderson nå penslet over og erstattet med nye plakater. Men vi kan ennå se henne ganske tydelig for vårt indre øye - innbydende på ryggen med adskilte knær, eller på alle fire med enden i været. Klar til å tas bakfra, vil vi si - i det minste tenke - og vi er redd vi ikke er alene om det. En slags infantil tvangstanke som kan tilskrives blant annet det forhold at det knapt finnes en mann i dette landet som ikke er innviet i pornografiens symbolikk.
Meningen som kommuniseres ved tegnet «Pamela Anderson» er mer kompleks enn som en annonsering for badetoy. At det dreier seg konfeksjon har man funnet nødvendig å stave ut - for sikkerhets skyld. Fotografienes objekt har ingen bakgrunn, bare en hvit og noytral flate som inviterer til at tegnet kan plasseres i hvilken kontekst man vil. Men nettopp positurene og badeskoene med stiletthæler, som Pamela Anderson av bortimot uransakelige grunner er utstyrt med, signaliserer hvilken kontekst som kan passe - for noen av oss.
Forleden kunne en av hovedstadens mer frisinnede boulevardaviser offentliggjøre resultatene av en storstilt spørreundersøkelse. «Slik er våre sex- vaner» ble det fastslått - et postulat som også uavlatelig fremmes i den enda mer frisinnede og eksepsjonelt kulørte delen av norsk presse. Nå hadde vi ikke levnet dette enerverende, statistiske sex- maset mye oppmerksomhet, om vi ikke uforvarende - sakesløse, så å si - var blitt konfrontert ansikt til ansikt med to representanter for statistikkens underlagsmateriale. Et møte med to av de 2, 5 prosent norske menn mellom 25- 29 år som hadde kjøpt sex i løpet av de seneste 12 månedene. Ganske liketil berettet disse to unge menn om sitt besøk på horehus - ikke et lurvete massasjeinstitutt på Tøyen, må vite - men et bordell i en av hovedstedene syd for Svinesund. Tilbudet hadde vært upåklagelig - hvite, gule, brune eller svarte - fritt valg «ble skikkelig med knulling».
Nå er det naturligvis fullt mulig å hete seg lemurisk på annet vis også - ved voldtekt og mord på åpen gate, for eksempel. Hva er vel litt fnasking på horehus, spør du kanskje. Er det i det hele tatt noe å bry seg med? Vel, vanligvis ikke - det ville simpelthen bli for mye. Vi er nemlig ikke snauere enn at om våre samtalepartnere den dagen hadde vært korpulente, flirende og svette eksistenser med grålig piggbust i fleskenakken, iført slips og med sigarettaske på vesten, ja da hadde vi simpelthen reist oss og gått - frastøtt og deprimert - men ikke overrasket. Vitterlig har vi egenhendig konstatert at horestrøket i Dar Es Salaam er identisk med byens ambassadestrøk. Og vi har sett Bombays prostituerte ned i 11-årsalderen. Og vi har passert vinduene i Amsterdam der halvnakne, levende kvinner er utstilt for salg. Vi mener å vite.
Imidlertid lot vi oss overraske av de to unge herrene. Ingen av dem bar synlig preg av stupiditet eller degenerasjon. Tvert i mot forega de å være to opplyste unge menn med ferdigheter i selvstendig refleksjon og dokumentert høy utdannelse. To unge menn med gode muligheter for en lys fremtid, oppflasket i gamle Gnore på sosialdemokratisk morsmelkerstatning. To ressurssterke unge menn som umulig kan ha unngått å bli presentert for representasjoner av moderne tenkning om mennesket - for eksempel ideen om individet som rasjonelt subjekt, i stand til å innlate seg på sex med andre individer i en gjensidig gledesrelasjon. Til tross for de beste forutsetninger har likevel disse to unge menn gått glipp av en helt grunnleggende ontologisk distinksjon. Nemlig forskjellen mellom menneske og «ting».
Det er derfor å håpe at denne kremen av norsk, voksen ungdom, etter at de har anskaffet seg prydelige, små koner - madonnaer som det skal kopuleres med i aktverdig reproduksjonsøyemed og det etterhvert begynner å stabbe små mennesker omkring ute i hagene deres - det er da å håpe at de ikke lykkes særlig godt i sosialiseringen av sine små. Muligens må vi avskrive horekundene som en tapt sak, men forhåpentlig vil deres barn engang kunne skjelne mellom et varmt, bankende hjerte og et kredittkort i hard plast.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]