Vareimport, u-hjelp og «bærekraftige sannheter»

De siste måneder er det i media krevet en gjennomgripende revidering av norsk u-hjelp - også relatert til varehandel med u-land. Det er bemerkelsesverdig at korn importeres til norske griser fra Sudan og Etiopia, som både har store problemer med egen nød samt selv får u-landsstøtte i form av korn. Det kan derfor synes naturlig at den norske side reagerer på en slik import.

AV JENS PETTER NILSSEN

I den fremtidige hjelpestrategien understrekes det stadig oftere at det må taes hensyn til regionens- og landets kultur. Det er viktig å være klar over at «hjelp"-begrepet (relatert til forholdet giver-mottaker) er et tve-egget sverd, med sterke psykologiske og sosiologiske implikasjoner - og bi-effekter. Dette fordi begrepene «rikdom» og «fattigdom» alltid defineres etter Vestens verdinormer og mediebegreper. Men bare i de færreste tilfeller henspeiler rikdom på noe som kan kjøpes eller selges eller har med penger å gjøre - og det er stor forskjell på «fattigdom» og det å eie lite. Desto raskere man forstår dette i hjelpesammenheng, desto lettere når man frem til rett målgruppe. Dersom det ikke blir forstått, bør man kanskje ikke yte hjelp i det hele tatt. «Hjelpen» bør i så fall ikke gis i form av gaver - som ofte gjør at mottakeren taper sin verdighet som menneske eller skaper permanent avhengighet. I stedet kan mottakeren for eksempel forplikte seg til å utføre et arbeid, hvor verdien tilsvarer den relative pris arbeidet ville ha i giverlandet relatert til prisen på varen (for eksempel et antall gratiskonserter som betaling for en tromme eller et blåseinstrument).

Endel norske aktører har de siste måneder kritisert norsk u-hjelp sterkt - særlig i forhold til at den er koplet til vareimportens sammensetning fra u-landene og landenes egen «bærekraftighet». Umiddelbart er det lett å være enige i slike vurderinger. Men går man disse anklager nærmere etter i sømmene, avdekkes store selvmotsigelser. Denne omsorg for u-landene er av relativt ny dato og synes basert på endel fakta som av praktiske årsaker ennå ikke kan være gjennomanalysert av aktørene.

Prisene på u-landenes produkter bestemmes i de fleste tilfelle fra i-landene. Derfor kan japanerne hindre Brasil i å få større inntekter for sitt stål, sveitserne kan hindre Brasil i å lage sin egen frysetørrede kaffe ved noen år å nekte å motta brasilkaffe. Norge kan også nekte å betale Brasil hva kaffen egentlig bør koste, krevende som den er ved å legge beslag på den beste jorden. Men dersom Brasil skulle finne på å dyrke korn eller poteter på det samme områder for deretter å eksportere til Norge, vil ramaskriket komme umiddelbart. Eksport fra u- til i-land er ikke noe «kjære mor» for de førstnevnte. Det er ingen «usynlig hånd» i Adam Smiths terminologi eller markedsetikk i vår språkbruk som bestemmer utgangen av denne handelen - her gjelder heller gatens uskrevne regler.

De overnevnte aktører kunne i sin nyvunne, opportunistiske omsorg for u-landene begynne med å studere hvorfor prisene på deres råvarer ikke har steget de siste 50 år, og hvem som bestemmer prisene på disse varene. Så kunne man anbefale til de vestlige land å betale mer for kaffe, te, kakao, appelsiner, bananer og andre produkter Vesten ikke kan klare seg uten. Slik vil man oppnå sterkere grad av internasjonal solidaritet, som nå så sterkt etterlyses, samt gjøre u-landene i bedre stand til å ta vare på egen befolkning.

I den gjeldende debatt kan det se ut som alle varer med tilstrekkelig lav pris kan importeres til Norge så lenge ingen av disse produktene konkurrerer med tilsvarende produkter her. Det er klart at en slik moral (eller fravær av moral) ikke tåler en mer inngående analyse i et moderne internasjonalt samfunn. Sørlig ikke når man ved en slik tenkemåte er frekk nok til påberope seg begrepene internasjonal solidaritet - og «bærekraftighet». Enhver som noen år har oppholdt seg fritt i u-land - ikke vært betalt som «norsk ekspert» og derved ikke tør uttale seg av redsel for å bli satt på gangen - reagerer med oppgitthet over slike holdninger; dette er løgnen koplet på sannheten! Det er riktig at u-landenes handelsmønstre og u-hjelpens form diskuteres, men ikke under en slik fane. Dette klinger dobbelt og hult i hodet til mennesker som har lang fartstid i u-land.

U-hjelpen må få et annet innhold. I mindre grad må norske eksperter oppholde seg i et område de ofte aner minimalt om, både med hensyn til kultur og mennesker - inklusive kunnskap om internasjonal handel og dens brutale rammeverk. I mindre grad enn å eksportere våre egne produksjonsmønstre, med intensiv bruk av kunstgjødsel og biocider, må man lytte til de stedlige eksperter og i tillegg ha ydmykhet overfor deres århundrer av akkumulert kunnskap.

Ved besøk på et av sentrene for økologisk jordbruk på Cuba, ble det klart at denne teknikk på grunn av USA's embargo og de økonomiske forhold, har en meget stor utbredelse i dette landet, og kreativiteten er også høy når det gjelder å erstatte ulike former for gift med biologisk bekjempelse. Her har Cuba mye å lære også til vårt eget land, norske jordbrukere og småbrukere - en spennende forskningsgren og praktisk miljøpolitikk på Cuba, og derfor viktig å støtte direkte forutsatt at mottakerlandet ønsker det.

Design er også en viktig faktor. Dersom u-landene skal klare seg i den tøffe konkurransen med Vestens varer, må de produserte varene designes bedre. Skandinavisk design er blant verdens beste og vi har mye å lære dem. I tillegg tenkes det nå på den økologiske siden ved design: miljøhensyn fra råvarene til ferdigprodukt, som etter bruk skal resirkuleres. En slik tenkning gir konkurransefortrinn. Vi bør nå arbeide for å etablere økologiske designsentre i denne del av verden, etter modell fra det beste i skandinavisk kunnskap og erfaring.

Kanskje er menneskenes kulturliv viktigere å støtte enn store prestisjeprosjekter som primært siktes inn mot giverlandets eget næringsliv. I mange av u-landene, særlig i Latin-Amerika og Afrika, spiller musikken avgjørende rolle i menneskenes liv. Musikken foregår ofte i «dans-på-lokale"-lignende forhold. Ta igjen eksempler fra Brasil og Cuba - disse land har mer musikk per landoverflate enn noe annet land og har vært utømmelig kilder for andre musikkformer: tango, cha-cha-cha, flamenco, salsa, jazz m.m. Instrumentene og utstyret på mange «dans-på-lokalene» er nå gammelt og nedslitt og yter overhode ikke rettferdighet til den høykvalitetsmusikk som fremføres her. Dans-på-lokalene ER Brasil og Cuba, og for virkelig å «hjelpe» dem eller støtte deres kultur på en ydmyk måte, kunne man starte ved fysisk å ruste opp disse - hvis mottagerne vil prioritere dette.

Det er viktig at innholdet i norsk u-hjelp endelig diskuteres fritt og at matvareimporten fra u-landene kommenteres. Dessverre har denne diskusjonen nå fått en meget uheldig slagside ved at u-landenes stemme er fraværende. I ethvert spill er det viktig at kortene sitter noenlunde jevnt fordelt rundt bordet og at alle kjenner spillereglene. Derfor trengs det en mye dypere debatt om disse avgjørende forhold for u-landenes fremtid, enn en trang diskusjon om hvilke varer visse aktører i Norge mener at u-landene skal få lov til å sende Vesten, silt gjennom deres meget spesielle egentolkninger av det nå så tomme begrepet «bærekraftig utvikling».

Jens Petter Nilssen er økolog og har siden 1975 oppholdt seg flere år i det tidligere Øst-Europa og Latin-Amerika

Bildetekst: FRAVÆRENDE: U-landenes stemme er fraværende i den norske bistandsdebatten, mener kronikk-forfatteren.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.