Travesti i Kenya

Men en parodi er gjerne morsom. Det er ikke noe morsomt i den situasjon Furuly og Strømberg plutselig befant seg i, og situasjonen for personen hvis sak de to jobbet med, Koigi wa Wamwere, er enda mindre morsom. «Travesti» er snarere ordet som dekker de rettslige forholdet i dette store og viktige afrikanske landet.

Daniel Arap Mois regime er ubehagelig på flere måter. En ting er at Moi i årevis har ledet et korrupt regime - det er han ikke alene om i verden. Men i tillegg benytter han seg av en retorikk som i sin ufeilbarlighet og sine tradisjoner er et drøyt stykke å svelge.

For i følge Moi er Kenya et i utgangspunktet åpent demokrati. Dessverre trues dette demokratiet, folkets stolthet og Kenyas nasjonale følelser av krefter utenfra, av postkolonialister og oppviglere,

Med en viss lede må vi konstatere at vi har hørt det så ofte før.

Et regime kan svært ofte bedømmes ut fra sin karakteristikk av sine kritikere. Å karakterisere dem som utenlandskstyrte gir dem forræderstempelet. Bruk av «oppvigler» og lignende begreper fratar motstanderne deres status som politiske motstandere. «Postkolonialistisk» antyder at kritikk mot regimet egentlig er rasistisk i sin kjerne.

I sum et regime med alle piggene ute. Et regime som ikke anerkjenner politisk motstand i det hele tatt.

Behandlingen av Furuly og Strømberg er i seg selv utålelig. Ett element som har en morbid tilleggsfascinasjon er anklagen om at de to Aftenposten-medarbeiderne skulle ha angrepet en politimann. Slikt utenkelig sludder er interessant nok helt på linje med anklagene mot Koigi wa Wamvere. Han skal jo for sikkerhets skyld ha gått til angrep på en hel politistasjon.

Anklagene er like nok til at mangelen på fantasi i det kenyanske maktapparatet blir påfallende.

Det er lenge siden Norge brøt det diplomatiske forholdet til Kenya. Andre land er også i ferd med å sette i verk sanksjoner. Mye taler for at bare et massivt utenlandsk press kan redde Wamwere og andre opposisjonelle. Når Kenya møter verden i Paris om kort tid, bør tiden være inne til å sette inn dette presset.

lm

Maryam Azimi

Når påtalemyndighetene nå krever henne utvist, er det ikke minst fordi hun skal ha svart «ullent» og «uklart» i intervjusituasjonen hos utlendingsdirektoratet. Dette er ikke særlig underlig: For alt det Maryam Azimi kunne vite, kunne jo Utlendingsdirektoratet gå videre og røpe mye av hennes virksomhet. For det andre er det nettopp det justisdepartementet senere har gjort.

Ufattelig som det enn kan høres: Norske myndigheter har viftet med foto av Azimi i Pakistan i en slags undersøkelse - og gjort fundamentalistkrefter mer oppmerksom på henne enn noengang.

Amnesty International mener at det er hevet over enhver tvil at Azimi er forfulgt. De har nemlig foretatt sin egen undersøkelse, noe mer diskret, og dermed med noe større muligheter for suksess i en verden hvor taushet dessverre er gull.

Azimi må selvsagt innrømmes asyl. Og så må norske myndigheter gå i seg selv. Det er lett å anerkjenne at det finnes forfølgelse i verden, og vi nordmenn snakker høyt om det. Likevel kommer visst aldri noen av våre fjerne helter hit som asylsøkere. De som kommer er bare svindlere. De egentlige asylsøkerne kommer visst aldri.

Å følge denne logikken helt ut ender slik: Masse mennesker forlater sine hjem og alt de eier og har, og og drar i landflyktighet uten noen grunn, mens de ekte forfulgte blir igjen og venter fredelig på dødsskvadronene. Dette kan da ikke engang utlendingsdirektoratet tro på. Skjønt - mange trodde det når det gjaldt jødene i 1930-årene, så hvorfor ikke. Verdens naivitet er visst et uuttømmelig reservoar.

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.