Satirisk perle fra ABBA-land

Hva feiler det egentlig disse australierne? Her kommer enda et stykke film der nedenfra som velter seg i dårlig smak, stygge mennesker og en humor så svart at småkakene setter seg fast i halsen på anstendige mennesker.

MIKAEL GODØ

Hvilket selvbilde er det de presenterer for oss kultiverte europeere, vi som aldri har lest hverken Thomas Keneally eller nobelprisvinneren Patrick White. Vi som tror at australierne, hvis de ikke er drag-artister eller surfere, må ta til takke en tilværelse som kenguru. Vi som frilynte og åpne for nye impulser går inn i kinomørket i håp om å få se en ny Jane Campion (som riktignok er fra New Zealand) spille klaver i jungelen, og som i stedet blir møtt med svarthumoristisk galle og homsevitser i filmer som Bad Boy Bubby og Priscilla - ørkenens dronning. Vi glemmer selvsagt ikke at Jane Campion har prestert anstøteligheter som Sweetie, men pytt, en ungdomssynd får vi bære over med.

Men hvorfor kommer det ikke snart en sprudlende, yndig liten film der nedenfra som skildrer ungdommens kjærlighet til ur-boogiens konger og Australias nasjonalstolthet, AC/DC? Jeg ville elsket en slik film, særlig hvis den var like bra som Muriels bryllup.

Det verste er at jeg koser meg vilt under disse ABBA-filmene også, selv om jeg hatet dem da jeg digget AC/.. og sparte til bart. Jeg kan ikke dy meg for den livsgleden som sprudler frem fra disse løsslupne bad taste-sammenkomstene, og derfor må jeg spørre igjen: Hva feiler det egentlig disse australierne? De fleste av dem er bosatt i strandkanten på sørøst-kysten, og såvidt jeg vet har de det ganske bra, drikker Foster's (og det derre andre merket) og spiser verdens største hamburgere og kebaber siden kjøttet er så utrolig billig.

Derfor kan jeg ikke skjønne hvor de har denne beksvarte humoren fra, denne respektløse sjokkblandingen av dypt tragiske situasjoner og lystig euro-trash á la ABBA. Det kreves sosial frustrasjon og dommedagsstemning for at den slags humor skal kunne spire, slik som hos britene, og ikke laidback australiere som antakelig vil surfe videre selv om resten av verden blir atombombet tilbake til jura-tiden.

Men kanskje er det her vi finner svaret, i arven fra Commonwealth: Hver gang Dronning Elisabeth, som fortsatt er Australias statsoverhode, tar seg en trip ut i provinsen, overbringer hun et par stramme vitser til Dame Edna og så formidler han dem videre til sine kyniske undersåtter. Noe sånt.

Muriels bryllup er den australske utgaven av Fire bryllup og en gravferd, bortsett fra at antallet vielser er skåret ned til én, og at sukkerklumpen Hugh Grant, han med de stygge tennene, er byttet ut med en ulykkelig, feit, ung dame som heter Muriel.

Muriel Heslop er arbeidsløs, liksom de andre feite søsknene sine. Faren hennes er ordfører i Porpoise Spit, en harry liten badeby hvor livet går sin glorete gang. Ordfører Heslop er en driftig sleiping med mange jern i ilden, blant annet sitt eget, og det synes Muriels mor er trist.

Selv sitter Muriel på pikerommet, kikker på det triste trynet sitt i speilet mens hun nynner til «Dancing Queen», blar i brudekataloger og venter på drømmeprinsen. Venninnene kan ikke fordra henne siden hun ødelegger det imaget de har av seg selv som smukke hurra-berter på jakt etter mannebein.

Hvorpå Muriel tømmer farens bankkonto og rømmer fra alt sammen. Hun lever livet en stund på Hibiscus-øyene og skaffer seg deretter jobb i en videobutikk i Sydney. Hun inngår et proforma-ekteskap med en sørafrikansk, brunkremkjekk svømmer som vil være med i OL, og hun treffer Rhonda, en livsglad jente som får kreft og blir lam.

Muriels bryllup er ingen løssluppen komedie, men en anarkistisk satire hvor de hårreisende replikkene sitter løst og hvor skuespillerne og regissørdebutant P.J.Hogan har sluppet alle sømmelige tøyler og laget en helaftens latterkule. Som en bonus får du med deg en av de mest vanvittige elskovsscener som noensinne er filmet. Men vær forsiktig med småkakene.

Muriels bryllup Regi: P.J.Hogan Australia 1994

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.