- Alt jeg skriver er dramaturgisk

Ragnar Søderlind er årets festspillkomponist i Lorentz Reitans regi.

AV ESPEN MINEUR SÆTRE

- Det har jo alltid vært en ære å være festspillkomponist. Det går etter et visst kvalitetskriterium og en viss bredde i produksjonen. Du kan ikke si at det er høydepunktet i min karriere som komponist; det ytre har lite med det å gjøre. Det finnes jo mange som aldri ble festivalkomponister og som like fullt har gitt store bidrag til musikkhistorien. Det man gjør ved skrivebordet er høydepunktet.

- Så din karriere er en eneste lang ansamling høydepunkter?

- Det kan du ikke si. Verkene som er valgt ut til Festspillene ville vært hovedsaklig orkesterverker om jeg selv skulle programmert dem.

- Festspillene hadde også din ballettmusikk til Victoria på programmet for flere år siden. Du arbeider med klangmasser som glir inn i hverandre og får kontakt når du bruker gruppene i orkesteret mot hverandre - strykerne mot blåserne og det rytmiske apparatet. Hvorledes vil du beskrive ditt eget tonespråk slik det er nå?

- Det er ikke noe i veien for å karakterisere musikken min slik; jeg liker jo orkesterets klangmasser, men nå er jeg kanskje blitt mer klassisk måteholden på det vis at jeg kan uttrykke noe gjennom enklere midler enn klangmasser. Trenden er at den voldsomme kompleksiteten som har vært kjennetegnenede for musikken etter krigen må avløses av noe annet.
- Modernismen og særlig dens sado-variant er med andre ord død?

- Modernismen kommer til å leve lenge, akkurat som romantikken levde til Richard Strauss var død, ikke sant? Den kommer til å leve, men kanskje som pensjonist! Det er jo fremdeles mange som tror at modernismen skal vare evig. Det har man vel kanskje alltid trodd: at den epoken man er inne i skal vare bestandig.

- Innebærer ikke nyromantikken en forenkling av musikken? Og hvor går i så fall grensen for å kunne kalle seg en seriøs komponist som kan skrive musikk som går rett til hjertet på publikum i kraft av sin melodiøsitet og eventuelle enkelhet - for den er vel strukket til bristepunktet allerede?

- Enig. Det er viktig å skjære til benet, være radikal og gå til roten for å finne ut hva musikken egentlig er. Så kan du bygge det opp på nytt, slik man gjorde det etter barokken med dens voldsomme polyfoni og pompøsitet, da man skar alt ned til tre akkorder som man la melodier oppå. Musikken har behov for å skru ting ned til nullpunktet igjen. Så komplett som den modernistiske delen av musikken var fra 60- til 80-tallet, har behovet for enkelhet kommet ut av det. Jeg tror ikke musikken lenge kan forbli så enkel som Gorecki, Adams, Pärt eller Newman skriver den; jeg kunne aldri tenke meg å skrive så enkelt, helt enkelt. Arvo Pärt var jo rabiat modernist i 60-årene; jeg hørte hans annen symfoni i Helsinki da jeg studerte der borte og jeg var helt sjokkert. Stykket hans til minne om Benjamin Britten blir noe ganske annet.

- Det liger en musikkdramatisk tanke også i cello-konserten for Birkeland, eller har jeg misforstått tonespråket ditt?

- All musikk jeg skriver er bygget på en dramaturgisk tanke. Jeg er en typisk dramatiker som gjerne setter tingene opp mot hverandre. Det er derfor det romantiske blir nevnt i sammenheng med meg, for det ligger en iboende spenningskraft i sonateformen i dette å sette ting opp mot hverandre. Det var den første dramatiske abstrakte musikkformen som kom.

- Og siden operaen din ikke blir fremført behøver vi kanskje ikke klage når musikkdramatikken kan gjenfinnes helt ned i det minste kammermusikkformatet du benytter?

- Jo, for det jeg mener jeg kan bedre enn de fleste er å skrive for sangstemmer, særlig i høydramatisk sammenheng. Operaen Rose og Ravn som ikke blir fremført er høydepunktet i min karriere. Konsulentuttalelsene har vært svært gode. Det er en svær opera, den er på størrelse med Tannhäuser og Don Carlos i format. Mange personer på scenen, som må ha litt å gjøre hver, og siden komplottet er så omfattende må det bli lengde på det også.

- En kortversjon er utenkelig?

- Det går ikke, fordi det politiske komplottet er såvidt omfattende. Det dreier seg om tre personer, akkurat som i La Traviata, så fikk jeg beskjed om at noen gjerne ville fremføre denne operaen i en kortversjon, ville jeg heller skrive en ny. Det handler om frihetskamp i Norge, og var svært aktuelt akkurat da vi skrev verket, fordi Øst-Europa løsrev seg, så jeg ville gjerne speile at det også hadde vært en del av vår historie, mens vi altså mislykkes i vårt forsøk på løsrivelse fra Danmark i 1502.

- Trekker du veksler på tidskoloritten i musikken fra den tiden når du skriver din egen musikk?

- Nei, det er mindre musikalsk miljøskildring der enn i Victoria der jeg hadde valgt å gå inn og ut av handlingen som komponist. Danset de en vals, gikk komponisten ut og tok inn en rekvisitt i stedet. I Rose og Ravn har jeg laget en slags færøysk runddans med en harselas over en dansk adelsmann, men det er jo symfonisk uttenkt det også, til tross for at melodien har sin opprinnelse i noe annet. Jeg hadde riktignok tenkt meg at vi skulle hatt et orkester med folk som spilte på gamle instrumenter i en festscene.

- En vegg av krumhorn, med andre ord?

- Det hadde vært gøy, men man blir ganske avhengig av å ha en slik gruppe tilgjengelig for å sette opp operaen, så jeg valgte å ikke gjøre det. Dessuten kunne et slikt intermesso kunne blitt et hull i selve handlingen. Likevel er det mye stilblanding i verket. Det finnes ingen komponister som rendyrker en stil, jeg vil gjerne omfatte det hele fra treklangsmusikk til cluster. Der har jeg nok noe til felles med Schnittke.

- For meg ligger utfordringen i å skrive for en stemme i det faktum at ingen stemme er lik i klangvalør selv om tonebildet du tilbyr er nøyaktig det samme.

- Det er utfordringen. Ingen har samme register, ingen har samme klang på høydetoner og dybdetoner, så det er noe helt annet enn å skrive for obo, der du vet at den høyeste tonen skal være en G og den laveste en B, noe enhver utøver bør beherske. Sangstemmen er så individuell at man må inngå kompromiss hvis man ikke vet at man skriver for en bestemt sanger som har bestemte egenskaper. Har sangeren slike egenskaper, er det like sikkert at verket ikke blir fremført mer enn den ene gangen - den første. Et hvert musikkdramatisk verk står og faller med sangernes innsats og kvalitet. I min opera får du en liten EU-debatt på slottet i København. En operakomponist må være interessert i teater, selv går jeg ofte dit. Jeg har aldri gjort noe for musikken min, jeg har alltid brukt tiden min til å skrive.

- Så Norsk Musikkinformasjon og dets like gjør lite for musikken din.

- De gjør jo noe for meg, men jeg tror at slike, som du sier, sosialdemokratiske institusjoner har den svakheten at de sender avgårde en pakke med mange forskjellige komponister i, jeg tror at skal man markedsføre norsk musikkliv må man konsentrere seg om en komponist om gangen, ikke om ti. Og komponistene må følges opp, slik impressariorene gjør med sine solister og utøver. Men det er ingen som vil, jeg har spurt flere. De er opplært til å ta seg av sangere, fiolinister og andre instrumentalister. De har ikke de riktige kontaktene.

- Påvirkningskilden du finner i populærmusikken, der du kan få frasen BAYBYlove gjentatt 63 ganger etter hverandre har på sin måte reformert den moderne musikkdramatikken, i hvert fall sett i forhold til det idiom som gjaldt da Bach satt toner til teksten «Ich stehe mit einem Fuss im Grabe».

- Reklamen påvirker språket og vulgariserer språket slik at det mister sine poetiske kavliteteter, Jeg må ta frem romaner av Thomas Hardy for å kunne konstatere at engelsk tross alt er et kulturspråk.

- Det spiller en rolle for musikken du komponerer, for der har du et svært bevisst forhold ikke bare til instrumentalklangen, men også til selve ordets klang - språkmelodien.

- Det finnes to tradisjoner. De som bruker språket som bare noe å synge på og som organiserer musikken ut fra andre prinsipper enn språkets, enten det er serier eller rekker, enten det viktigste ordet blir plassert høyt eller lavt, mens jeg gjerne vil ha frem det litterære når jeg komponerer. Jeg har respekt for litteraturen. Men du kan jo høyne effekten ved å gjøre noe ingen forventer, ennskjønt det igjen betyr at du må ha en kultur for å kunne gjøre det. Ironi er vanskelig i vår tids musikk fordi vi ikke har hatt noe å ironisere med, eller over for den saks skyld.

bt: RAGNAR SØDERLIND: Årets festspillkomponist i Bergen. Foto: Guri Dahl/ Norsk Musikkinformasjon.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.