Kierkegaard og kirkens forfalskning

I Øyeblikksstriden gikk Kierkegaard til angrep på statskirkeordningen og hele det ytre maktapparatet i kirkens byråkrati. Han mente det ikke bare var uforenlig med kristendommen, men at det tilslørte hva kristendom egentlig var. Han ville kirkens forfalskning til livs.

AV TIRIL BRYN

- Han var fullstendig desperat og brukte alt, fra den mest vidunderlige humor og satire til personangrep, dybdeborende analyse, forkynnelse, journalistikk og essayistikk. Bak alt sammen lå desperasjonen. Jeg opplever at det er mange som kjenner seg igjen i den desperasjonen når de ser forestillingen. Kristendommen anno 1859, den kan ikke være den riktige, dette må snus opp ned. Kierkegaard krevde et radikalt engasjement, noe han ikke fant i den offisielle kirken. Kristendommen var for Kierkegaard en privatsak, og dens innerste vesen var lidelse, det siste av stadiene på livets vei.

- Kan man si at han fører den samme kampen som profetene før Jesus, Jesus og folk opp gjennom tidene som har protestert mot religionens maktapparat?

- Jeg mener det er helt klare trekk hos Kierkegaard til en slik profetrolle, sier Jostad, til og med en slags martyrrolle. Mange forskere synes hans måte å fremstille seg selv som et martyrvitne, er en fullstendig selvovervurdering. Det er viktig å huske på at han var en svært nærtagende og sensibel person. De har sikkert rett til at han var bitter og sjalu på andres suksess, bøkene hans ble jo ikke solgt. Enten-eller kom i to opplag, det var det eneste. Ellers var det bittesmå opplag. Det var ytterst få som leste det han skrev, det var kanskje ikke så rart han ble bitter…

Det er også veldig mange forskere som synes at det er beklagelig at han førte denne siste kampen og mener at Øyeblikket-skriftene ikke er på høyden med resten av hans forfatterskap. Olav H. Søe uttalte f. eks, «hvordan kunne en mann av hans format havne oppi alt dette?» Han mente Kierkegaards anseelse ville økt om han dødd to eller tre år tidligere. Han skulle med andre ord ha krepert før, så man hadde sluppet den avslutningen.

- Var Kierkegaard bitter da han døde?

- Nei, han døde meget tilfreds. Alle som besøkte ham på dødsleiet forteller at han utstrålte en forundelig fred, at han på en merkelig måte var i harmoni med seg selv. Hans venn Emil Boesen skrev ned alt Kierkegaard sa på dødsleiet. Boesen sa blant annet, «hvor meget i ditt liv har ikke underlig slått til?» Og Kierkegaard svarte, «ja , jeg er meget lykkelig og meget beveget, men jeg har ingen å dele gleden med.» Han følte at han hadde fått sagt det han skulle si, tross for at det ikke førte til noen ting. I hans tid førte det ikke til noen ting. Kirken var som en mur av taushet.

- Hans avslutningskamp får meg til å tenke på Salme 22. Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg. Som vers 7 og 8: «Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet."

- Joakim Garp som er leder for Kierkegaard-selskapet i Danmark er teolog og svært opptatt av dette. Han mener at man bare kan forstå Kierkegaard i forhold til martyr-tanken. Det var kun unge mennesker og byoriginaler som fulgte Kierkegaards gravferd. Folk han hadde blitt kjent med på sine byvandringer. Ingen offisielle personer.

- Tekstene i Øyeblikket er svært muntlige, sier Jostad videre. - For meg har de et slags preg av en stor monolog. Det er kanskje en stor rolle han har krevet for seg selv. En rolle, eller en profettale. Han var voldsomt opptatt av teateret. Kierkegaard er en stor dikter og - som jeg ser det - en stor dramatiker. Hans stemme er svært viktig å presentere nå. Jeg synes det er fint å presentere dette stykket rett før 1000-års jubileet for kirken i Norge. Jeg synes i all beskjedenhet at dette - altså Kierkegaards desperate prosjekt - har vel så mye å gjøre med vår kirkes historie og kristendommens stilling i dag, som historiske opptog og slagscener. Den er nødvendig for å forstå vår kulturhistorie fra midten av forrige århundre og det han sto for er like aktuelt i dag.

- Det er slik i dag også at plikten kommer først og inderligheten blir nedvurdert. Vi tør ikke å leve etter inderligheten som krever noe av hvert enkelt individ?

Kierkegaard skrev flere religiøse taler som for eksempel Solen på himmelen og biene på marken, som er med i forestillingen, og inneholder nettopp den inderligheten. Han var svært opptatt av at de religiøse talene skulle leses i tillegg til de filosofiske verkene. Det finnes en nærhet i mange av de dem som man ikke så lett legger merke i det Kierkegaard ellers har skrevet. Forestillingen kan vises også under festspillene i Bergen.

BT: MORTEN JOSTAD: Er Kierkegaard i Lillehammer.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.