Modernisten Greenberg

Clement Greenberg var en av århundrets viktigste kritikere/teoretikere. Vi undersøker her fire bind av hans samlede essays og kritikk, som dekker skrifter over tretti år, fra 1939 til 1969.

AV HÅKAN NILSSON

Vi hyller på ingen måte Greenberg, men sensible lesere bør advares: teksten kan inneholde noen modernistiske synspunkter.

Malerisk abstraksjon

Clement Greenbergs nylige bortgang har betydd tapet av en av etterkrigstidens største tenkere og kritikere innen modernismen. På sekstitallet var han symbolet for det formalistiske ståsted. Gjennom åttitallet var han sjanseløs, som hvit, mann, amerikaner, og modernist, i tillegg var han jøde, og i begynnelsen av karrieren også sosialist. Innen Greenbergs teorier er det mange problematiske begreper, men jeg tror en mengde av innvendingene mot arbeidet hans står mer i forhold til hans posisjon - spesielt hans senere - enn til substansen i arbeidet hans. Nå kan imidlertid alle avgjøre selv; essays og kritikker fra de første tretti årene av hans karriere er blitt samlet i fire bøker, redigert av John O`brian.

Det er mye å lære fra Greenbergs skrifter, ikke minst fra hvordan de ble mottatt. Når Greenberg begynte å lansere sitt «nye amerikanske maleri» ble han anklaget for å mangle «øye». Akkurat den samme kritikken rettet Greenberg selv senere mot de som hadde et annet syn på abstrakt ekspresjonisme - eller «malerisk abstraksjon», som Greenberg foretrakk å kalle det. De som vektla handlingens spontanitet på bekostning av resultatet var først og fremst de som var gjenstand for kritikk - eksempelvis Harald Rosenberg og hans begrep om «Action Painting». Senere ble denne kritikken også rettet mot de som i Pop Art perioden proklamerte maleriets død. Idag er dette argumentet blitt gjentatt innen såkalt post-modernistisk kritikk, der samtidige kritikere har blitt anklaget for å være «blindet» av fransk filosofi.

Maleriet og tradisjonen

Greenberg begynte sin karriere som kritiker i «Partisan Review» i 1939, hvor han ble redaktør i 1940. To år senere begynte han også å bidra til «The Nation». Forbløffende nok ble noen av hans viktigste tekster publisert gjennom de to første årene, «Avant-Garde and Kitsch» i 1939 og «Towards a Newer Laocoon» i 1940 (det andre og tredje essayet fra Greenbergs penn). Man blir slått av bredden og allsidigheten i hans lesning, som strekker seg fra litteratur, over poesi, til filosofi og musikk.

Noen av Greenbergs fundamentale begreper ble formulert i de første tekstene, så som forskjellen mellom «high, middle and lowbrow» kultur i «Avant-Garde and Kitsch». I «Towards a Newer Laokoon» etablerer han det moderne maleriets komplekse forhold til tradisjonen, og dens fokus på malemetode snarere enn tematikk. I senere tekster utviklet Greenberg ideene om at en god Jackson Pollock har mer til felles med en bra Fra Angelico enn med et dårlig abstrakt ekspresjonistisk bilde, en distinksjon som er vevd sammen med det sentrale skille mellom «high and lowbrow culture». Et høykulturelt verk forblir alltid et sådant og vil ha mer til felles med andre verker fra høykultur i andre epoker. Men det er viktig ikke å glemme at hvert tilfelle må vurderes for seg selv: det faktum at Greenberg anså Pollocks bilder som noen av de beste moderne bilder gjorde ikke alle bildene hans til «highbrow culture» forstått som å ha evig verdi.

Utvikling i kunst?

Det er vanskelig å si om Greenberg trodde på utviklingen av kunst og kultur eller ikke. Når han skisserer det moderne maleriets historie ved stadig å fokusere mer på begrepet «flathet», mer og mer gi opp illusjonismen, - hvis historie strekker seg fra Manet, via Cézanne, Picasso og Braque, til Pollocks «over alt» bilder, og til og med inkludert bildene til Morris Louis (hvor malingen er løst opp og derfor trukket opp av lerretet), - er det vanskelig å tro at han ikke trodde på en slik utvikling. For eksempel i «Towards a newer Laocoon» snakker han om hvordan «arbeidet deres danner enda et skritt i retning av abstrakt kunst» og han hevder at «renhet (dette ordet blir i senere tekster alltid satt i gåseøyne) i kunst består i å akseptere, velvillig, den enkelte kunstgrens egne begrensninger.» Dette innebærer ikke bare utvikling innen kunst, men at denne også følger strenge regler. Men igjen er en god Fra Angelico bedre enn en dårlig Pollock. Ikke engang abstraksjon kan være noen demarkasjonslinje i moderne kunst. Motsatt mente Greenberg at det ofte finnes flere gode arbeider blant kunstnere som arbeidet med kunst som representerer noe, enn de som engasjerte seg rent abstrakt - særlig gjaldt dette sen abstrakt ekspresjonisme som han nedsettende kalte «Tenth Streeth Touch».

På den annen side må maleriet nødvendigvis begynne å undersøke sin spesifisitet som kunst, overlate det litterære til litteraturen og fokusere på det todimensjonale som - slik det blir sagt i «Modernistic Painting» fra 1960 - er «garantien for maleriets uavhengighet som kunst.» Dette har igjen ingenting med kvalitet å gjøre. Hva er det da? Her gir den ellers så gjennomførte Greenberg ikke noe tilfredsstillende svar. Noen ganger refererer han til Kant og/eller Groce, men det er vanligere med - som et intervju fra 1969 - å referere til «smakens konsensus». Uansett når noen forsøker å finne ut hvilke kunstverk som er gode og hvilke som ikke er det, later det alltid til at de kommer til den samme konklusjonen. Argumentet er av den type som sier «tiden vil vise at jeg har rett». Jeg vil imidlertid si at tiden ikke vil vise det. Historien vil kanskje vise det, men igjen - historien blir skrevet og omskrevet hele tiden, og det gjør også smakens historie.

Modernismens selvkritikk

I dette viktige spørsmålet, som står sentralt for Greenbergs tanker, var han for naiv. Man må derimot berømme ham for forsøket på å skille hvorfor han likte noe og ikke noe annet, hvorfor noen ting er kitsch, og hvorfor han ikke likte visse versjoner av moderne kunst - for eksempel, Dalis surrealisme, som han fant for «akademisk». Ved forsøket på å klargjøre sin posisjon på en konsistent måte, satt han seg selv åpen for kritikk. Dette er ikke bare beundringsverdig, men også ønskverdig. Selv om det kan være en måte å formulere et ståsted på, så krever det en rekke snarveier og generaliseringer. Det kan være bra for å få frem et poeng, men det fanger sjeldent problemets kjerne. Etter å ha nærlest Greenberg, så er jeg ikke lenger sikker på hva «formalistisk modernisme» betyr. Godt nok er den der, men på en sammensatt måte.

Ettersom tiden gikk, mistet Greenberg troen på sosialismen. Tomrommet ble fylt av en god porsjon kynisme, uten at han noengang ble redd for å bruke storslegga. Han slaktet så godt som samtlige utstillinger på de ulike museene, gjerne med samme argument: De griper ikke hva som skjer i samtiden, og det er usikkert om de overhodet er interessert i det. En punch-line i en kritikk av Eugene Bermann fra 1943: «Hvis dette er kunst, så er vår tid fortapt».

I 1949 ga Greenberg opp journalistikken. Da var han på toppen. Han hadde ridd en bølge - som han til og med kanskje kontrollerte. De følgende årene kom han dertil med noen av sine mest interessante tekster.

Modernistic Painting er en interessant tekst å avslutte med, siden han her identifiserer modernisme med «den selv-kritiske tendensen som begynte med filosofen Kant (…) hvor en disiplins karakteristiske kritiske metode (blir brukt) til å kritisere seg selv.» Men hvorfor må kritikken forbli innen rammen av sin egen disiplin? Hvorfor kunne ikke denne selvkritiske tendensen tillate kritiske spørsmål til selve begrepet om at et «spesielt medium» har et vesen? I det øyeblikket begynner moderniteten å oppløse seg selv, - ved å initiere en problemstilling som fremdeles forårsaker at diskusjonene bølger. Kanskje forklarer dette hvorfor Greenberg ikke var vennligsinnet overfor pop-art, og hva som kom i dens kjølvann. Greenbergs voldsomme motstand mot pop-art var en forutseende innsikt i hva bevegelsen innebar, både på nivå av dens formale prosjekt og på nivå av dens gjeninnføring av verden i kunstobjektet.

Oversatt fra Material av Gard O. Frigstad. (Artikkelen er noe forkortet.)

bt:

CLEMENT GREENBERG: «En god Jackson Pollock har mer til felles med en bra Fra Angelico enn med et dårlig abstrakt ekspresjonistisk bilde.» (Venstre: Fra Angelico: Den døde Kristus. J. Pollock: Lucifer)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]