MUSIKK: Gotisk Maztürnation

90-tallets rock har stort sett dreid seg om å fjerne seg fra 80-tallets dystre avgrunn. Red Harvest gjør tvert det motsatte og hevder hardnakket at de fortsatt lar seg inspirere av Fields of The Nephilim og Swans.

AV OVE DALEN

- Vi er ikke redd for å ta den helt ut når det gjelder å være pompøse, forteller gitarist Jimmy Bergsteen lett lattermildt. Bassist Tomas Brandt fortsetter:

- Det skal være pompøs musikk. Det siste sporet på EP'n er på ca. 23 min. Riktignok ligger resten av låtene på en 5-6 minutter, så vi har egentlig moderert oss med årene. I gamle dager var det sjelden vi hadde låter under 10 minutter. Vi har forøvrig gjort noe helt nytt ettersom det siste sporet er «hemmelig» og ikke står oppført på plate-coveret.

I tillegg til et lettere pompøst uttrykk er det et Spinal Tap-preg over gutta i Red Harvest De prøver å ta seg selv og bandet seriøst, men får det ikke alltid helt til. Musikalsk har de beveget seg fra det de selv kaller sin tidlige trash/techno-periode med sitt første album Nomindsland fra 1991 til det mer modne 1994-albumet There's Beauty In The Purity Of Sadness. Bandets progresjon har ligget i utviklingen av et roligere, men likevel tungt og konsist lydbilde.

- Vi ønsker å skape et spekter av stemninger. Musikken skal lage bilder til lytteren. På denne skiva er det forøvrig første gang vi har brukt en ordentlig produsent i studio. Vi har fått kritikker som går på at Red Harvest trenger en produsent, så vi fikk tak i Rune Jørgensen fra Rodeløkka Studio.

Produsenten har tydeligvis kommet godt med. The Maztür Nation preges av en ekspansiv musikalsk kraft og viser et band med klare ideer om hvor de vil. Red Harvest er blitt ikledd et ikke akkurat tidløst, men svært så særegent lydbilde med klare harmoniske referanser til det nevnte 80-tall. Det er en musikalsk presisjon og tyngde i Red Harvests materiale som skaper de nødvendige hoderystende tendenser som får langhårede unge menn til å gå berserk på konserter.

- Red Harvest er egentlig ikke noe annet enn de små egoistiske drømmene våre som endelig kommer til liv. Jeg tror alle vi i bandet har et behov for å drømme som blir forløst gjennom Red Harvest. Hvorvidt The Maztür Nation kommer til å ta av gjenstår å se. Ett eller annet klikket med den forrige platen, så vi får håpe det går bedre med denne.

Dunkel Prod-miljøet

I tilknytning til utgivelsen har forøvrig bandet utgitt en begrenset spesialversjon av cd'en der albumet er pakket inn i en bibelaktig boks. Men noen skikkelig dype tanker bak boksen er vanskelig å finne. Symbolet derimot som pryder albumet er langt viktigere. Jimmy Bergsteen forteller ivrig:

- Symbolet understreker åndens streven oppover eller fremover. The Maztür Nation er min egen betegnelse. Tittelen er kanskje litt inspirert av hvordan jeg så på Dunkel Prod miljøet. De lever i en helt annen virkelighet enn det streite samfunnet. Det høres kanskje teit ut, men det er noe ved det.

Dunkel Prod er en betegnelse på et frittflytende musikkmiljø i Oslo som Red Harvest er en del av. Kjernen i Dunkel Prod består av folk fra Origami, Dunkelheit og Red Harvest. Miljøet er blitt kjent for sin ukuelige skapertrang og sitt dilettantiske forhold til musikk. De fleste av gutta i Red Harvest spiller i Dunkelheit som allerede til sommeren skal spille på en stor festival i Bratislava.

- Enkelte ganger er det greit å få ut litt energi ved å slå på et eller annet, og det har vi mulighet til gjennom Dunkelheit. Sånn sett fungerer Dunkelheit som en fin motvekt til Red Harvest, der vi er mer bundet av et konsept.

Rosa musikkvideo

- Jeg blir ganske skuffet hvis folk tror at dette er enda en halvsatanistisk utgivelse, sier Jimmy lettere oppgitt.

- I utlandet hender det riktignok at folk får et litt skeivt inntrykk av oss og sammenlikner oss med de merkeligste band, men i Norge er ikke dette noe problem. Voices of Wonder er et bra selskap hvis du er villig å bidra litt selv. På den forrige skiva tok vi litt for mye gitt fra Voices' sin side, men vi har lært nå. De har jo bra distribusjon, og de gir tross alt mange uetablerte norske band en sjanse til å gi ut skiver.

Historien om Red Harvest er en merkelig blanding av ukuelig optimisme, en nær parodisk tro på det pompøse og en ustoppelig evne til å lage musikk som langtfra kan kalles original, men som likevel går gjennom bein og marg. Bandet klager over få spillejobber her i Norge og hevder de gjerne spiller hvor som helst. I tillegg mangler bandet noe så fundamentalt som en manager og forteller at stillingen er ledig. Og selv om bandet har laget et par videoer er det ikke alltid like lett å få vist dem.

- Akkurat nå driver vi og lager en video til den andre låta på EP'n «Enlighten the child». Vi sendte en video til TV2 på en av låtene fra den forrige skiva. Vi fikk da beskjed fra TV2 om at videoen inneholdt for sterke scener for å kunne sendes på TV. Det morsomme var at de sterke scenene faktisk var sakset fra TV2's egen nyhetssending. Så nå har vi laget en skikkelig rosa musikkvideo med små valper, der vi løper over en eng i sandaler.

Red Harvest The Maztûr Nation Voices of wonder

Bedervet 80-talls Nostalgi

80-tallet besto av musikk som vanskelig kan karakteriseres som tidløs, ettersom den i høy grad var preget fairlight-synther. Saken ble ikke bedre av at også musikk-videoene var i en innkjøringsfase. Gjennom Sky Channel ble vi servert mer eller mindre dårlige videoer med handling som på død og liv skulle forsterke innholdet i teksten. Det klassiske eksemplet er Human Leagues «Don't you want me» der du ser en dame som går vekk fra vokalisten mens han selvfølgelig synger «don't you want me».

I et salgs midlertidig sjokk har 80-tallet lenge vært et ikke tema blant norske gutter og jenter, og vi måtte helt inn på midten av 90-tallet for å troskyldig kunne hevde en nostalgisk verdi over pastell-blå eller sjokkrosa popfenomener fra det forrige tiår. Forøvrig godt hjulpet av platebransjen som etterhvert har brukt opp sine «revivals»-muligheter gjennom diverse samleplater fra både 60 og 70-tallet. Samtidig er det slik at hvis man er med på en «revival» så kan man skjule seg bak kitsch- eller camp-betegnelser, slik at man får den rette ironiske distansen til fenomene. Skikkelig smart.

Samlealbumet Video Killed the Radio Star er ment på de av oss syns Pat Sharpe var morsom og ellers leste Bravo og Topp. Gjennom 2 cd'er blir vi servert alt fra popperler som Nik Kershaws «Wouldn't it be good» og Cameos «Word up» til Münchener Freiheits fryktelige landeplage «Every time». Man skjønner fort at dette ikke er den riktige cd'n for de som ønsker seg en dokumentasjon over 80-tallets musikalske spennvidde. Mer overraskende er det å finne at dette heller ikke er en cd som holder mål for den pop-interesserte. Obskuriteter som Musical Youth, Julia & Company og Shalamar vekker ikke en gang et snev av nostalgisk interesse.

Riktignok er dette utgivelser utelukkende fra Polygram, MCA og Sony, men en viss liste-kvalitet bør kreves av et dobbelt samle-album som pretenderer å vise gjennomslagskraften i 80-tallets popmusikk. Helt feil blir det når Visages legendariske «Fade to grey» plutselig dukker opp på den første cd'n mellom en svensk landeplage og Mel Brooks «To be or not to be». Den stilrene synth-klassiskeren «Fade to grey» bør ikke blandes med listefyll fra Sky Channel. Man skal være forsiktig med å blande kortene.

Det er riktignok et humoristisk element over 80-tallet, men å behandle det så skjødesløst som Sony gjør på denne utgivelsen bør ikke gå upåaktet hen. 80-tallet er tross alt viktig. Sonisk Scene venter i spenning på neste 80-talls utgivelse og man behøver ikke være noen Elisabeth Westerlund for å skjønne at Absolute 80's von Eva snart bør ligge klar.

Diverse Artister Video killed the Radio Star Sony Music

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.