[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Poetens liv er kunst - en hård kamp

Du må ikke tåle så inderlig vel - den filmen som ikke angår deg selv. T.S. Eliots liv var som et modernistisk dikt. Her kommer filmen. Vis respekt og nyt kostymene.
FILM

KJETIL KORSLUND

Det er virkelig en lang og fin tradisjon. Britisk films fremstilling av livet til menn som gjorde suksess, fulgte reglene, men som slet med samvittighetsnag i sitt indre og et privatliv så turbulent at mannen i gaten vil betakke seg. Kan vi lære noe av livet til disse store menn? Kan deres liv bli et forstørrelsesglass for de problemene vi alle sliter med i våre små liv? Og ikke minst: Kan vi forstå dybden i deres kunst, deres livsverk, ved å granske deres private privatliv? Yes. And then again: Yes.

Det er først og fremst James Ivory som på godt og ondt har markert seg med denne type filmer, men det er en lang historie. Laurence Oliviers spøkelse hjemsøker gamle og unge. Unge og oppfinnsomme regissører som ønsker å bryte med det etablerte formspråket for film, er for det meste henvist til TV. Den teatralske stagnasjonen i britisk film skyldes nok like mye et forsøk på å opprettholde skansene overfor amerikansk underholdningsindustri, som mangel på nytenkning. Men tiden går; finurlige og stilsikre skildringer av britisk overklasse og notabiliteter på 20-, 30- og 40-tall blir generelt mindre og mindre aktuelt for hver dag som går.

Brian Gilberts Tom og Viv er en film som ikke beveger seg en tomme fra forlengst opptråkkede stier. Det kan selvfølgelig være av en viss interesse å få vite mange private detaljer om T.S. Eliot og hans kone, men til det formålet finnes det mer effektive og etterrettelige kilder. I likhet med alle andre middelaldrende menn med emosjonell fallhøyde i britisk film, er filmens Eliot sentrum for en kamp med livet, kunsten, kona, omgivelsene, økonomien, samvittigheten osv. Vakre og dramatiske hendelser skildres subtilt, men skuffelsene ligger på lur rundt neste sving, også de subtilt skildret. Det hele bindes sammen av små orkestrale snutter så det blir flyt i filmen.

Som du forstår: En fin film for de som liker denne type filmer. Og de som liker denne type filmer er et hovedsaklig eldre publikum som vil at filmer skal ligne på bøker. Filmen byr ikke på noen utfordringer for tilskueren: En gjennomarbeidet og gjennomtygget fremstilling av hendelser hvor alt går etter boken: De små overraskelsene, følelsesutbruddene, de ettertenksomme og langsomme kamerasveipene. Dette er filmens sikre død. (Når det gjelder britisk film kan man med rette spørre om den noensinne har vært i live - som noe annet enn et appendiks til teateret og litteraturen).

De som mener det får være nok klaging, må nok holde ut litt til: T.S. Eliot skildres altfor sympatisk og forståelsesfull i filmen. Mannen var en snobb på de fleste av livets områder og ikke minst en elitist. Konklusjonen etter filmen blir at hans kones sinnslidelser var en tragedie for dem begge: Han som kunstner, og hun fra fin familie.

Livet er hardt: Du gir ut noen diktsamlinger, og så dør du. Eller: Du ser noen britiske filmer, og så dør du. Hvilken lede!

Tom og Viv
Regi: Brian Gilbert
Storbritannia og USA 1994
BT

SPRÅKET ER ET GITTER: Gitter finnes forøvrig også i gamle heisdører. William Dafoe som T.S. Eliot.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.