Bokkronikken: Den metafysiske Jens Bjørneboe

I 1989 utkom boken Jens Bjørneboe og antroposofien, skrevet av Inge S. Kristiansen. Boken ble nærmest tiet ihjel. Underlig, fordi boken er et fremragende verk.

JAN ROKNE

Da undertegnede for noen år siden henvendte seg til Aftenposten for å spørre hvorfor avisen ikke hadde anmeldt boken, svarte litteraturredaktør Terje Stemland at han ikke likte tanken på at en så stor forfatter som Bjørneboe skulle presses inn i et skjema. Det har vært vanlig oppfatning at Bjørneboe var inspirert av antroposofien fra midten av 1940-tallet til siste del av 1950-tallet. Etter det viet han seg sosiale og politiske kampsaker, ble anarkist, og vendte aldri tilbake til antroposofien.

Antroposofene selv hevder også dette. Karl Brodersen, Bjørneboes gode venn og kollega ved Steinerskolen frem til 1957, sier at Bjørneboe valgte å glemme antroposofien, den stod i veien for hans kunst. Desto mer imponerende er det grundige og veldokumenterte arbeid Inge S. Kristiansen har nedlagt i boken sin, der et av siktemålene har vært å vise kontinuiteten, den indre enheten, som finnes i store deler av Bjørneboes litterære produksjon. Som eksempel skriver Kristiansen: «Det menneskesyn og den virkelighetsforståelse som er nedfelt i Haiene fra 1974, finner vi kimen til i debutsamlingen Dikt fra 1951.»

Kristiansen mener at betingelsen for å se denne sammenhengen og enheten er at vi tar på alvor den dyptgående metafysiske erkjennelse som gjennomsyrer forfatterskapet. En erkjennelse som ikke kan forståes uten å se den i sammenheng med den åndelige lære antroposofien, som spilte en sentral rolle i Bjørneboes voksne liv.

Forklaringen på at Bjørneboe offisielt ikke hadde noe med antroposofien å gjøre fra 1957 og frem til slutten av sitt liv, finner vi kanskje i dette sitatet fra Haiene: «Det gikk mange år før jeg forsto at det jeg så pa denne maten, det var jeg alene om. Først i voksen alder lærte jeg å tie med det, holde det for meg selv for ikke å bli til latter.» Ordene er lagt i munnen på jeg- personen i romanen annenstyrmann Peder Jensen, som filosoferer om reinkarnasjon, verdensånden og sin egen åndelige enhet med kosmos. Boken til Kristiansen er delt i to, den første delen er på ca. 50 sider, og gir en orientering om Rudolf Steiners tenkning og antroposofiens verdensbilde, mens del to behandler de fire siste romanene til Bjørneboe, sett i et antroposofisk «overlys».

Det vil kanskje overraske mange at det er de fire siste romanene Inge S. Kristiansen tar for seg: Trilogien Frihetens Øyeblikk, Kruttårnet, Stillheten og Haiene. De tre første har tidligere vært sett på som Bjørneboes endelige oppgjør med historiens bestialitet. Trilogien er da ogsa blitt kjent under betegnelsen «Bestialitetens Historie». Når antroposofene selv ikke har oppdaget det skjulte budskapet hos Bjørneboe, da er det ikke å undre seg over at andre ikke har gjort det. Om dette skriver Kristiansen: «Man fristes faktisk til å trekke frem en av litteraturvitenskapens eldgamle klisjeer: isfjellet hvor 9/10- deler er skjult under vann og kun 1/10- del er synlig. Denne isfjellmetaforen er svært betegnende for forfatterskapet, - det er i usedvanlig grad gåtefullt.»

Kristiansen hoverer ikke over de mange som har skrevet om Bjørneboe, og ikke sett det han har gjort. Men han utdyper og argumenterer overbevisende for sitt syn.

F. eks. forklarer han hvorfor Bjørneboe alltid har vært en plage for marxistisk inspirerte kritikere. De trodde de hadde ham som sin, men han glipper ut av hendene på dem. Og reaksjonen fra kritikerne blir bebreidelser mot forfatteren fordi han ikke lar seg innpasse i deres skjema.

Lars Mjøset f. eks. uttrykker det slik: «Bjørneboes historiesyn gjør at hans konklusjoner blir ambivalente, avmektige eller utopiske.» ( Frihet! Sannhet!) Det er kanskje ikke så merkelig at marxistene trodde de hadde funnet sin forfatter. Bjørneboe skriver nemlig stadig om at en revolusjon er uunngåelig, men han legger noe langt mer enn en omveltning av de materielle forhold til grunn. Hans revolusjon kunne ikke føres med våpen, og den tok heller ikke utgangspunkt i ytre politiske forhold. I stedet er det snakk om en revolusjon som må ha sitt utspring i dypet av hvert menneske, - det er en erkjennelsens revolusjon: Menneskets erkjennelse av seg selv som et evig vesen med hovedrollen i, og dermed det totale ansvar for, verdensutviklingen. En slik erkjennelsesrevolusjon vil helt logisk også medføre en total forandring av menneskets måte å leve sammen på, altså av de politiske og sosiale forhold.

Inge S. Kristiansen hevder at Sannhet og Frihet er to sentrale begreper hos Bjørneboe, men det er ikke likegyldig hvilken rekkefølge de to står i. Som eksempel på tidligere manglende innsikt hos kritikere som har skrevet om Bjørneboe, - nevner han at Yngvild Risdal Otnes har kalt sin Bjørneboe- antologi for «Frihet! Sannhet!» Ordene i en slik rekkefølge peker rett på det Bjørneboe så som selve årsaken til Det ondes problem: at menneskene med sitt maktbegjær tar seg friheter før de har erkjent Sannheten.

Kristiansen redegjør for Sannhet- Frihet- begrepene ved å ta utgangspunkt i friheten. Det motsatte av frihet hos forfatteren er ikke bare ufriheten, - men mer konkret og nyansert: Bestialiteten. Bjørneboe bruker ofte dyremotiver for å karakterisere negative sider ved mennesketyper: Ondskapen, det autoritære og formynderholdninger. De mest kjente er salamanderne i Jonas og de små bjørnene i Frihetens øyeblikk. Autoriteter og formyndermennesker star sentralt i hele trilogien om «Bestialitetens Historie», og Bjørneboe vil ved hjelp av dyrebetegnelsene vise at dette er mennesker som helt er i sine drifters vold. Formyndermenneskene elsker ikke bare å ha makt over andre, - men også det å innordne seg under plikter, systemer eller ideologier. Innordning gir slike mennesker følelse av trygghet, - men nettopp det viser at de bærer en maske som skjuler svakhet, usikkerhet og ufrihet.

Ufrihet betyr i bokstavelig forstand at de er uselvstendige, de er ikke seg selv. Innenfor Bjørneboes etikk utgjør frihetsbegrepet og moralbegrepet en enhet: Friheten og moralen blir virkeliggjort gjennom utvikling mot selvstendighet. Mennesket må kaste dyrehammen, bestialiteten må vike for humanitet. Det er denne utviklingen i Frihetens Øyeblikk Bjørneboe kaller «individuasjonen». Uttrykket er lånt fra C. G. Jung, som bruker begrepet innenfor en antropologisk/psykologisk ramme. Bjørneboes etiske individualisme er derimot metafysisk begrunnet. For Bjørneboe er individuasjonen intet mindre enn menneskets åndeliggjørelse, - at mennesket «blir til.» «Å bli til» betyr å finne seg selv, - nå inn til jegets kjerne.

For å kunne forstå frihetens metafysiske begrunnelse, er det nødvendig å være klar over frihetens forutsetning, det Bjørneboe kaller «Sannhetens øyeblikk» (Uttrykket er lånt fra tyrefekterterminologien.) «Det er det øyeblikk i et menneskets erkjennelsesutvikling hvor dødsbevisstheten inntreffer», sier rettstjeneren i Frihetens øyeblikk. Friheten er altså en funksjon av Sannheten, - etter Sannhetens øyeblikk følger Frihetens øyeblikk. Når mennesket blir seg bevisst at det er åndelig, kan det velge hvert sekund i sitt liv. Bjørneboes etiske individualisme ligger nær opptil den etikk Rudolf Steiner forfekter i sin bok Die Philosophie der Freiheit. Det er to sentrale drømmer i Frihetens øyeblikk: Drømmen om gutten Iwan (Jens) og drømmen om tunnelen gjennom fjellet. Ulike tolkninger av dem er kommet på trykk opp gjennom årene. Begge drømmene er sterkt angsfylte, - i den første er det lille Iwans hånd som fjerner rettstjenerens angst. Han har møtt barnet i seg selv. I den andre slipper angsten taket da rettstjeneren plutselig står alene på en fjellhylle tusener av meter over bakken, - med et sterkt blendende lys foran seg.

«Hva er det ved disse drømmene som indikerer at de er individuasjonens vendepunkt og fullbyrdelse?» spør Kristiansen. Han svarer: «Drømmene er religonsfenomenologiske arketyper og betegner initiasjon og gjenfødelse. I begge drømmene beveger rettstjeneren seg mot en kaotisk og angstfylt kataklysme som plutselig forløses. Drømmene oppfattes som et møte med en metafysisk virkelighet», skriver Kristiansen. Drømmen om tunnelen er rett og slett uttrykk for selve fødselen inn i den åndelige verden.

Bjørneboes kamp mot autoriteter og historiens bestialitet har litteraturhistorisk plassert ham som «tendensforfatter», med liten plass for nyanser og følelser som medlidenhet og ømhet. Haiene er et unntak. Kristiansen hevder at dette er uriktig, og viser gjennom flere sitater fra trilogien hvordan Parsifalskikkelsen opptrer i forskjellige forkledninger. Som den prostituerte kvinnen som møter rettstjeneren med en liten pike ved hånden i nedverdigende omgivelser. Under akten sitter piken på huk ved siden av de voksne. Rettstjeneren gir pengene til barnet, som rekker frem hånden og takker: «Da jeg efter et par minutter snudde meg og så tilbake, stod de et stykke lenger borte og snakket med en ny mann, MENS DE HOLDT HVERANDRE I HÅNDEN» (Kristiansens uthevelse). Lignende episoder med Parsifal- skikkelser som tar barn og hjelpeløse i hånden, har tidligere vært betraktet som digresjoner hos forfatteren. Kristiansen skriver at slike møter med to mennesker tvert imot i fortettet form gir uttrykk for den sentrale idé i boken (Frihetens øyeblikk): det å elske sin neste, gjøre det gode og ta hånd om barnet. Man skulle tro at et slikt grundig og overbevisende studium i sentrale deler av Bjørneboes litterære produksjon, hadde nedfelt seg i litteraturhistoriene som er skrevet etter 1989. Men ikke ett ord er kommet til: Bjørneboe står fremdeles som den «harde» kritiker av verdens sosiale og politiske bestialitet, uten det overlys av en metafysisk virkelighet som Kristiansen bok har tent.

Jens Bjørneboe er stor nok som forfatter til å greie seg uten dette overlyset, - men Inge S. Kristiansen har ved sin bok gitt som en mulighet til å se et annet budskap i tillegg til det sosialrealistiske. Det burde vi være ham takknemlig for.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.