På litterære lekeplasser

Det litterære rommet og terrenget i de siste tretti årene har gjennomgått en renovasjon og en renessanse - ihvertfall der litteratur er ment å fungere som fortelling.

Det er først og fremst en bevisstgjøring av sider ved romanen som litterært-kunstnerisk uttrykk, det er et genrevalg motivert av historien - idŽ- og litteraturhistorien, da det er selve det episke elementet som lå til grunn for paradigmeskiftet romanen opplevde med Cervantes - det er slik tradisjonen leser ham og det er slik Skei også leser ham, som en dikter med nettopp metafiktive ambisjoner; som bl. a. vil bety en skribent som er villig til å ta opp problemet omkring selve tekstens autentisitet, eller skinnet av autentisitet. En selvfølgelig problemstilling i dag, og en høyradikal innstilling i Cervantes' egen samtid. Selve begrepet 'metafiksjon' blir ofte lest synonymt med 'postmoderne' eller 'postmodernistisk', avhengig av nettopp leserens posisjon - som leser. Enkelte teoretikere setter skillet for metafiksjoner der teksten konsentrerer seg om temaet; andre er langt mer inkluderende i sin lesning; teknisk sett er ikke metafiksjonen noen innovasjon, som Cervantes beviser altfor godt. Om vi derimot behandler den i en større sfære, som kulturkommentar/kritikk har den paradoksalt nok relevans som et samtidig fenomen. Paradoksalt fordi den som en metafiksjon sterkt poengterer sin egen litteræritet, en litteræritet som likevel ikke unngår å fungere som en del av en større polemisk diskurs. Postmoderniteten bærer i seg en idŽ (!) om ideologiens og systemstenkningens død, og en idŽ om homo ludens, det lekende mennesket, som bokstavelig talt leker seg med dette liket av utbrukt tankestoff, en lek som kanskje best kan utspilles innenfor kunstgenrene - oss myndige imellom.

Modernismen kan leses som subjektets og subjektivitetens prosess, og det er mulig å se denne prosessen begynne allerede hos Cervantes; Don Quijote er subjektet som blir et offer for fiksjonen og fiktiviteten, han er subjektet som bedriver en fiksjonskult som egentlig ikke når sitt høydepunkt før første halvpart av dette århundret. En rekke parallelle strømninger, tendenser og ikke minst begivenheter forbereder det vi kan kalle fiksjonens fall- inn i sin egen trygge fiktivitet. Eller kanskje: romanens fall. Skei legger vekt på at metafiksjon har varierende plass og funksjon innenfor diverse forfatterskap og tekster; for enkelte skrivende er den eneste vei å gå fremover, at selve leken med alternative diskurser i et tekstlandskap skaper nytt (og sårt tiltrengt) litterært land, og dermed per definisjon utvider rommet det er mulig å skrive i. I dette ligger også en resepsjonstendert vinkling og poetikk/estetikk: prosesstenkningen innbefatter en ny slags mimesis, slik enkelte teoretikere forestiller seg, der overgangen markeres fra aristotelisk produktmimesis, som realismetradisjonen har basert seg på, til en resepsjonsorientert prosessmimesis, som vil si en aktivisert leser, som selv får lov og anledning til å lese mening inn i teksten. Som blir invitert til å delta i skapelsesprosessen, også kjent som 'meddiktning'. Dette er en estetikk som for en stor grad er utviklet av teoretikere og ikke forfattere, og spørsmålet er om denne formen for skrivepraksis kan lokke frem den skrivelysten som bl. a. Barthes var opptatt av. Spørsmålet er også om hvor mye leseren betyr der og da selve teksten skal skrives ut - av subjektet. Det er her vi kanskje kommer til å få oppleve en helt ny forfattergenerasjon, som er orientert mot det plurale istedenfor det før så avgjørende subjektive.

Og kanskje vi vil oppleve en plural tilstand, med trender og retninger som er gjensidig ekskluderende - om det da ikke er det som allerede er tilfelle. Og postmodernismen dermed viser seg å være «sann» lesning.

Foruten å skissere teorigrunnlaget for metafiksjon og litterær postmodernisme gjør Skei også lesninger av romaner av Faulkner, Thomas Pynchon, Richard Brautigan, Paul Auster, Christa Wolf, Tunstršm, John Fowles og dessuten en kort gjennomgang av metafiktive prosjekter og momenter innen norsk tradisjon, med hovedvekt på Kjærstads Homo Falsus.

Tilfeldig eller ikke tilfeldig har tyngden av tekstutvalget blitt liggende på amerikanere. Mindre tilfeldig kanskje at Skei tar et slags utgangspunkt i Faulkner. I romanene hans er det narsissistiske krefter i aktivitet; altså selvreflekterende og selvsentrerende kraftfelt som er med og styrer verkenes og forfatterskapets interne dynamikk, uten at det noengang hos ham utvikler seg til en metafiktiv konstruksjon, en intern selvrefererende og anderledes tekstverden, et heterokosmos som radikalt skiller seg fra ethvert annet betydningssystem. Faulkners romaner er tross alt forsøk på å tyde og forstå omverden og oppnå en form for kunnskap om denne.

Det vi banalt kan kalle rene metafiktive og/eller postmodernistiske tekster henvender seg primært til sin egen tekstualitet, og gjør ikke åpenbare krav på kunnskapsmessig autentisitet, som kan sees i sammenheng med resepsjonsestetikken som allerede er nevnt. Mellom skriver/tekst/leser skal det ideelt kunne eksistere en flat struktur, en absolutt demokratisk-estetisk sfære som mest av alt kan karakteriseres som radikalt åpen. Dette er en mulig løsning på det narsissistiske særtrekket hos mye metafiktiv skriving: det drives konstruksjon, ofte av sluttede systemer, som utvikles til lukkede systemer.

Pynchon er en personlig favoritt hos undertegnede, fordi han konfronterer oss som lesere med en radikal situasjon av pluralitet, i romanen The crying of lot 49. Pluralitet i den forstand at det er en talløs mengde av nettopp lukkede systemer (som kan leses som alternative semantikker), plassert i et geografisk område vi alle har et eller annet forhold til: California. Systemer som opererer med en gjensidig blindhet for hverandre, og som gir en klar og tydelig mening til selve det postmoderne begrepet, som bl. a. impliserer et kollaps i ideologiens hierarkimodell, som igjen poengterer en tilstand av ekstrem flathet. Selve pluraliteten hos Pynchon er så konsentrert og kondensert, så høyt oppdrevet i tempo og temperatur at det åpner seg en atmossfære av gåtefull mystikk i en tilsynelatende hensiktsløs tekst, for den tilbyr ikke engang det epistemologiske forsøket Faulkner bedrev tretti år tidligere; og likevel er det på en måte frydfullt å lese en forfatter med et tilsvarende stort skrivetalent (og lyst?) som Faulkner viste frem.

Det antyder en litterær amerikanisme, som igjen antyder et sterkt fiktivt element i nasjonen og samfunnet de begge skriver ut fra. En ung nasjon som også har en ung romantradisjon, som samtidig har opplevd at denne tradisjonen har utviklet seg med samme fart som resten av samfunnet; det er enkelt nok å se dette ved å kikke over vannet, mot engelsk romanlitteratur, som totalt mangler en videreutvikling av sin egen modernismetradisjon. Det kulturelle elementet er antakelig langt viktigere enn teoretikere tenker seg - for forfatterne. Som primært leser - og stjeler fra - andre forfattere.

Det virker ikke tilfeldig at Pynchon legger sin tekst til lengst vest i vest, til kysten ved Stillehavet, der modernitetens store kulturelle fellesnevner og metafor, Amerika, møter en slags fysisk grense. Det er den samme sivilisasjonsmetaforen Richard Brautigan og Paul Auster involverer sin litteratur i. Brautigan som en moderne variant av Rabelais, som lekende skriver seg inn i sin egen litterære og kulturelle bakgrunn, som parodierer selve fiksjonen Amerika og bevarer den, vel å merke som fiksjon: «often only a place in the mind.» Betydningen av kontekstualitet for disse amerikanerne er avgjørende for romanene de skriver, de skriver seg ut fra en opphopning eller junkyard av fiksjoner; det er en resirkulering av det Wasteland Eliot i sin tid emigrerte (og avskrev seg) fra. Det er dessuten en by av anonym verbalitet, som Skei leser ut av Paul Austers New York-trilogi, det er i en stor grad leksikalske språkspill i urbane former, som også slår gjennom i de tre titlene City of glass, Ghosts og The locked room ( her er mulighetene for referanser bokstavelig talt plurale, og i beste resepsjonsestetiske tradisjon er det fritt frem...).

Det er både dristig og fristende å antyde at postmoderne metafiksjonsdiktning best lar seg realisere der livsbetingelsene er styrt av modernitetens tempo og temperatur. Skeis lesning av Christa Wolf og Tunstršm viser at disse to tekstene ganske enkelt har en annen bakgrunn, både historisk og kulturelt, der kanskje historien/tradisjonen i større grad har et dominant fotfeste, kanskje fordi disse to sfærene hos Wolf og Tunstršm betyr mer enn fiksjon og tekst med stor T. Metafiksjon har av teoretikere blitt gitt et kvalitetsstempel for sin spatialitet (romslighet). Det som menes er bl. a. massen av kontekstualitet, nærværet av andre tekster inne i teksten, som igjen viser tekstens åpenhet. Men spørsmålet Skei lar oss sitte igjen med er om hva som er vårt spesifikt fiktive rom. Det samme som Pynchon, Brautigan og Auster deler?

Hans Skei: På litterære lekeplasser Universitetsforlaget 1995 Anmeldt av Kurt Sweeney

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.