Følelsen av råttent kjøtt

Glemselens elv er en svært nykter rusbok hvor spenningselementene ikke blir virkelig spennende.

Hva i all verden vil det si å vurdere en roman på forfatterens premisser? Er det et spørsmål om saklighet, eller handler det mest om å være snill? En anmelder har jo også en integritet å ta vare på, slik føler han det i hvert fall selv. En av våre mest tabloide bokomtalere skrev engang om en stor forfatters siste utgivelse at «klisjéene glimrer med sitt fravær», en formulering som sikkert er skrevet til ære for den omtalte forfatter, men ikke akkurat på litteraturens og saklighetens premisser.

Glemselens elv består av brev som den tidligere narkomane Kate skriver til sin tidligere behandler om sitt liv. Kate hadde en tvillingsøster, Angie, som også var narkoman og hore og som døde under uklare omstendigheter. Kate har vært sammen med den narkomane Doffen, hun er også sammen med den straite Erik som hun har møtt på maleskolen. Det var kansje moren og faren til Kate og Angie som introduserte marihuana på det norske markedet. Lillebroren David blir sendt til fosterforeldre og Kate og Angie havner tidlig på kjøret i Drammen. Etter at Kate mister Angie og Doffen lever hun lenge med en «usørget sorg», men alt sammen blir oppklart i løpet av denne 200-siders romanen om baksiden av 68-medaljen, en bok om «da narkotikaen kom til Norge».

Ellen Hofsø har skrevet en bekjennelsesroman om Kate som maler på et bilde av seg og sin søster, Glemselens elv, mens hun skriver om sitt liv. Romanen blir en oppskrift i hvordan man bearbeider vanskelige følelser på en terapeutisk riktig måte, og på den måten kan den sikkert ha betydning for en god del mennesker.

Men, om jeg får være så frimodig å vurdere boken på litteraturens premisser: Kanskje en fortelling med et så sosialrealistisk tema burde velge en annen form, for å bli spennende, for å si noe nytt? Hvem gidder å lese en hel roman om en helt vanlig stoffmisbruker som har levd et tradisjonelt stoffmisbruker-liv og vært innom alle behandlingsinstanser og klisjéer-konflikter på sin vei? Litteratur kan være «even better than the real thing», nemlig virkeligheten, men da må man helst benytte en annen stil enn den sosialrealistiske. Mange av de episodene Hofsø beskriver kan være hylende morsomme i virkeligheten, men måten hun skildrer dem på blir etterhvert like spennende som en bunke sykehusjournaler. Det blåser en bris av «Vestavind» over handlingen når følgende eksistensielle krise skildres med gravalvorlig terapeutmine: «Du innbiller deg at alt er så lett, du, men teologistudiet er faktisk det eneste som er åpent, og med mitt lave snitt kommer jeg ikke inn på noe annet.»

Hofsø legger alle svar og alle alternativer frem for leseren, slik at det ikke oppstår uklare situasjoner eller mystiske, tvetydige stemninger. Det å gi hovedpersonen visse merkelige egenskaper, snodige meninger og kontroversielle holdninger passer seg ikke når man skriver om et så seriøst tema som narkomani. Det ville være en hån mot alle de konvensjonelle misbrukerne. Er det den norske omsorgsideologien som planter sin tolerante og beskyttende rumpe oppå alle tilløp til ironi og litterære sprell?

Kriminalplotet, «hvem drepte søsteren?», blir aldri spennende, mest fordi vi aldri kommer særlig innpå andre personer enn fortelleren, detektiven, og fordi alle momenter og indisier blir servert med teskje.

Glemselens elv er en svært nykter roman, og som litteratur-misbruker synes jeg det er kjedelig å være nykter. Det gir en følelse av «råttent kjøtt», som tvillingsøsteren Angie uttrykker det.

Ellen Hofsø: Glemselens elv Aschehoug, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.