Historien som samtid

Thomas Manns Josef og hans brødre begynte som en novelle. Den endte som et firebindsverk som stilte samtidens lys på mytene, et svar på Wagners Ring.

Romanen er nøyaktig datert (1907- 1914) og finner sted på et virkelig og autentisk sted. Josef og hans brødre har derimot ikke samtiden som utgangspunkt - handlingen er plantet i fortiden. Her må man være forsiktig - fortiden betyr her den mytiske fortiden, ikke den historisk overleverte. Manns kilde er Bibelen.

Thomas Mann er ute etter å fremstille fortidens dystre menneskebilde i lys av den moderne erfaring og vitenskap. Romanens oppgave var «å humanisere myten». Man kan til en viss grad se på det hele anekdotisk. Det finnes en episode i Josefs liv som er delvis overlevert og skikkelsene som opptrer der er delvis historiske. Thomas Mann respekterer ikke den historiske overleveringen og kronologien og introduserer personer som opprinnelig skulle, kronologisk sett, først senere komme inn i handlingens bilde (en farao). Thomas Mann hopper over en 50 års tidsperiode og lar disse personene opptre som våre samtidige. Dette er en storslagen romanesk fantasi som bare vagt støtter seg til sin historiske bakgrunn.

Når det gjelder tetralogiens tilblivelsehistorie var den opprinnelig (som alle Thomas Manns romaner) tenkt som en novelle. Da det første bindet kom ut (1933) ante ikke Mann verkets omfang. Men etter at både bind II (1934) og bind III (1936) så dagens lys ble den bærende ideen erkjennbar - Thomas Mann skapte med språklige midler et motstykke til Wagners Ring-tetralogi. Med bind IV var målet nådd. I løpet av arbeidet henter Mann inspirasjon hos Goethe (hans senere verk hvor han intenst beskjeftiget seg med Orienten (West- Östlicher Diwan) - så man kan også kalle Thomas Manns Josefroman for Manns Westöstlicher Diwan. Når det gjelder romanens stofflige grunnlag, er det hentet fra det gamle testamentet og den overleverte historien om Josef. Denne historien som omfatter 10 sider ble øket både i omfang og innhold. Dyptpløyende egyptologiske studier, bibelstudier, og studier i jødenes kulturhistorie skulle til for ikke å fortelle denne historien antikvarisk, men under et moderne samtidsaspekt - for å kunne belyse menneskehetens fortid psykologisk. De bibelske skikkelsene blir dermed våre nære samtidige, leseren forstår dem. Mann griper ikke inn for å kommentere (som i Trollfjellet) - her påtar han seg rollen av den allvitende fortelleren, en rolle som tillater ham f.eks. å gi avkall på kronologien. Alt var lov - her skulle det ikke gjenfortelles, men fiksjonaliseres.

Josef og hans brødre er den første roman i verdenslitteraturen hvor handlingen foregår i fortiden og som samtidig er dypt forankret i samtiden. I sin behandling av motiv- og tankekomplekset er Thomas Mann ny og moderne, uten det minste forsøk å tegne opp et etisk bilde av vår fortid.

Utrystet med en nesten leksikalsk viten om både religion og kultur vier Thomas Mann seg med beundringsverdig kraft og entusiasme til oppgaven å forme litterært vår mytisk/religiøse urtid; opphavet og begynnelsen av alle religioner og kulturer.

For å kunne være i stand til å nærme seg disse forseglede tidene tar Thomas Mann i bruk de mest moderne religionsvitenskapelige og mytepsykologiske innsikter. Man kunne sammenligne denne tetralogien med Gotthold Ephraim Lessings Nathan der Weise fordi begge kretset rundt bibelsk stoff. Men mens Lessing ønsket å offentliggjøre sine teser som bidrag til datidens teologiske diskusjoner, ønsket Thomas Mann «å humanisere myten».

Manr ønsket psykologisk å belyse fortiden - den mytiske historien mister i denne moderne romanen dimensjonen av det mytisk- fremmede (fjerne). Det mytiske stoffet blir fortynnet ved å gi historien et humoristisk og frodig preg, ved å gi menneskeskjebnene fra førhistoriske tider, de bibelske skikkelsene, psykologiske trekk som gjør dem forståelige for leseren. Og enda denne romanen til en viss grad er en historisk roman om menneskehetens tidligste epoker (overgangen mellom førhistorien og historien) tar forfatteren seg store friheter ved å sjonglere mellom tidsepoker for snart deretter å gripe til et kronologisk handlingsforløp hvis han dermed kan oppnå kunstnerisk virkning. Snart optrer forfatteren forkledd i en fiktiv figur, en autorial forteller - for å kommentere både sine personer og sin egentlige fortellermåte. Fortellerfunksjonen blir tatt bokstavelig - Mann blir den arkaiske fortelleren som henvender seg umiddelbart til sitt publikum.

Det voluminøse verkets lange tilblivelseshistorie, som Thomas Mann i et foredrag betegnet som «verschämte Menschheitsdichtung», skyldes ikke bare Manns emigrantskjebne. Tredje binds største del oppsto i Sveits (1933- 36), det fjerde bind i Amerika (1940- 42). Mellom tetralogiens to siste bind vokste Goethe- romanen

Lotte in Weimar frem som en milepæl etter Trollfjellet.

Thomas Manns fortellerkunst begynte å bevege seg fra det borgerlig-individuelle i retning det mytisk-typiske, noe Mann i skriftet «Freud und Zukunft» (1936) formulerte slik: «Min interesse gjelder nå urnormer og urformer som livets grunnlag, der hvor mytos er hjemme» dvs. hans interesse gjelder den mytiske bevissthetens psykologi.

Trollfjellet oppsto i samme tidsperiode som Prousts store romansyklus, Joyces Ulysses, Virginia Woolfs og Dos Passos første romaner og Tysklands ekstreme ekspresjonistiske prosa. Reinhold Grimm betegnet disse romanene treffende med «Exit autor», dvs. forfatterens nærmere bestemt den personlige fortellerens utgang,. Men denne personlige fortelleren har en viktig rolle i Trollfjellet, som i den europeiske romanen fra 18. og 19. århundre. Romanens hovedperson blir ledet med forfatterens beskyttende hånd - noe som i likhet med distansen hører til denne romanens stil. Den autoriale fortelleren går her til verks.

Det man trodde var antikvert for lengst blir med Thomas Manns verk vekket til live igjen - den personlige fortelleren, selve bastionen i realismens store fortellertradisjon; noe som gjorde at Thomas Manns romankunst sto i motsetning til de nye, moderne samtidsromanenes tendenser. Mann opphever den opprinnelige episke naiviteten og tyr til parodien. Slik kan man forstå hans outsiderposisjon i forhold til sine samtidige når det gjelder det formale. Dette var ikke en forbigående fase, men et bevisst valg. Josef- romanen vitner om at den autoriale fortelleren igjen feirer sin triumf, hvor fortelleren opptrer både patriarkalsk og humoristisk og finner på alltid nye innfall i leken med både fiksjonen og leseren.

Thomas Mann så sin oppgave i å humanisere myten ved å psykologisere den - den arkaiske verden ble relativert og «borgerliggjort» i tråd med samtidens erfaringer. Derfor tydde Mann til den borgerlige romanen storhetsperiodes fortellermønster og kunstgrep. Etter Josef blir endringen av både det mytiske og litterære stoffet en konstant i Thomas Manns forfatterskap. Det gjaldt «å fylle opp de mytiske formene med samtid,» noe som hos Thomas Mann ikke er mulig uten den historiske distansen, og parodien er middelen som kan bevisstgjøre denne.

Under slike betingelser er mytos utenkelig som tilstedeværende i samtiden - derimot er den historiske forståelsen en viktig forutsetning for å kunne vende på historien. Mens Joyces menneskebilde er mytisk, er Manns historisk.

Thomas Manns teksters parodistiske virkning forutsetter lingvistiske og kulturhistoriske kunnskaper hos leseren. Vokabularet med «ennuyieren» og «savoir vivre» som personene i bind II fletter inn i språket, blir av forfatteren oppgitt som babylonske og kretiske fremmedord. Den parodistiske effekten beror på anakronismer, som av leseren forventes å bli gjenkjent og først da, når leseren blir klar over den parodistiske fremgangsmåten, blir det mulig for ham/henne å innta den distanserte holdningen som fortellerens medvitende medspiller.

Det som er det egentlig eiendommelige, det sjokkerende og ukonforme ved Thomas Manns fortellerkunst ligger paradoksalt nok i ivaretagelsen av overleverte konvensjoner og normer i et tradisjonelt mønster. 1930 var et vendepunkt i Manns forfatterskap. Det påfallende gjenspeiler seg i det faktum at forfatteren henter stoffet og inspirasjonen - som han tidligere hentet fra den moderne samfunnsvirkelighet og sin personlige erfaring - i den nedarvede verdenslitteraturen og Bibelen, i Østens fortellerkunst og tekster fra middelalderen.

Riktignok har ikke Mann i likhet med en del av sine samtidige vendt seg mot fortiden for å spore opp det i menneskesituasjonen stadige og uforanderlige, for dermed å kunne negere den historiske dynamikken. Tverimot ville han gjennom fortellermediet belyse historieutviklingsdialektikken uten å legge skjul på at fortolkningen av fortiden ikke er annet enn en særegen interpretasjon av samtiden.

Thomas Manns fortellerkunst har sin opprinnelse i den europeiske romanen fra 1800-tallet, især de store russiske og skandinaviske fortellere anså Mann som sine forbilder; og når det gjelder de tyske prosaistene: Fontane og Nietzsche. Mange hevdet at hans verk er fortsettelsen av den 19.århundres monumentalkunst, som Thomas Mann fornemmet i de sykliske verkene til Wagner, Zola og Ibsen. Hans ytringer vitner om en konservativ kunstoppfatning - som forklarer hans avvisende holdning overfor samtidens modernismer, hans polemikk mot «Zivilisationsliteraten», hans skeptiske bedømmelse av ekspresjonismen. Den konservative holdningen er konstant i Manns forfatterskap.

Men om denne fortelleren ikke følger samtidens litterære strømninger er hans kunst i høy grad tilstedeværende. Josef og hans brødre, Manns tredje fortellereventyr, handler ikke om forfall, som Buddenbrooks og Trollfjellet, men om begynnelsen, verdens begynnelse. Og som Thomas Mann selv uttalte under fascismens fremmarsjtider: «jeg ville frata den intellektuelle fascisme dens mythos og omdanne den til det humane.»

Thomas Mann Josef og hans brødre III Oversatt av Per Paulsen Gyldendal Norsk forlag, 1995. Anmeldt av Jasmina Kadric

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.