Wole Soyinka: Det er snakk om et regime som er stolt av sin egen sadisme!

Den nigerianske forfatteren og Nobelprisvinneren Wole Soyinka flyktet for noen måneder siden fra Nigeria, etter å ha blitt nektet utreise flere ganger av militærdiktaturet i hjemlandet. Morgenbladets medarbeider traff Soyinka i Paris.

AV KJELL OLAF JENSEN

- Hvordan er det mulig å være forfatter i dagens militærstyrte Nigeria, Wole Soyinka?

- Det er ekstremt vanskelig. Forfatterforeningens siste årsmøte i fjor høst var en av de tristeste kongressene vi noensinne har hatt. Én fremtredende forfatter sitter i fengsel, flere andre har gått under jorden. Pressen er kneblet på det groveste, og enkelte organer er strengt forbudt. Sensuren er total. Da boken The Politics of Wole Soyinka skulle utgies for noen måneder siden, ble forlagsbygningen omringet av politiet og utgivelsen forhindret. En kritisk analyse av de litterære verkene mine ble forbudt på forhånd.

- Er sensuren rent litterær, eller rammer den hele folket?

- Den rammer de fleste ytringer; musikere er også blitt arrestert. I Nigeria blir jeg strengt overvåket selv, og det føles forferdelig kvelende. Jeg bor i et isolert område, og før jeg reiste, svevet det politihelikoptere over huset mitt hele tiden.

- Hvordan har du kunnet skrive under slike forhold?

- Det er mest blitt polemikk. Fortsettelsen av selvbiografien min utkom i London for en tid siden, og den skulle ha kommet i Nigeria før jul - men på den tiden ble jeg til og med nektet å snakke på et møte. Likevel har jeg aldri brutt noen lov.

- Hva kan utenverdenen gjøre i en slik situasjon?

- En frigjøringsprosess må alltid begynne på det stedet hvor undertrykkelsen skjer, men all undertrykkelse har selvfølgelig også en internasjonal dimensjon. Legg press på deres egne regjeringer. Hold situasjonen varm. Få deres egne regjeringer til å true med nedskjæring av alle former for samarbeid, på alle områder. Sanksjoner vil i det minste gi makthaverne en følelse av ubehag. Trekk tilbake alle militære rådgivere.

- Er militærdiktaturet i Nigeria sårbart for press?

- Vi vet ikke hvordan regimet vil reagere på press utenfra; selv skryter de av sin egen upåvirkelighet - ja, de skryter faktisk av sin brutalitet! Mange forfattere blir holdt incommunicado, helt uten forbindelser med omverdenen, som gisler, som kidnappede. Formannen for den nasjonaldemokratiske koalisjonen ble satt i fengsel uten tiltale og nektet medisinsk behandling. Det er snakk om et regime som er stolt av sin egen sadisme!

- Skjer det at folk «forsvinner», slik vi opplevet for eksempel under militærdiktaturet i Argentina?

- Det er mange som har «forsvunnet» sporløst, ofte har det vist seg at det dreier seg om opposisjonelle som er bortført til fjerntliggende områder. I ett tilfelle kom politiet for å arrestere en general, men fant ham ikke; dermed arresterte de hushjelpen hans i stedet!

- Er situasjonen absolutt svart, uten noen form for lyspunkter? Du klarte jo i hvert fall å komme deg ut til slutt?

- Det er et lyspunkt at det i det hele tatt finnes motstand mot det som foregår, folk viser at de ikke vil akseptere situasjonen. Og regimet er ikke i stand til å tenke ut noe positivt selv, det dreier seg hele tiden utelukkende om patetiske imitasjoner, ofte av noen voldsomme prestisjeprosjekter. Det er kort sagt den tradisjonelle galskapen, denne gangen i en dynastisk atmosfære.

- Hvem er militærregimets medløpere?

- Det finnes faktisk ikke en eneste forfatter som følger regimet. Derimot finnes det enkelte intellektuelle som gjør det.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 27/05-95, kl. 19.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.