Vestavind som Nasjonalepos

I kritikk og omtale av NRKs Vestavind gis det gjerne uttrykk for hvor hyggelig det er at så mange mennesker i Norge ser det samme programmet, - på samme tid, - på samme kanal.

AV TORE SLAATA

For Vestavind-serien er selv en dramatisering av NRKs rolle som nasjonsbyggende institusjon. Gjennom å iscenesette vår nasjonale etterkrigshistorie gir de bilder og forestillinger til vår felles kulturarv. Og produsentene har vært sin misjon bevisst. Med utgangspunkt i valg av personer, miljøer og geografisk lokalisering iscenesetter serien tradisjonelle motsetninger og skillelinjer i det norske samfunnet. Det er historiens utvikling mot nasjonens enhet som bringer de ulike klasser og kulturer i kontakt med hverandre, og NRKs iscenesettelse blir en allegorisk gjentakelse av det historiske, nasjonsbyggende prosjektet. Den underliggende dramaturgiske mekanismen til episodene finnes dermed i karakterenes sosiodemografiske motsetninger. I det øyeblikk persongalleriet er gitt dialekt og stand er serien forutsigbar. De stereotype skikkelsene har ofte hverken behøvd å snakke eller spille. I mange scener har de også latt det være, slik at serien tidvis har fortont seg som en blanding av naturmagasin og stumfilmkomedie. For produsentene har tidskoloritt og rekvisitter lenge vært det vesentlige, ikke handlingen og personenes troverdighet. Og Per Bronkens videreføring av serien ut i parodien var en logisk konsekvens av filmens utgangspunkt. Jo nærmere vi kom vår egen tid ble det åpenbart at serien manglet troverdighet og dramaturgisk dynamikk.

Når parodien overtar blir det interessant å studere hva Bronken inviterer oss til å le av, - og hva vi ikke får lov til å le av. Det siste er viktigst, for til tross for de mange komiske innslagene er serien moralsk. Det er som slektskrønike og nasjonal ættesoge at «Vestavind» må forstås. Serien har hele tiden fokusert på nære, private relasjoner, på familiene og deres skjebnefellesskap. Det er vilkårene for slektens og nasjonens videreføring som på denne måten blir belyst.

I mange episoder har serien presentert en forfallshistorie som levner mange miljøer liten ære. Overklassen er moralsk fordervet og går sin undergang i møte med økende alkoholisme og ufruktbarhet. Ingen er far til sine barn, og det drikkes og drikkes i alle samfunnslag. I sammenligning med det hedonistiske anarki som gjerne rår i amerikanske såpeoperaer, fremmer Vestavind en småborgerlig moral i god norsk tradisjon. Det er egentlig vondt å være rik, og penger og makt er tegn på moralsk forkvaklethet. I tråd med puritanske tradisjoner er også sprit, flasker og fullskap systematisk i bruk som indikator på kollektivt forfall og individuell svakhet, det være seg impotens, krigsnevrose og klassesvik.

Serien tillegger de nasjonale landskap ulike mytiske dimensjoner og roller. Motsetningen mellom vestlandsbygden og hovedstaden er sentral i seriens grunnskjema. Mens byen er arena for oppsplitting av familierelasjoner, fyll og utroskap, er Vestlandet en stadig kilde til håp og varme mellom menneskene. På det naturskjønne vestland skinner solen evig over grønne bakker, og personene som vokser opp her er like frodige og mangfoldige som naturen. De har større varme og inderlighet enn personene fra de urbane miljøene. I ættesoga er det dette miljøet som yter nasjonen visdom og kraft.

Iøynefallende er også behandlingen av kjønnene i serien. Kvinnene representerer ro og stabilitet i en verden av forvirrete menn. Mens mennene farer omkring for å utrette sitt virke og øde sin sæd, er kvinnene fortrolige og solidariske på tvers av klasseskiller og konflikter. Kvinnene fremviser en dypere fornuft forankret i en pakt med natur og historiens gang. Det er selve «mor Norge» som kommer til syne, klarest representert ved Wenche Foss« mytiske skikkelse på slektsgarden. Slike roller er klassiske elementer i enhver slektskrønike og aksepteres lett. Men i behandlingen av «våre nye landsmenn» røper serien sitt umulige, sosialdemokratiske prosjekt om å vie alt og alle oppmerksomhet. Siden de ikke har noen roller å spille blir de bare vist frem, som rekvisitter og tidskoloritt. De utgjør eksotiske ingredienser i et ellers naturromantisk nasjonsalepos.

Ideen om NRK som nasjonens sentrale, kulturbyggende institusjon er tydeligvis fortsatt virksom, i det minste innen NRK selv.

Men NRKs forsøk på å fremstå som nasjonsbygger kan ikke lenger ses uavhengig av deres interesser om å vinne seere i kamp med TV2. Vestavind er ikke på alvor ment å samle nasjonen gjennom kulturell oppseding og moralsk fostring, men å samle et fjernsynspublikum. Bak serien ligger et kommersielt mål: NRK må fortsatt ha nasjonal seertilslutning for å legitimere at de finansieres over statsbudsjettet.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.