[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hjernen som chip og chip som hjerne

Himmel eller helvete?
La oss tenke oss at hjernen din lar seg overføre til en mikrochip.

AV BART KOSKO

Hva skjer da med deg? Hvordan kan det la seg gjøre? Må du først dø? Blir du etterpå værende i din egen hjerne eller på chipen? Eller begge deler? Det ville fungere som når kroppens celler deler seg og danner nye celler. At de nye cellene er en del av din kropp, er klart. Men hvordan er det når det er hjernen det dreier seg om? Vil du kunne være sikker på at det er deg selv du finner igjen på chipen? Det kan bli mulig å ta hundrevis av kopier av din «chip-hjerne». Hvilken av disse kopiene er deg?

Sjelen i hjernen

Intellektet som er lagret på chipen vil bli uavhengig av intellektet i hodet. Den egentlige hjernen kan leve videre eller dø - for «chip-hjernen» spiller det ingen rolle. Kan din identitet, din oppfatning av ditt eget jeg, overføres fra hjernen til chipen? Dette klinger som filosofiens gamle grunnsetning om dualismen, om skillet mellom kropp og sjel. Descartes mente at epifysen i hjernen formidlet impulser mellom kroppen og sjelen. Dermed hadde han det samme problemet i forhold til døden som dagens mikrochip-forskere. Descartes sjel levde i hjernen, og måtte etter kroppens død springe over i en annen sfære, til himmelen eller til helvete. Vår forstand må springe over en like stor kløft, fra kropp til chip. Kan den klare dette spranget?

En mulig metode kan for eksempel være at du legger deg til å sove, fremdeles i din gamle hjerne, og senere våkner opp på en chip. På en måte kan man jo si at man «dør» hver kveld når man sovner. Om morgen våkner man allikevel og er hver dag den samme takket være hukommelsen og drømmene. Men kan du vite at ditt jeg ikke ble konfrontert med døden i løpet av natten? Nei, det kan du ikke! Kanskje er det ikke umulig at et nytt jeg vokser frem når det gamle dør.

Kropp og sjel

Bevisstheten er et spørsmål om relasjoner, om forbindelser mellom kropp og sjel. Dette erfarer du når en drink eller et slag i hodet nedsetter dine intellektuelle evner, eller motsatt når tankene plutselig klarner etter en kopp kaffe. Det finnes en forestilling om at man gradvis kan gå over fra en tilstand til en annen, slik dagen skritt for skritt går over til å bli natt. Men sprang fra en ting til en ikke-ting, fra hjerne til ikke-hjerne (fra ikke-chip til chip) er umulig. Hvis man går skrittvis til verks, kan hjernen da overføres til en chip? Forestill deg følgende: Hjernekirurger åpner hodeskallen din mens du er ved full bevissthet. Kanskje får du en virtuell brille som flytter deg over i en annen verden under operasjonen. Mens kirurgene er opptatt med sitt nyter du friheten som en ørn på flukt over Rocky Mountains. Først skjæres det ut et lite stykke grått hjernevev. Du føler ikke noe tap, og merker heller ingen endringer i hukommelsen eller i evnen til å registrere fornemmelser.

Du er deg selv

Du er fremdeles deg selv. Det fjernede stykket hjernevev blir så erstattet av en mikrochip som har de samme input-output-funksjoner som det stykke den erstatter. Det som skiller chipen fra de gamle hjernecellene er at chipen arbeider flere millioner ganger fortere, og at den kan lagre langt mer informasjon enn hele resten av hjernen til sammen. Kanskje vil du allerede merke en forbedring av dine kognitive evner. Etter en stund erstattes nok et stykke av hjernen med en tilsvarende mikrochip. Også denne gang skjer det uten at bevissthets-strømmen avbrytes. Da merker du kanskje at hjernen arbeider fortere, og kanskje bedre. Din egen forstand mister du aldri, du er og blir deg selv. Operasjonene kommer på løpende bånd. Et tredje stykke av hjernen erstattes av en chip, så et fjerde, og til slutt har kirurgene det hele unnagjort. Hvor befinner du deg egentlig da? Fordi din bevissthet aldri er blitt brutt av hverken skalpell eller laserstråler kan du ikke eksistere utelukkende på chipen. Du er ikke død, selv om hjernecellene dine er det. En dyktig kirurg kunne kanskje til og med foreta det hele i revers og operere den gamle hjernen inn igjen stykke for stykke. Denne hjernen ville i tilfelle ha et «hull» i bevisstheten. Her støter vi på et problem: Denne bevisstheten kan ikke være din egen. Du var jo hele tiden ved bevissthet, og det utelukker slike «bevissthetshull».

Hva er poenget?

Hva er det hele godt for? Poenget er at du på din vei til en pseudo-udødelighet på mikrochip hele tiden er våken og ved full bevissthet. Samlingen av tanke- og adferdsmønstre, det du kaller ditt jeg, vil ikke bli oppløst, bare overført til et annet medium. Du vil kunne forlate kroppen, dette hylsteret av kjøtt og blod, før det kollapser og drar deg med seg inn i det uvisse.

Å pendle mellom chip og kropp både titt og ofte ville ikke by på problemer. Den gamle hjernen kunne jo oppbevares så du av og til å ta kan ta en titt på den og å se hvordan du engang var. Da kan du kanskje til og med få svar på det gamle spørsmålet om hvorvidt visdom kommer med alderen.

Oversatt fra Spiegel av Anne-Kristine Kronborg.

bt:

«Bevisstheten er spørsmål om relasjoner, om forbindelser mellom kropp og sjel.» (Ill.: Sig. Rudi)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.