HELVETESREISER

Rwanda (Morgenbladet): Da Joseph Conrad ved århundreskiftet skildret Mørkets hjerte, som et sted i Afrikas indre, ante han ikke omfanget av hva som ville komme. Det siste året har Rwanda vist hvor langt mennesket kan gå når det blir fratatt all trygghet og følelse av tilhørighet. Men her er ikke mr. Kurtz en ensom majestet, et menneske, om aldri så forskrudd, med følelsen av å ha en oppgave her i livet. I Rwanda bodde mr Kurtz i titusenvis av jordhytter, og volden fylte tomrommet da alt annet smuldret opp.

AV ANDREAS VIESTAD

Frodighetens land

- Landet er fremdeles nytt for meg og det er er stor forskjell på de som kommer tilbake nå og de som har vært her hele tiden. Freden har senket seg over Nyagatare, her var ikke kampene så harde. Det er slik jeg møter Rwanda; grønt, frodig og fylt av mennesker med tro på fremtiden. Slik fremstår også Anna og familien hennes, skyldfrie, forventningsfulle og uten nag til den skjebnen og de menneskene som har gjort dem hjemløse i tretti år.

I nord kommer folk strømmende tilbake, mens andre områder er nesten folketomme. Vi kjører gjennom landet, det er som et tropisk Telemark.

Åsene er dekket av bananplanter og små jordhus som gjemmer seg som kjempesopp mellom alt det grønne. Men i Ntarama, sør i Rwanda står ugresset like høyt som kaffeplantene. Bananplantene har brukket og mange av jordhyttene har falt sammen i løpet av regntiden. Der folk bodde tett i tett på sine små gårder er det nesten ingen igjen. Her ligger Mørkets hjerte, det som har skjedd her er som hentet ut av en uvirkelig voldsfantasi i Bestialitetens historie.

Da soldatene drøyde med å komme, tok innbyggerne opp sine pangaer og macheter og startet folkemordet på egen hånd. Borgermesteren hadde lister over tutsier og moderate hutuer som skulle utryddes. Når det var gjort, fikk folk improvisere, for da hadde volden blitt det eneste som eksisterte. Man kunne drepe naboen sin hvis geita hans kom inn på eiendommen din. Slik gjennnomsyrer volden hele samfunnet. Når hele staten faller sammen, og alt den etterlater seg er hat, hat til naboer og venner, mister mennesker sin evne til å relatere seg til verden rundt.

Å gå omkring i Ntarama er å få en ørliten føling med den ondskap mennesket kan romme. Husene i landsbygda er tomme. En og annen soldat trasker omkring. På et gjerde sitter en gammel kone, en av de få som har blitt tilbake. Hun hilser oss fra andre siden av plassen, men når vi kommer nærmere, vender hun seg bort, og vi lar henne ifred.

Freden kom til Ntarama da nesten alle innbyggerne rømte. De som var igjen etter folkemordet hadde så blodige hender at de rømte for å unngå straff. Og de som ikke selv var skyldige, ble jaget på flukt av lederne; jo større andel av sin befolkning de klarte å få med, jo mer makt ville de få i flyktningeleirene der de kom.

Møtet med Dødskirken

Hans fremste prestasjon ligger som et monument midt i Ntarama. I bygdas kirke fikk de lokale tutsiene beskjed om at de kunne ha en frihavn. Flere tusen samlet seg der, presset sammen i en liten bygning. Så ble de drept. De fleste ble skutt med maskingevær, mens de som prøvde å rømme ble hakket opp.

I dag ligger lukten tung over kirken. Likene har ikke lenger kjøtt på seg, men eimen av dem er likevel kvelende. Barnesko av plast, kjoler og slips i syntetiske stoffer som ikke råtner, ligger og lyser sammen med hodeskaller og lårbein. Utenfor er jeg for paralysert til å merke at jeg står på en knokkel.

Mørkets hjerte har sprengt alle grenser i Rwanda. Morderne planlegger hevn mens ofrene søker å tilgi.

Når jeg får en slik forferdelighet nær meg, i et land der nøkkelen til menneskets ondskap kanskje kan finnes, der alt samfunn en stund forsvant, da ventet jeg en større klarhet - i stedet er føles det tomt og uten ord.

Etter regnet damper jordene. Bananplantene som dekker alle dalsidene glinser av vann. Det er som om regnet vasker landet rent. Fargene trer frem, og luften er ny. Mens vi kjører fort østover, merker jeg at lukten fra kirken henger i luften. Bort herifra, bort herifra, det er mitt mål. Vi er på vei til forgården, til Den andre siden, Benako og Lumasi.

En blå åskam trer frem vel en halvtime fra grensen. På tre dager ble Benako Tanzanias nest største by. Nå har den alt en by kan ønske; marked, spisesteder, bordell og gjestgiveri. Den skiller seg fra andre byer ved at nesten alle hus er dekket av blå FN-presenninger, husene er mindre og alle som bor her er flyktninger.

Dyrker hatet

Et annet sted i Benako lover Mukatesi og Jean hverandre evig troskap. Søstrene til Mukatesi synger og klager over å miste søsteren sin. Menigheten synger tilbake at hvem trenger en søster når man har en mann som kan være der hver dag og hver natt, og gi henne barn og rikdom som søstrene ikke kan. Til slutt blir de enige om å gi fra seg søsteren, mot at de, som gode svigerinner, skal passe på at hun blir pent behandlet. Hvis ikke, synger de, skal vi komme og vise deg, for det finnes ikke større mann enn han som vet å behandle kona si. Mannen er enig, og alle synger og danser inntil de nygifte får slippe hjem og gjøre det de har ventet på.

Godfølelsen strømmer gjennom meg. Gleden sitter løst i dette lille teltet, stemplet O.B. Wiik, Oslo. En mor i hjørnet ammer, mens andre danser så bibelteltet blir dampbelagt på innsiden. Mennene står langs kanten og ser på. Under en gusdJeg husker at en kirketjener under folkemordet stolt kom til presten og sa at han egenhendig hadde drept 125 mennnesker. Kanskje er det han som står her i teltet og leder sangen. Jeg forlater teltet i all hast. Det er ikke godt å være sammen med folk du tror er mordere. Og jeg ikke vet hvem som er skyldige og hvem som er rene. Det at de som er her i leirene, kan være skyldige - uten at de angrer, er enda verre å takle. Da synes det som om ondskapen er ren, at det ikke går an å forklare den, bare fordømme den. Og jeg vil vekk, mer enn noe annet. Kanskje det er fordi det for meg har opphørt å være tutsier og hutuer som dreper hverandre. Mennesker, som meg, fylt av noe som får dem til å hakke opp små barn, og etterpå ikke se forskjellen på skyld og uskyld. Som den usynlige forskjellen mellom raseri og broderi for dyslektikeren. Jeg liker å tenke at hvis jeg hadde gjort noe i nærheten av det DE har gjort ville jeg aldri klart å leve med meg selv. Kanskje det er når denne troen svinner at det blir for tungt å være her. DE er ikke lenger langt nok unna. Jeg vil vekk, og jeg kan dra. Tre dager senere sitter jeg på flyet.

Oppe i nord kan Anna og familen hennes bare merke seg at eieren av huset de bor i ikke er drept likevel, så nå må de ut innen to uker. En ny etappe som flyktninger venter, men nå er de i hvert fall hjemme i landet de ikke har bodd i på over tretti år. Så lenge det er fred står det til liv. Og i nasjonalparken kan det bli godt å bo så snart de ville dyrene er ute, sier Anna forventningsfylt.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 18.59 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.