[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Venstresiden slår tilbake

Resultatet fra det italienske lokalvalget viser at Lamberto Dini's «våpenhvile»-regjering har oppnådd tillit hos den menige italiener. Det viser også at skifninger, forutsetningen for et modent demokrati, er ved å gjøre seg gjeldene - også her.

AV ELISABETTA CASSINA WOLFF

Sentrum-venstresidens erobring av 9 av 15 regioner, men først og fremst PDS's forbigåelse av Forza Italia (med 25,4% mot 22,3% av stemmene) er en stor overraskelse - etter at valgdagsmålingene utropte Berlusconi til vinner. Selvsagt er ikke et lokalvalg så viktig som parlamentsvalg og historisk har man i Italia alltid sett en svak fremgang for venstresiden. Men de italienske velgerne har allikevel gitt klar melding til landets politiske klasse. Det viser også at all reklame til fordel for sentrum-høyresiden som i de siste månedene har oversvømt offentlige og private italienske TV-kanaler ikke har ført frem.

Nyvalg ingen trussel

Den viktigste konsekvensen er at regjeringen Dini, som først og fremst er blitt støttet av sentrum-venstresiden, nå kan fortsette sitt arbeide uten frykt for at parlamentet skal utskrive nyvalg. På samme tid er Berlusconis overtalelsesmakt i forbindelse med en mulig oppløsning klart svekket. For det er først og fremst lederen for Forza Italia, støttet av Fini i Alleanza Nazionale, som i lang tid, etter at han ble tvunget til å gå av, har presset på for et fremskyndet valg i juni. Nå ser det imidlertid ut til at Lamberto Dini's «våpenhvile"-regjering har oppnådd tillit hos italienerne, som altså har villet styrke venstresiden for å unngå enda en regjeringskrise. Statsminister Dinis program burde kunne gjennomføres på relativt kort tid, og det burde holde når man tidligst vil gå til urnene i oktober. Det gir i alle fall tid til å gjennomføre pensjonsreformen, som skjebnen til Italias offentlige gjeld avhenger av. Dessuten er det å håpe at parlamentet finner en løsning på Berlusconis interessekonflikter. Sistnevnte går rundt grøten og øver passiv motstand mot opposisjonens forslag. Men han kan ikke lenger unngå folkeavstemningen som er fastsatt til 11. juni. Da skal det stemmes over to spørsmål av personlig interesse for Berlusconi: en drastisk reduksjon av reklame på TV-kanalene som, dersom loven blir vedtatt, vil begrense de samme kanalenes aksjonsradius. Dessuten er det foreslått å fjerne en lov som tillater at en privatperson har mer enn en konsesjon for landsdekkende TV (i dag har Berlusconi tre kanaler). Den eneste målsetningen som kan bli vanskelig for regjeringen Dini å nå før parlamentsvalget er en valgreform som endelig innfører flertallssystem. Rent bortsett fra at dagens blandingssystem er urimelig originalt, noe alle er enige om, har det dessuten vært et alvorlig hinder for den demokratiske fremgangen. Ved forrige valg ble for eksempel en stor del av stemmesedlene annullert fordi de var så kompliserte at mange rett og slett fylte ut feil.

Politisk modenhet

Om man studerer resultatene nærmere, kan man ikke unngå å legge merke til valgdeltagelseb på hele 81 prosent. Dette indikerer stor politisk modenhet og står i motsetning til likegyldigheten som bredte seg på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Skiftningenes spill blir nå spesielt interessant fordi ingen av sidene har klart å oppnå absolutt flertall. Vi står derfor overfor en situasjon hvor to minoriteter nærmest kommer til å kjempe med like våpen ved neste valgkamp. Det er en uforutsigelig situasjon. Forza Italia er blitt mindre, men 22,3 prosent er fremdeles et godt resultat for en partibevegelse som ble stiftet for bare et år siden. Alleanza Nazionales 16 prosent, som er lite i forhold til forrige valg, har skuffet lederen Gianfranco Fini, selv om partiet har vist seg svært sterkt i Sør-Italia. Som motsetning til dette har kommunistene fremgang og Umberto Bossi's Lega Nord, som til tross for å ha forlatt høyrekoalisjonen holdt seg godt. PDS har etter valget 27 mars i fjor flyttet seg et godt stykke mot sentrum, og har denne gangen valgt sine allianser blant de moderate både lek- og katolikker. Det har utvilsomt vært til partiets fordel.

I bunn og grunn har det gått et stort skritt fremover når tre grupperinger er blitt til to, takket være splittelsen av de forhenværende kristeligdemokratene. Frontene som presenteres ved neste korsvei er dessuten temmelig homogene, ettersom de begge tenderer mot sentrum. Mange ekstremismer er gått tapt i Italia det siste året. Bestikkelses-skandalene har feid vekk store deler av den gamle politiske klassen, og etter Berlinmurens og utopienes fall, er det liten plass for ideologiske argumenter. Velgerne har ved de siste valg vist stor moderasjon, og gitt et annet resultat enn det valgskred høyresiden forventet, men heller ikke en overveldende seier for den andre siden. Snarere ser man istedet en verdig likhet som gir store handlingsmuligheter for begge konkurrentene. Derfor vil man i kampanjen for parlamentsvalget først og fremst spille på programmene. Ved parlamentsvalget i fjor ble det innledet en slik pragmatisk valgkamp, som vil være sårt tiltrengt for et Italia som hittil har vært dominert av katolske og kommunistiske ideologier. Dessverre sank man også den gang ned i en nytteløs og konklusjonsløs polemikk.

Modernisering

Det som er viktig i Italia i dag er å modenisere staten og økonomien, særlig med henblikk på den økonomiske gjenreisningen fra de siste månedene. Uansett hvilken koalisjon som blir valgt til å styre landet, må den ta innover seg de store problemer - som arbeidsløshet, inflasjon og offentlig gjeld. Riktignok kan metodene være forskjellige, men i dagens kritiske situasjon, finnes det ikke stort spillerom for eksperimenter. Streiken i fjor høst mot Berlusconis statsbudsjettet og da spesielt mot forslagene til høyning av pensjonsalderen, har vist høyresiden hvor vanskelig det er å unngå beskyttelse av de svakeste. På samme tid har det vist venstresiden nødvendigheten av privatisering. Man starter altså på samme sted som man gjorde det 27. mars i fjor. Men et år er ikke så lenge, om man tenker på hvor mye som likevel er forandret i forhold til de foregående 50 år, og om man tillater dem som er nye innen politikken å gjøre sine feil på manglende erfaringsgrunnlag.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 18.59 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.