[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Syrias «glemte» overgrep

Tusenvis av politiske fanger og samvittighetsfanger, menn og kvinner, holdes fortsatt innesperret i syriske fengsler. Mange utsettes for tortur som straffemetode, og overgriperne står kun ansvarlig overfor presidenten selv. Tortur, dødsfall under forvaring og «forsvinninger» er vanlige foreteelser i Syria.

AV JAN TORE SAVIC KNUTSEN

Amnesty Internasjonals siste rapport om tilstanden i Syria er klar; menneske-rettighets-situasjonen i landet er fremdeles begredelig. Under unntakstilstanden, som har eksistert uavbrutt siden 8. mars 1963, har de forskjellige avdelingene av sikkerhetsstyrkene vært istand til å foreta en rekke vilkårlige overgrep mot befolkningen.

Fredsprosessen hindrer kritikk

Under den kalde krigen da Syria orienterte seg mot den østlige blokk kom det jevnlig kritikk fra den vestlige verden. Etter den kalde krigens slutt har Syria snarere orientert utenrikspolitikken mot Vesten, mye på grunn av deltakelsen sammen med de allierte under Gulfkrigen mot Iraks okkupasjon av Kuwait. Syria har som følge av dette gjennomgått en slags rehabilitering i Vestens øyne - gjennom en moderat økonomisk reform. Syriske myndigheter har i tillegg imøtekommet visse menneskerettskrav - for eksempel løslatelsen av tusentalls politiske fanger siden 1991. Videre anser mange land at Syrias fortsatte rolle i fredsforhandlingene med Israel er avgjørende for fremtidig stabilitet i regionen. For å gi inntrykk av at en slag dialog ennå pågår, og at det syrisk-israelske sporet ikke er blokkert, har militære på begge sider dessuten «småkranglet» - via USA - om størrelsen på sonen som skal demilitariseres etter israelsk tilbaketrekning. Realitetene er imidlertid at de to sidene ikke har kommet til enighet om hovedspørsmålet som dreier seg om selve tilbaketrekningen. Og siden det det ikke er noen mulighet for kompromisser mellom syrernes krav om fullstendig tilbaketrekning og israelernes tilbud om kun delvis, er situasjonen fastlåst. Godfrey Jansen i Middle East International understreker at den virkelige striden i disse tider med avansert militær teknologi (raketter og overlydsfly) ikke er Golans strategiske beliggenhet slik det var for noen generasjoner siden, tatt i betraktning at begge parter i en eventuell krig ville påføre hverandre enorme ødeleggelser, men snarere en strid om fordeling av vannressurser. Som resultat av dette er mange av de økonomiske og militære sanksjonene mot landet fra vestlig side blitt opphevet, mens menneskerettighetssituasjonen - fremdeles ekstremt alvorlig - er blitt gjenstand for langt mindre fokusering. Som Amnestys rapporter bekrefter fortsetter overgrepene i uforminsket styrke bak hemmelighetens slør, mens vestlige land toer sine hender. Noe av årsaken til denne deikate situasjonen ligger i Syrias politiske situasjon - med en minoritet i herskerposisjon. Dette scenario er dels fremkalt av en balkaniserende fransk kolonipolitikk, dels av over-representasjon av alawitter i det militære systemet. Alawittene, eller nuseiriene som de også kalles, som på tross av å være landets største minoritet og kun utgjør omlag 11-12 prosent av befolkningen, har gjennom historien innehatt en underlegen status i forholdet til sunni-muslimene i Syria. De har befunnet seg lavest på den sosiale rangstigen, og er blitt sett ned på med forakt. Med fransk velsignelse fikk alawittene forut for frigjøringen i 1946 en viss form for nominell autonomi i de områdene der de var mest tallrike. Det militære system sørget videre for å gi alawittene sin eneste mulighet for sosial mobilitet og også i mange tilfeller den eneste muligheten for inntektsgivende arbeid. Med tiden, og ettersom militær aktivitet og karriere ble regnet som lavstatussysler i den sunni-muslimske overklassen (noe man faktisk kunne betale seg fri fra), ble den alawittiske andelen av yrkesmilitære og høyere offiserer uforholdsmessig stor. Innen det i 1970 lyktes Hafiz al-Asad å ta makten gjennom et kupp hadde han og hans allierte og loyale sørget for å tilrive seg de fleste nøkkelposisjoner i offiserkorpset, sikkerhetsstyrkene og Ba'ath-partiet. Den alawittiske minoriteten, eller for å være helt presis; en minoritet innenfor denne minoriteten har etter dette spilt førstefiolin i Syria. Syria-eksperten Alasdair Drysdale har betegnet utviklingen i Syria utifra det han kaller sektarianismens ukontrollerbare dynamikk. Jo mer frykt regimet føler overfor forargelsen over alawittenes rolle, desto mer knyttes regimet sammen av stammetilhørighet langs konfesjonelle linjer. Den etnisk-religiøse tilknytningen er av betydning i stadig flere områder av det daglige så vel som det offentlige liv. Mange alawitter frykter at dersom det sittende regimet styrtes, vil de bli utsatt for gjengjeldelse og forfølgelse, noe som ytterligere bidrar til å forsterke identitetstenkningen.

Alawittenes innnflytelse

Alawittene utgjør den største av Syrias tallrike minioriteter og er en av mange utbrytergrupper fra shia-islam med en lite glansfylt historie å vise til. Det skyldes at det etablerte hold innenfor både shi'a og sunni kretser har hatt problemer med å anerkjenne dem som rettroende. Allerede for 700 år siden utferdiget den viden berømte sunni-teologen Ibn Tajmiyyah en fatwa hvor det het seg at nuseiriene var mer vantro enn bokens folk (kristne, jøder og zoroastrere), og at en hellig krig mot dem derfor ville behage Gud. Anklagene om heterodoksi og om brudd på sharia (den islamske loven) har medført bølger av brutal forfølgelse og undertrykkelse gjennom historien. I tillegg har vi ikke å gjøre med en heterogen alawittisk lære, men flere som avviker mellom de ulike undergruppene som følger av stammetilhørighet. Sekten opererer dessuten med en reinkarnasjonslære, nært knyttet til et moralsystem av belønning og straff. I vår tid har alawittenes stilling i Syria blitt snudd helt på hodet. Fra å være et folk av fjellbønder, som i sine sunni-muslimske naboers øyne har bedrevet en obskur form for vantro, og som hadde liten eller ingen innflytelse, er de i dag både innlemmet i den ortodokse symfoni (iallefall nominelt) og har den totale kontroll i landet. Ergrelsen over alawittenes nepotisme, favorisering og religiøse pretensjoner er svært utbredt og dypfølt blant andre grupper i det syriske samfunnet. Den systematiske og viden utbredte korrupsjonen, som opererer langs de samme linjene, er så dypt rotfestet og endemisk at mange stiller seg tvilende til hvorvidt regimet kan komme dette uvesenet til livs uten å tilintetgjøre seg selv i prosessen. Den uforholdsmessig store fortjenesten som tilfaller folk i slike posisjoner, og de vulgære uttrykk de får, er langt mer eksplosive i de bredere lag av folket enn de vanlige statsansattes snusk og ekstrainntekter som følge av reelt behov. Gjennomsnittslønnen for en statsansatt funksjonær, ingeniør, politimann etc. er så latterlig lav at bestikkelser blir et spørmål om i det hele tatt å overleve. I denne sammenhengen kan vi nevne slike ting som å kjøpe gaver for å få raskere saksbehandling, hard valuta for å ha mulighet til å få stipender, kjøping av sertifikater, diplomer, vitnemål, forsikrings-beviser, innsmuglede varer (sement, jern, TV, video, elektronikk, våpen, biler (særlig fra militære offiserer som har tjenestegjort i libanon)), betaling for å få utsatt militærtjeneste, eller for å bli forflyttet til avdelinger nærmere hjemmet osv. Listen kan forlenges nær sagt så langt man vil, og ofte sitter det i siste instans innflytelsesrike alawitter med bukten og begge endene. Posisjonen er utsatt, og alle midler tas i bruk for å beholde den. Jeg tror det ligger mye sannhet i Anders Jerichows presentasjon av det syriske regimets 38 legitimitetsfaktorer. Det er en detaljert beskrivelse av sikkerhetspolitiets 38 mest fryktede torturmetoder.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 18.59 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.