[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hvilken lidelse?

Et blikk på feiringen av frigjøringen, 1945. Samt to blikk tilbake og et frem.

KARI A. ROSLAND

Man sier, og jeg vet, at lidelse er lærsom. Lærdom kan gi styrke og retning. En retning på vei til helhet. Kan vi velge vår vei og vår lidelse? Ingen velger vel lidelse. Men veien velger vi gjerne, tror vi. Og så ble det likevel ikke slik som vi gjerne ville og trodde. Innflytelser utenfra kom og forandret. Ikke vår skyld, og vi led og vi ble offere.

Vi er alle sammen offere. Offere for hvem? For hverandre? Krigens offere, på den ene eller den andre siden. Ingen slipper fri, alle skal vi være, kjenne, føle det å være et offer og det å kjempe mot noe man er redd, noe som er mektig og farlig og selv er et offer for noe som er farlig.

Det finnes så uenderlig mange årsaker til lidelse. På Golgata, i konsentrasjonsleirene, på krigsmarkene. Når man mister en kjær eller flere, i krig, i sykdom, i ulykke. Man lider ved smerte, fysiske eller psykiske. Man lider ved overmenneskelige anstrengelser, sult, kulde… Og man lider når andre viser en sitt hat…

Nå feires frigjøringen av den annen verdenskrig. Alle på den riktige siden av krigen feirer og minnes med glede det som skjedde i 1945.

For de på den gale siden av krigen er 1945 også et minnesår, men ikke på noen måte verd å feire. For dem var det året da deres liv brøt sammen.

Hetsen, forfølgelsen og hatet mot dem viste tydelig hva den riktige siden hadde lært og ikke minst, ikke lært av krigen.

De fleste som drev denne hetsen var nok ganske uvitende når det gjalt krigens virkelige lidelser. Heltene i denne krigen var på begge sider. På tross av psykiske sår, som aldri grodde, bar og bærer de sine lidelser med verdighet. De har tatt imot sin lærdom, og det de vet kan ingen ta fra dem. Derfor har de alle krav på respekt og anerkjennelse.

Livets lære dreier seg ikke om hvilken side du er på i en krig. Ingen side er riktig eller gal i livets skole. Vi sitter alle i samme båt, vi går alle den samme kanossagang, på hver vår måte, mot helhet i erfaring. Og vi er alle en brikke i hverandres puslespill.

Kanskje vi kunne klare å se på hverandre som brødre og søstre vi er glad i, i familien mennesket i huset og hagen Jorden. Prøve å godta de feil vi alle gjør, lære av dem og tilgi. Da ville vi ikke lengre trenge noen krig. Den biten vil vi være ferdig med.

Til syvende og sist er vi alle «offere» for livet, og den «skylden» kan vi ikke legge på noen, untatt kanskje på oss selv…?

Vi har alle grunn til å være takknemlige og stolte for alt vi fikk være med på, av godt og vondt, og for alt vi måtte og klarte, på hver vår måte, å bære.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.