[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Uttak er verdens lønn

Selvom pasienten utkjempet en verdig dødskamp, kom den beklagelige beskjeden for et par uker siden: Ingen hjertelyd - siste skanse har fallt - idealismen er død. Stendød. Hva annet kan man konkludere med etter at våre viseste - professorene - har fornedret seg til den almene kravmentalitet?

AV PåL MATHIESEN

Først og fremst føler jeg en tristhet. Jeg har hatt et slikt inderlig håp om at det fortsatt fantes mennesker som gjorde det de gjør - fordi de ville det. Fordi de måtte det. Uansett. Fordi de visste det var riktig. Riktig for seg selv. Og kanskje til og med for samfunnet. Noen få, en slags elite som nektet å se på seg selv som sosialklienter. En liten klikk av opplyste mennesker som hadde gjennomskuet sosialdemokratiets menneskesyn: At det er lønningsposen som bestemmer hvor viktig man er. Hvor verdifull man er. Mennesker med et kall. En visjon. En klarhet. Noen som kunne vise vei for oss andre. Bort fra den selvsentrete materialismens destruktive syklus.

Jeg ville så gjerne at det fortsatt fantes åndsmennesker. Ledestjerner. Men professorenes innmelding i kravmentalitetens skrikekor har fratatt meg dette håp. De beste blandt oss er blitt middelmådigheter. Kallet er kald. Iskald. Dødt.

En standard professorlønn er i dag på 309.000. Etter skatt cirka 15.000 netto i måneden. Det er mange, veldig mange, som tjener mye mer uten å være i nærheten av professorenes utdannelse og kompetanse.

Tankekraft har sine gode sider. Utifra verdien av det arbeidet musenes tjenere og tjenerinner gjør, burde de absolutt hove inn mer enn reklamefotografer og ølselgere. Selvfølgelig er det en gal signaleffekt fra et samfunn å premiere jagerflyvere høyere enn en fredsforsker.

Kirkehistorikeren Ingunn Montgomery er leder for professorforeningen ved Univeritetet i Oslo. Etter snart 20 år i fredelig embedsutøvelse etterfølger hun nå sin berømte navnebror, den engelske krigshelten Lord Bernard Law Montgomery <\#150> og går til krig.

Hun uttaler at kampen ikke primært handler om det så meget omtalte saltet i maten. Det hun frykter, og allerede ser resultatet av, er at rekrutteringen til de høye akademiske stillinger svekkes.

På det juridiske fakultet står halvparten av professoratene ubesatte fordi man med enkelhet kan tjene det dobbelte <\#150> annetsteds.

Logikken er åpenbar: Et gitt lønnsprospekt styrer ungdommens yrkesvalg. At denne mekanismen er virksom i vårt samfunn kan ikke bestrides. Hvis en akademisk karriere skal være attraktiv må derfor lønnen være attraktiv.

Det professorforeningens leder i korttekst mener er at hvis lønnsnivået ikke heves, kan det gå til helvete ganske fort. Noe en god teolog rimeligvis ikke ønsker.

Man må allikevel, i ærbødighetens navn, kunne mene at de helvetestilstander Professor Montomery aner konturene av, ikke helt kan matche navnebrorens krigsscenario. Faktisk er forskjellene betydelige. Krigsherren Montgomery var med å lede Englands ensomme kamp mot ondskapen. For 50 år siden var verdens ondskap nazismen. Synkende professorlønninger kan vanskelig betraktes som en like alvorlig trussel. Ondskapen i dag består snarere i vestens selvopptatte materialisme. Norsk lønnskamp. Slik sett kan Ingunn Montgomery vanskelig betraktes som en krigshelt hennes etternavn verdig.

Utakk er verdens lønn», står det et eller annet sted i Skriften. Man kan godt tenke seg at utsagnet henspeiler på dette sviende faktum: At det å gjøre det rette sjelden betaler seg, «lønner» seg <\#150> i denne verden. Men kansje dere bør gjøre det likevel, professorer? Kanskje dere burde avstå fra de varslede streiker fordi dere selv mener at deres arbeid har høy verdi?

Rockesangeren Jørn Hoel har 7-8 millioner i gjeld. Til Dagbladet uttalte han i forrrige uke at han aldri hadde følt seg mer produktiv enn nå. Situasjonen er slik at han må gjøre det han kan. Og han må gjøre mye av det.

I hvilken grad skiller gitarklimprerens livsbetingelser fra en professors? De har kanskje fem prosent av hans gjeld. Riktignok ikke fordi man levet livets glade jappedager på 80-tallet, men fordi man utdannet seg. Satset på sin fremtid. Og nå har de denne fremtiden. De får gjøre det de aller helst vil! De har mat i kjøleskapet, et sted å bo, og barna i barnehagen eller andre trygge samfunns-institusjoener. Hvorfor kan de da ikke nøye seg med å synge kunnskapens pris? Er det fordi man ikke har råd til sommerferie på Grand Canaria? Eller en ny bil? Ærlig talt!

Dere har livet i hendene, i tankene, i ordene..

Det kan godt hende at vi ville fått et bedre samfunn hvis professorer lå på lønnstoppen og akademiske studier var gratis.

De fleste vil vel mene at det ville være rettferdig å gi kunnskapens himmelstormere romsligere økonomsike vilkår. Sundt bondevett tilsier tross alt at man skal få litt igjen for å investere sine ressurser i årelang skolegang.

Problemet er at norske akademikere bor i et land der kravmentalitet og offentlig sutring er dagligtale. Og uttak er verdens lønn. Den nasjonale, såvel som individuelle, selvopptatthet som ligger i dette er meget farlig. Ja, rent ut sagt forkastelig i en verden der vi sitter med bukta og begge endene.

Spørsmålet jeg stiller meg i dag er: Hvem skal bli de første til å slutte å kreve? Hvem skal bli de første til å ofre noe av sin materielle rikdom? Kanskje burde det være en teologiprofessor?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.