Look to Sweden!

Hvorfor vinter-OL på Lillehammer ikke fikk noen effekt på utlendingenes bilde av Norge og hva svenskene kan lære oss.

AV FINN JOR

Antagelig er vi naive her i Norge, og det er en formildende omstendighet, for naivitet har ofte en viss sjarm. Men den naive setter ikke alltid like stor pris på at det blir påpekt. Med andre ord ber vi om forlatelse før resonnementet begynner!

Og vi konstaterer - naivt - med H.C. Andersen at keiseren har jo ingen klær på! Det kan også sies på en annen måte: Nå må vi snart innse at OL på Lillehammer er slutt!

Ikke uten forundring har vi sett og hørt og lest om skuffelsen etter vinterlekene, en skuffelse over at suksessen ikke ble fulgt skikkelig opp og utnyttet i reklamen for fedrelandet. Og for Lillehammer i særdeleshet. Et så vellykket arrangement burde hatt konsekvenser både for turismen og for næringslivet i bred forstand!

Men slik er ikke verden. Den applauderte begeistret mens lekene sto på, men så var de jo over, og verden gikk videre mens den så seg om etter nye begivenheter og ny underholdning. Det er bare for oss i Norge at vinter-OL 1994 var en enestående begivenhet. Lillehammer er ikke verdens (les: massemedienes) sentrum lenger, og kommer formodentlig ikke til å bli det, i hvert fall ikke uten en stor og langvarig innsats av en helt annen art enn et fjortendagers skirenn.

Svenska Institutet

Man kan se hva som kreves i vårt nærmeste naboland, Sverige. For i år er Svenska Institutet 50 år, en institusjon som fortjener en stor del av æren for at Sverige sett utenfra fremsto som Nordens ledende nasjon. Allerede under den annen verdenskrig drøftet man muligheten av å opprette en institusjon med det formål å informere, i realiteten propagandere for Sverige. Siktemålet var i første omgang Amerika, og den såkalte Amerikautredningen kom til å danne grunnlaget, men snart vokste tanken om et altomfattende informasjonsorgan frem, og 12. januar 1945 vedtok regjeringen statuttene for Svenska Institutet.

Begynnelsen var ikke desto mindre fornuftig beskjeden: Man leide tre rom på Sveavägen, ansatte en direktør, Gunnar Granberg, og en sekretær, Ingeborg Martin. Da Tyskland kapitulerte den 8. mai, hadde kontoret vært i virksomhet i tre måneder.

Viktig ved vurderingen av Svenska Institutets betydning er at man faktisk la all utenlandsinformasjon om Sverige inn under institusjonen: Svenske lektorer i utlandet, publikasjoner, film, utstillinger, biblioteksvirksomhet og etter tre år også vitenskap, derpå studiebesøk og utveksling av stipendiater. Fordelen er at man har en total oversikt over virksomheten, og kan greie seg med ett byråkrati. Andre land har mange av de samme funksjonene, men fordelt på flere institusjoner eller departementer.

Upplysningsvis

Det forhindrer naturligvis ikke at enkeltområdene betraktes hvert for seg. I jubileumsskriftet, som heter Upplysningsvis og er skrevet av Per-Axel Hildeman, tidligere direktør ved instituttet og for noen år siden svensk kulturråd ved ambassaden i Oslo, nevnes besøksvirksomheten først. Allerede det første virksomhetsåret kom de første besøkerne til Sverige, det var det viktige. Det var folk som ville studere skolevesen, sosiale tjenester, arkitektur, teater osv, de ble i første omgang titulert «spesialturister». Og nota bene: Hver av dem fikk et skreddersydd opplegg for sitt studieopphold, ingen standardløsning! For tiden tilrettelegger man oppunder 900 slike program! Rekorden stammer fra 1973-74 og lød på 1300 spesialprogrammer.

Det sier seg selv at med en slik tilstrømning måtte man dessuten legge opp en kursvirksomhet av bredere karakter, ikke minst gjaldt det svensk språk. 198 utenlandslektorer, flest i Vest-.Europa, men også så langt borte som i Japan, Korea og Kina, sørger for at så mange utlendinger som mulig får studere «et av de mindre verdensspråkene», som det heter. Da Berlin-muren falt, åpnet det seg desuten muligheter østover. I det hele tatt har man sprengt de nasjonale grensene, i 1988 hadde man f. eks. 75 svensk-amerikanske seminarer om forskjellige emner i USA.

Stipendiater har man mange av, innenfor 15 forskjellige programmer bruker Sverige 50 millioner kroner i året og tar imot godt over 500 stipendiater. Ekspertbesøk fra u-landene utgjør en egen post på programmet.

Love in Sweden

Mindre spektakulært, men desto mer nyttig er den skriftlige Sverige-informasjon som i store opplag når ut over alt. I en jevn strøm sender man ut faktablad med nyheter på forskjellige områder. Dertil har man bokutgivelser og egen bokhandel i Stockholm. Interessant er at Bertil Torekull, best kjent som omstridt sjefredaktør i Svenska Dagbladet i noen år, skrev boken Love in Sweden for å dempe virkningen av utlandets oppspilte interesse for den «svenska synden». At man nå arbeider med Sverige-informasjon på CD Rom og med on-line-forbindelse via datanettverket, viser at man hele tiden ønsker å være på høyden.

Film har man naturligvis brukt i alle år, og både produsert informasjonsfilm og brukt de store navn og produkter i svenske filmuker og andre fremstøt i mange land.

På utstillingsfronten har man også vært ganske aktiv, og vi noterer med interesse at de store nordiske fellestiltakene som Scandinavia Today i USA og Vikingutstillingen i Paris innkasseres som de største suksessene - og da med en uuttalt betoning av det nordiske som en god modell.

Litteraturen utgjør naturlig nok et ganske stort kapittel, på engelskspråklig mark ikke minst gjennom The Anglo-Swedish Literary Foundation innstiftet av George Bernard Shaw, og i Frankrike gjennom Carl Gustaf Bjurströms mangeårige og utrettelige innsats både til og fra svensk.

På teatersiden har det vært flere studiebesøk enn turneer, lett forståelig på grunn av økonomien. Men Cullberg-balletten ble en verdenssuksess. Svensk musikk er innspilt på plater og distribuert til utlandet, men også her ligger tyngden på personkontaktene. For Øst-Europa finnes imidlertid et eget kulturutvekslingsprogram.

Underlig nok har man bare ett rent kulturhus i utlandet, nemlig i Paris. Tidligere har man hatt tilløp i London, Praha og Rotterdam.

Ledende i Norden

Ser man tilbake på de 50 år som har gått, konstaterer man at staben er økt fra 2 til 110 personer og budsjettet fra 0 til 160 millioner svenske kroner. Veksten har gått gradvis, meget langsomt i begynnelsen, men med stigende fart fra 1970.

Når Sverige i mange år er blitt oppfattet som den ledende nasjon i Norden, fulgt av Danmark og Finland, er det med andre ord ikke tilfeldig. Sverige har arbeidet seigt og systematisk med å gjøre seg kjent ute i verden! Det kan man ikke si om Norge.

Den 5. november 1987 ble stortingsmelding nr. 13 «Om Norges offisielle kultursamarbeide med utlandet» godkjent av regjeringen. Den var utarbeidet av Utenriksdepartementet på bakgrunn av det såkalte Knut Berg-utvalget av 1985, som foreslo opprettelse av et eget fond for internasjonalt kulturarbeid forvaltet av et uavhengig styre.

Hele meldingen innledes med følgende oppsiktsvekkende konstatering: «Med denne melding er det femte gang etter krigen at Stortinget blir orientert om Regjeringens syn på kultursamarbeidet - eller kulturdiplomatiet - som offisielt internasjonalt virkemiddel.» Og man skulle tro at så mange stedige forsøk kanskje hadde gjort inntrykk på politikerne. Men nei. Det heter at Regjeringen ikke finner å kunne slutte seg til utvalgets forslag om at hovedansvaret for kultursamarbeidet med utlandet skulle legges til et slikt fond. Og den mener at «det løpende arbeid best kan ivaretas gjennom å styrke samarbeidsrutinene mellom de eksisterende organer». Hovedansvaret legges på Utenriksdepartementet, men Norden unntas, der har Kulturdepartementet sitt ansvar.

Med andre ord pluss minus null. Alt skulle være som før, og det er blitt som før, nemlig en spredt, tilfeldig og halvhjertet virksomhet som umulig kan resultere i noen større oppmerksomhet fra verden. Det skal simpelthen mer til. Oljevirksomheten og teknologien er viktigere for Norges renomme enn noen vinterleker. For denne virksomheten fortsetter, mens OL definitivt er over. Det dreier seg heller ikke om å holde krampaktig fast på glansbildet fra ifjor vinter, men om en systematisk og målbevisst virksomhet for å vise hva vi faktisk har og kan her i landet.

Kjenne sin besøkelsestid

Sveriges ry kan langt på vei forklares som resultat av Svenska Institutets langvarige innsats, som naturligvis er basert på at man hadde noe å vise frem. I dag er det svenske mønstersamfunnet ganske medtatt, man har egentlig bare ruiner å vise verden. Men som i det gamle Egypt kan også ruiner brukes til noe, og kanskje er det akkurat nå viktigere enn noensinne før at det arbeides for å bevare og når den tid kommer, gjenreise Sveriges stolte tradisjoner. For landet kommer igjen, hvis ikke Norge bruker sin besøkelsestid og presenterer seg som Nordens ledende nasjon, hva vi kanskje er i øyeblikket.

Men da må vi få en koordinert innsats. Et selvstendig fond for internasjonale kultursamarbeid med en uavhengig ledelse er i virkeligheten det eneste realistiske alternativ. Det ville unektelig være interessant om et politisk parti tok opp tanken pånytt, den må tenkes mange ganger!

Per-Axel Hildeman: Upplysningsvis. Svenska Institutet 1945-1995

BT:8 DAGERS UKE: Norge kan lære mye av Sveriges vilje til å profilere seg.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]