17. mai og 10. september

Norge levde i mye av den samme tilstanden i 1940 og 1941 - med unntak for høstbegivenhetene 1940, da blant annet administrasjonsrådet oppløstes, Høyesterett nedla sine verv, og idrettsstreiken slo inn etter tvangsutskifting av idrettsledere.

Men den brutale opvåkning til virkeligheten fikk nordmennene 10. september 1941. En tilsynelatende uskyldig protest mot manglende melk til arbeidsplassene førte LOs Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm til standretten og til retterstedet samme kveld.

17. mais alvorlige undertone ble understreket da statsminister Gro Harlem Brundtland åpnet grunnlovsdagen ved å legge ned krans ved Hansteens og Wickstrøms felles grav på Vår Frelsers æreslund i Oslo. Statsministerens stemme brast da hun fortalte om de to som sang «Ja, vi elsker» til kulene klippet nasjonalsangen over.

Den uhyre ladede symbolikken finner en ytterligere dimensjon i Nordahl Griegs (en av Hansteens nærmeste venner) setning: «Vi bygget på fred som i tross.» For poenget var jo at da Hansteen og Wickstrøm gikk til sengs 9. september hadde de ikke gjort noe ulovlig: Ett døgn senere var de skutt, etter at nazistyret hadde demonstrert sin forkjærlighet for bestemmelser med tilbakevirkende kraft. Forskjellen mellom fred og krig ble satt i relieff, likeså forskjellen mellom rettsstat og despoti.

Når Brundtland fant tid til besøket ved æresgraven, er det selvsagt fordi de to martyrene først og fremst kjempet for arbeiderbevegelsens selve raison d'être, retten til å kjempe for bedrede kår i arbeidet, men også fordi den 10. september viste Norge hva nazistyret egentlig var, etter at tyskernes romantiske forestillinger om det germanske nordlandet og dets «ariske vikingblod» hadde holdt dem noe tilbake lenge.

Dermed ble skuddene på Oslo Østre Skytterlags bane et signal til det som bare kan kalles en folkereisning mot okkupantene.

Sammenhengen med 17. mai er innlysende: Den norske grunnloven var i sin tid og i sin ånd nettopp et oppgjør med den vilkårlige terror Europas gamle regimer før den franske revolusjon gjerne benyttet for å holde orden, metoder Nazi-Tyskland adopterte med glede.

Men viktigst i den aktuelle debatt er nok likevel 10. septembers forhold til den revisjonisme og legalisme som dukker opp med jevne mellomrom og som også i år har hjemsøkt avisspaltene.

Det hevdes at vi skal akseptere at Norge ikke var i krig med Tyskland etter kapitulasjonen i juni 1940. Man minner om at norske offiserer ga æresord om ikke å bekjempe den tyske vernemakt.

Men hendelsene 10. september 1941 viste den norske befolkning at bare tanken på å diskutere korrekt rettsstatlig opptreden overfor Tyskland var absurd. Dette var en motstander som selv ga blaffen i alle regler.

Og det ble dermed et hederstegn for nordmenn på sin side å bryte tyske regler, fra binders- og topplueforbud og oppover. Etter den 10. september 1941 ble det også umulig å fremholde noen som helst edle motiver for deltagelse i NS.

I et NRK-program 17. mai ga Birger Ruud uttrykk for norske førkrigsfølelser overfor Tyskland: Det var ett eller annet som ikke stemte. Da Hansteen og Wickstrøms død nådde avisene den 11. september, forsto det norske folk for alvor hva som ikke stemte.

Statsministerens markering på grunnlovsdagen ble en påminnelse om hvordan et folks historie skrives og holdes levende. 17. mai er mye mer enn barnetog, skolekorps, spraybeslag og grøftefyll. Og når våre naboer i øst som vanlig beklager seg over at de ikke har noen 17. mai, er det greit å ta med at de heller ikke har noen 10. september.

lm

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.