Den hvite middelklasses charmante diskresjon

Tverre barn blir som nye etter Whoopie-terapi

BJØRN GABRIELSEN

Vel, barnepiken er svart som køl, og har det både i kjeften og i hue. Med frekk friskhet, glimt i øyet og sterke tenner sparker hun liv i den mutte, morløse Molly, og den som ei lar seg røre når den lille piken sier sine første ord i filmen er et monster.

Men. Slikt blir det ikke nødvendigvis klassisk film av. Manipulasjon er ikke det samme som kunst, eller engang underholdning.

Helt påtagelig ved filmen er gjennomsnittliggjøringen av det amerikanske samfunn. Manny Singer er komponist, jøde og ateist. Corrina er svart og fattig. Men innerst inne tilhører de det amerikanske minste felles multiplum. Manny går på jobben hver morgen i dress og slips. Corrina er velutdannet og liker klassisk musikk. Aller mest utrolig er sluttscenen der lille Molly lærer hennes bestemor negro spirituals på trappen utenfor huset. Gospel med jiddisch-aksent - hei, her snakker vi om en smeltedigel som mener blodig alvor.

Bestemor har en morbid sans for humor og maser på sønnen sin om at han skal gifte seg igjen. Dette er jødiskhet. Corinna friserer sine nieser med afro-fletter. Dette er å være neger. Manny Singer sier han er ateist, men det viser seg å bare være noe tøys. Når det virkelig kniper retter han øynene mot himmelen og henvender seg med utslåtte hender til en navnløs Gud. I denne setting blir naboenes negative reaksjoner til forholdet mellom Manny og Corrina temmelig uforståelig. Filmen kan knapt sies å ta noe anti-rasistisk standpunkt, fordi den ikke tar rasisme, eller knapt noe annet, på alvor.

Whoopie Goldberg har vært barnepike før, i filmen Clara's Heart fra 1988 der hun oppdrar ungen til et motbydelig jappe-par. Hun har fremdeles et langt lerret å bleke før hun slår barnepiken over alle barnepiker, Juanita Moore i Douglas Sirk's Imitation of Life fra 1959. Etter å ha ofret seg som en helgen for sin utakknemlige datter ber hun på sitt dødsleie om tilgivelse for å ha vært så egoistisk! Det er gråtefilm, det.

Fikseringen på kvinner som martyrer kommer godt frem i en av 50-tallets mest populære fjernysnsserier, Queen for a Day, som man får se snutter av i Corrina, Corrina. Denne serien, som ville fått Hallvard Flatland og Knut Haavik til å se ut som media-etikkens svar på Kong Arthur og Sir Gawain, presenterte hver uke et knippe kvinner med de mest patetiske lidelseshistorier. Etter å ha blottet sine tragedier foran kamera fikk de applaus av publikum, som ble målt på et applause-o-meter, og den som fikk mest sympati fikk også flest gaver fra programmets sponsorer. Hvitevarer var veien til himmelen. Denne kvinnerollen forkastes av Goldbergs Corrina både i ord og, mindre overbevisende, i handling. I likhet med rasekonflikter og trosforskjeller viser kvinnekamp seg å handle mer om prat enn om realiteter.

I få ord; et velmenende manifest for den hvite middelklassen med barneskuepiller i nøkkelrolle som kan gjøre hvem som helst verpesyk.

Corrina, Corrina

Regi: Jesse Nelson

USA 1994

BT: OG INNI ER VI LIKE: Og det så til de grader.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.