[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

FILM: Hulken møter Pol Pot møter General Schwarzkopf

WASP-fri action for hele familien, med unntak av mor, far og søs.
FILM

BJØRN GABRIELSEN

Verdenssamfunnets nerver står i høyspenn og utenrikskorrespondenter får saftige risikotillegg idet General Bison (Raul Julia) går amok i Shadaloo. Shadaloo er et fiktivt sted i Sørøstasia der man snakker en underlig variant av euro-babbel, skriver latinske bokstaver med thailandsk snitt, og der befolkningen ser ut til å bestå av omkring tredve forskjellige etniske grupper. Handlingen er satt til en nær fremtid der skurker dyrker en klesstil som henter inspirasjon fra den gamle Star-Trek serien.

Tradisjonelt skulle man forvente at amerikanere ville entre dette scenarioet, plassere velfortjente spark i brede skurkeromper, og bli ferdige med det. Den slags hører imidlertid hjemme i den gamle verdensorden. Nå er alt så meget annerledes, og de gode representeres i Street Fighter av den kryptiske fredsstyrken Allied Nations. Med lyseblå beret'er er de til forveksling like vår tids FN-styrker. Lederen av AN-troppene, William F. Guile (Jean-Claude van Damme) er riktignok amerikaner, han har sogar flagget tatovert på skulderen, men han bryter jo på fransk. For en gangs skyld blir ikke publikum servert den gamle historien til van Damme-skikkelser om at han er cajun. Hvor mange fransktalende bor det egentlig der nede i sørstatssumpene?

Denne filmen har nesten alt en fjorten år gammel gutt kan begjære. Her finnes en shadaloo-amerikansk journalist med enda bedre bein enn salige Månestråle, et genetisk manipulert Hulk-mensch, muskuløse menn med røffe vennskap, kampsport, kampsport, kampsport, avansert pyroteknologi, og enda mere kampsport. Og ingen romantikk.

Den onde diktator Bison tar en offisersvenn av Guile som råstoff for å skape en hjernevasket ultra-soldat. Denne film når kanskje sitt fineste punkt idet soldaten infuseres med oransje, gjennomsiktig væske i poser påtrykket «Warning! Mutogen». Her har man latt seg inspirere både av de pedagogiske teknikker i Clockwork Orange og skapergleden i Frankenstein. Legen som overser dette prosjektet bærer en liten motstandsmann i seg, og klusser med den audiovisuelle input'en som forsøkskaninen til stadighet motar gjennom et par VR-briller. Istedet for de pålagte videoer med vold og lemlestelse spiller legen bryllupsseremonier, barn som løper i skogen, og Martin Luther King.

Som leseren vil forstå, er denne filmen av en slik klasse at et handlingsreferat på alle plan vil overgå en kritisk vurdering.

Verdt å merke seg er den nesten kliniske mangelen på hvite, anglosaksiske, protestantiske amerikanere. Van Dammes løytnanter er en sprek britisk kvinne med musefletter og en cherokee-indianer med pannebånd. Den shadaloo-amerikanske journalistens medhjelpere er en forhenværende sumo-bryter fra Hawaii og en svart, forhenværende bokser. Diktatoren er, som så ofte når rollen besettes av Julia, av meget vag etnisk opprinnelse, og hans dataekspert er en jamaicaner. Blant soldatene i AN-styrkene ser man på uniformenes påsydde flagg at det finnes deltagere fra Israel, Malaysia, Tyskland (!), Belgia og Zaire. Oppsiktsvekkende nok bruker Sør-Afrikanerene apartheid-statens flagg istedet for det nåværende - en pussig detalje i dette flerkulturelle karnival. De eneste i AN-styrkene med taleroller er briter, amerikanere og japanere. Filmen er produsert av en japaner, og det finnes en bitteliten snutt med japansk dialog og en humoristisk referanse til Godzilla-filmer fra 60-tallet. Midt oppe i det hele finner vi også to morsomme smuglere, hvorav den ene er kinesisk-amerikaner og den andre, kanskje, er filmens eneste WASP.

Filmen tar sitt utgangspunkt i et spill, og med velvilje kan man tolke dette inn i filmens oppbygning. Man beveger seg så å si fra brett til brett, der hovedpersonene i hver omgang skal mestre nye situasjoner og komme seg ut av nye labyrinter, alt mens klokken går og man samler poeng nederst i høyre hjørne. «Slett oppbygging av plot» er en annen måte man kunne uttrykke dette på.

Slutten kombinerer den tradisjonelle vestlige fortellerstilen der sjefsskurken og sjefshelten engasjeres i en mann-til-mann slåsskamp, med den tradisjonelle asiatiske avslutningen med en storstilt, massiv, felles skuddløsning mellom de to krigende parter.

Det finnes en skuddsikker metode å forsikre seg om at ens kritiske sans en søndags morgen er nådd bunnivået. Dersom man klarer å lese alle leserbrevene i en av byens gratisaviser kan man trygt se denne film på en matinéforestilling i lag med gode venner.

Street Fighter
Regi: Steven E. de Souza
USA / Australia 1994
Bilder:

1: ALLIED NATIONS: Shadaloo-amerikansk journalist og britisk offiser tar rotta på en ikke uanseelig del av verdens ondskap i Street Fighter.

2: GENTLEWOMAN OF THE PRESS:. I Street Fighter opptrer reporteren Chun-Li (Ming-Na Wen) som tryllekunstner, forførerske, kampsport-ekspert og turner.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.