Folk og folk i Kardemomme

Røverne stjeler det meste, ikke minst showet på Nationaltheatret. Kardemomme forblir sosialdemokratiets Utopia par excellence.

LASSE MIDTTUN

Men det blir jo det likevel. Fordi man nettopp ikke tenker over det. Vi kjøper Egners verden helt og fullt. Vi er sikkert indoktrinert, og vi vet at Kardemomme er en klisjé. Men nettopp derfor: Nasjonale klisjeer er bærere av noe reelt, noe sterkt ønsket eller begge deler.

Det blir jo aldri helt latterlig i norsk offentlighet å fremsette Kardemommeloven som ideal - mens for eksempel Ole Brumms «ja takk, begge deler» fører rett ut i en hengemyr av politisk hån. Og at det (som røverne «oppdager») er bedre å sitte i fengsel enn å være utenfor samfunnet, er et syn som snarere har øket i popularitet i disse tvangsbehandlingstider.

Kardemommes magi, kombinasjonen av den gamle nabosolidariteten med den moderne velferdsstatens behandlingsvilje, er jo nettopp det sosialdemokratiet har etterstrebet, men ikke har fått til. (Unntatt i Norge Rundt som er Kardemomme for de voksne.)

Og dermed forstår det seg at barna elsker Kardemomme: Det var jo nettopp barna som skulle bli lykkelige når bare vi alle løftet i etterkrigsflokk og sammen utbygget humane institusjoner for (ut)dannelse av gagns mennesker.

Derfor er jo også Nils Ole Oftebros (Kasper) førpremiereuttalelser om tante Sofie som visdommens Sophia så hinsides stykkets idé. For det første: Alt i Kardemomme peker på at Sofies ris er et uegnet redskap i barneoppdragelsen. For det andre: Alt peker likeledes på at fru Bastians uforbeholdne omsorg er bedre egnet i røveroppdragelsen enn Sofies jerndisiplin.

God lesning er heldigvis ikke nødvendig for godt spill. Oftebro onstage er nemlig strålende: Røverne generelt og Kasper spesielt stjeler i tillegg til brød, vørterkake, trikk og lys melkesjokolade også selve showet. Og det røvernes overspill som gir Kardemomme den lille teskjeen slapstick stykket må ha, og som redder 1995-versjonen fra å være en ordinær oppsetning. Det eneste man kan sette fingeren på dramaturgisk er at codaet med røvernes konkrete inntreden i samfunnet ikke helt når opp etter brannen i tårnet: Det summer fælt i salen når brannen er slukket. Da har barna fått alt de ønsker seg, og gotteposens rester får ben å gå på. Men det gjør ikke noe.

Thorbjørn Egner: Folk og røvere i Kardemomme by Regi og koreografi: Wayne McKnight

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.