Overlevelseskunst

Dybbukim fra tilintetgjørelsens venterom.

BJØRN GABRIELSEN OG OSMAN KIBAR

Av de 150000 som mellom 1942 og 1944 var internert i den tsjekkiske garnisonbyen, som opprinnelig huset 7000, ble 90000 sendt videre til tilintetgjørelsesleirene, mens 35000 døde før de kom så langt. Som Holocaust forøvrig er Theresienstadt en utfordring for fantasien, og en nær umulighet for kunsten.

Med kabaret-forestillingen Stemmer fra Theresienstadt har Bente Kahan nok en gang kastet seg på et tilsynelatende umulig prosjekt, og nok en gang står hun den av med bravado. Utstyrt med et absolutt minimum av rekvisitter foran en nærmest ikke-eksisterende dekorbakgrunn spiller Kahan selv fem oppdiktede kvinneskikkelser, som sammen tegner et utfyllende bilde av livet i denne leiren 60 kilometer nord for Praha. Utlevert til seg selv, sin ytterst dramatiske spillestil og sparsomt akkompagnement på piano og trekkspill ved Thor Hauknes, farer hun gjennom de dagligdagse situasjonene, erfaringene og møtene disse personene imellom, ved å spille ikke bare opptil flere personer i en og samme scene, men faktisk også de som skal fungere som «statister» i hennes one-woman-show, som f.eks. i den dramatisk uutholdelige sekvensen hvor barnefangene skal opptre i en nazistisk propagandafilm, eller når de seg imellom diskuterer sitt ønskegodt.

På det ytre kaster ikke Bente Kahan bort tiden med antydningens kunst. Med gruvekkende stemmeprakt og et kroppspråk beslektet med stumfilmens ekspressive konvensjoner er ikke dette teater for de med veke hjerter. Men Stemmer fra Theresienstadt er mer enn dette, med dramaturgisk velplasserte fremføringer av dikt og sanger fra leiren, hvorav «Som om» en slags kombinert overlevelsesregle for leirfangene, og speilbilde av Theresienstadt som «mønsterleir» utgjør et høydepunkt.

Kahan spiller mot høye odds. Med tilintetgjørelsens enorme antall offere i bakhodet, er det en skummel affære å destillere samlede erfaringer i fiktive skikkelser. Med et slikt grep kan historien lett trenges i bakgrunnen til fordel for kunstnerens tro på sine egne vyer og oppfatninger, og Holocaust igjen bli redusert til en storslått forestilling om moral, om menneskets egenskaper, om industrialiseringens etikk. Dette var ikke den opprinnelige hensikten. Den opprinnelige hensikten var folkemord, og det er kunstneres og intellektuelles plikt å ikke la Holocaust forvandles fra historisk erfaring til en metaforisk verktøykasse med pirrende paralleller og allegorier for all verdens problemstillinger og konflikter. Det er nettopp dette Bente Kahan på et mesterlig vis makter å unngå.

Forestillingen blir ikke et øyeblikk redusert til «Shoah - slik jeg ville sett det hvis jeg hadde vært der», fordi Bente Kahan i motsetning til hva hennes spillestil skulle tilsi, har en imponerende evne til begrensning og tilbakeholdenhet. Hun beveger seg konsekvent på kanten av stupet, men tar aldri det siste skrittet; hennes fremføring er lidenskapelig, men tipper aldri et sekund mot det sentimentale.

Stemmer fra Theresienstadt glir på mange vis lett inn i tradisjonen av Holocaust-litteratur med et forholdsvis veletablert persongalleri og søken etter svar på ferdig formulerte spørsmål. Typisk i så måte er den fornemme og nærmest fullstendig assimilerte kvinnen fra Hamburg, symbolisert ved at skuespilleren trekker på seg én rød hanske. Hun er slett utrustet til å møte leirens beinharde virkelighet, men endres gradvis til å bli et annet menneske. Videre treffer man en småbarnsmor, en eldre bibliotekar, en skolelærerinne og en skuespillerinne. Til tider foregriper personene også ettertidens spørsmål, som når bibliotekaren sender et brev til sine barn til Shanghai, og ber dem ikke ha dårlig samvittighet for at de overlevde.

Den minimale rekvisittene og dekoren er aldri «usminket» eller kreativt sparsommelig, den er bevisst mangelfull. Den velstående kvinnen har således kun én hanske. Stemningen formidles i stedet gjennom fremføringen, som er intens og troverdig, rivende og beskjeden på en og samme tid. Avstanden oppheves ustanselig og tilskueren blir forstyrrende direkte delaktig i tragedien, med en Beckettsk ambivalens: «Jeg vet ikke, jeg vil aldri vite det, i stillheten vet du ikke, du må fortsette, jeg kan ikke fortsette, jeg kan ikke fortsette, jeg skal fortsette.»

Stemmer fra Teresienstadt Bygget på dikt av Ilse Weber og kabaretsanger Skuespiller: Bente Kahan Regi: Bente Foyn Bruun

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.