![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Uten å be om tilgivelse, kommer vi ikke videre.
rundt i verden og vært jevnlig å se på de internasjonale bokmessene. Alltid har han virket dyster og nedslått. Men da undertegnede traff Brink på bokmessen i Leipzig nylig, formelig sprudlet han - og i samtalens løp fremgikk det at han (kanskje for første gang i voksen alder) nå var stolt av å være sørafrikaner!
- Da du utga romanen Unntakstilstander for en del år siden, André Brink, stilte du spørsmålet hvordan man kunne fortsette å skrive kjærlighetsromaner i et land som Sør-Afrika, hvor alt sto i brann og politiet kunne drepe barn «for moro skyld». Det var en ganske pessimistisk holdning, som vel også ga seg utslag i din neste roman, En terrorhandling. I dag er situasjonen annerledes - var pessimismen din ubegrunnet?
- Jeg har bare følt meg pessimistisk én gang i livet, jeg, og det var i den perioden da volden var allestedsnærværende i Sør-Afrika. Ellers er jeg en ukuelig optimist.
- Og i dag er alt bare fryd og gammen?
- Min siste roman, Tvert imot, er et eksempel på at i dagens Sør-Afrika kan man skrive om alt. Og sørafrikanske forfattere bør fremdeles skrive mye om apartheid - i dag er ikke dette systemet noen lukket bok, og nå er det mulig å forske i så mye som man ikke kunne skrive om før. Vi trenger en dypere forståelse av hele apartheid-systemet, og det var aldri noen selvfølge at vi skulle komme dit vi er i dag. Etter løslatelsen av Mandela var det største hinderet for en fredelig, demokratisk utvikling at De Klerk og hans folk ikke ville innrømme hvor ondt apartheid-systemet var, de ba aldri om noen tilgivelse. Dette var både utgangspunktet for og drivkraften bak min roman Tvert imot: Uten å be om tilgivelse kommer vi ikke videre.
- Tvert imot er en historisk roman, mens du tidligere stort sett har skrevet om samtiden?
- Jeg har alltid vært interessert i historie. Mitt første forsøk på å inkorporere den i litteraturen var den lille romanen Adamastor, som ikke er oversatt til norsk. Deretter fulgte En terrorhandling. Jeg legger nå siste hånd på en roman hvor jeg går enda lenger. I alle årene med frigjøringskamp betraktet alle denne kampen som et rent rasemessig fenomen. Andre problemer, kvinnefrigjøringen for eksempel, lå nede. Dette er ting jeg forsøker å ta opp i den kommende romanen min.
- Og nå da frihet og demokrati hersker, er det vel bare en lek å være forfatter i Sør-Afrika?
- Det er ikke nødvendigvis lettere å være forfatter i dag. Nå kan jeg følge fantasien hvor som helst; men det var noe helt annet i den tiden da presset var sterkere. Den gangen var det elektrisitet i luften, alt var jo hemmelig - og forbudt. Vi hadde en konferanse om nettopp dette for en tid siden; da gråt vi nesten av lengsel etter gamle dager, etter den tiden da forfatterne var en viktig størrelse, i aktiv samhandling med leserne. Nå må en bok være god nok til å bli lest. Det føles som et vakuum. Men skal man velge, må man selvfølgelig velge friheten og demokratiet. Det er så mange flere nyanser i dag.
- Mot slutten av apartheid-tiden virket det som om flere forfattere var nær ved å gi opp - da J. M. Coetzee skrev Foe, kunne man lure på om neste skritt ville bli tausheten?
- Coetzee følger alltid én tråd helt til enden, så begynner han på noe nytt; noen fare for taushet har det aldri vært. Hans siste roman, The Master of Petersburg, er en av hans beste og inderligste.
Selvfølgelig har vi stadig enorme problemer - i Skandinavia er tilfellene Alan Boesak og Winnie Mandela godt kjent - men i bunn og grunn går tingene enormt fort likevel. Velferdsstaten vokser frem med voldsom fart, og den velviljen som ble skapt ved valget, er fortsatt voksende. Den iveren man finner hos både svarte og hvite etter å få alt til å virke, er oppmuntrende. Men korrupsjonen er fortsatt et problem, selv om også den var verre før.
Det som skjer i Sør-Afrika nå, er i det hele tatt en beundringsverdig prosess du ikke ser maken til andre steder i Afrika. Og hvis vi sammenligner med hva som kunne ha skjedd, er de problemene vi sliter med, ingen ting.
- Ja? Hvilke problemer sliter du med?
- Rent praktiske ting, som tid. Når en bok vil skrives, venter den ikke til jeg har tid. Nå bruker jeg mindre tid på politikken enn før, og jeg behøver ikke å arbeide så mye med andres problemer. I dag finnes det et operativt demokrati, det finnes institusjoner folk kan henvende seg til. Egentlig, av natur, har jeg aldri vært noen politisk person.
- Kunne ikke Václav Havel ha sagt mye av det samme? Og likevel ble han fanget inn?
- Jo… eller Desmond Tutu. Det lar seg nok aldri gjøre å holde politikken helt utenfor. Nelson Mandela er det mest fabelaktige mennesket jeg vet om - han gir deg følelsen av at du er den eneste som betyr noe, om så bare for to minutter. Han er hele landets elskelige bestefar. Selv en del av de afrikaans-språklige ekstremistene omtaler ham ikke som «Mandela», men som «presidenten vår»!
Jeg må forresten fortelle deg en historie som viser hva slags person Mandela er. For en tid siden skulle det være en mottagelse i Mandelas residens, klokken 20. En journalist fra «Sunday Times» i London tok feil av tiden og kom klokken 18, to timer for tidlig. Det var ingen vakter ved porten, så han gikk inn i haven. Det var ingen vakter ved døren heller, så han fortsatte inn i huset. Der ruslet han rundt, helt til han endelig fant Mandela alene på kjøkkenet. Mandela spurte hva han gjorde der - journalisten unnskyldte seg; men Mandela sa at siden han først var der, kunne han jo godt lage litt mat til mannen! Journalisten spurte hvorfor det ikke fantes vakter; han kunne jo godt ha vært en snikmorder? Mandela svarte smilende at han har førti millioner mennesker til å passe på seg.
BT: ANDRÉ BRINK: Vi må ikke glemme at apartheid var et ondt system. Ill: Lasse Kolsrud.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]