[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Spredt chilensk presentasjon

AV SELENE WENDT

Frem til fjerde juni viser Stenersenmuseet et utvalg av chilensk kunst fra Museet for moderne kunst i Santiago.
Utstillingen viser utviklingen av chilensk kunst gjennom de siste 20 årene. 80 kunstnere deltar, og de er stort sett representert med ett arbeid hver. Utstillingen bærer preg av å være en «profilering-i-utlandet-mønstring», med det formål å gi et overblikk fremfor noen dyptgående presentasjon av den enkelte.

Utstillingen er delt opp i generelle kategorier, hvilket gjør den oversiktlig. I underetasjen finner vi arbeider som formidler «den essensielle gest», som i katalogen forklares som det maleriske «merket» som har fulgt utviklingen av chilensk kunst (abstrakt figurasjon). Ifølge teksten er chilensk kunst dominert av subjektivitet, eller kunstnernes fremstilling av personlige erfaringer innenfor forskjellige historiske og geografiske kontekster. Et bilde som ikke hører med i sin kategorisering er Claudio Bravos, Stilleben med joggesko, 1994. Arbeidet viser Claudio Bravo som en teknisk dyktig tegner, men det sier lite om noen enestående chilensk estetikk og har enda mindre med abstrakt figurasjon å gjøre. Claudio Bravo er faktisk en av Chiles mest anerkjente kunstnere, hvilket ikke kommer fram i dette arbeidet.

I samme hjørnet henger Francisco Smythes C.O.R.A.Z.O.N.A.D.A., 1987-88, et ordspill mellom corazonada (forvarsel), og corazón (hjerte), som er fremstilt i hvert bilde. Arbeidet passer inn i klassifiseringen, men katalogen skaper forvirring rundt klassifiseringens betydning. Det bør i den anledning dessverre nevnes at katalogen gjennomgående er dårlig skrevet.

Humor

I underetasjen er det plassert en del abstraksjoner. Det er kanskje ikke så lett å oppdage at disse formidler noe om den chilenske situasjonen under militærregimet, - eller om menneskets situasjon her og nå. Men ved siden av disse finnes det humoristiske figurative malerier, der en nasjonale identitet er tydelig. Jose Andres Ganas' Juryen for vina festivalen, fra1982, er et eksempel på visualisering fra den latinamerikanske litterære verden. Alle er med i denne fargerike komposisjonen: generalen, presten, dikteren, og den frodige kvinnen. Det er et arbeid som dette, eller Francisca Nunes' Hunnulv etter fødsel, 1989, som formidler noe spesielt, og som setter chilensk kunst i en kategori for seg.

Fortsettelsen av utstillingen i neste etasje leder til «bildets poesi». Vi blir forklart at det dreier seg om psykologiske morfologier, offentlige versus private myter. Her henger noen av Chiles mest etablerte mestre, som Roberto Matta og Gonzalo Cienfuegos. Roberto Mattas Minnet av Blomster , 1991, er et passende symbol for mannen som sammen med Robert Motherwell var brobygger mellom europeisk surrealisme og amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Gonzales Cienfuegos Selvportrett , 1979, viser en mer åpenbar latinamerikansk stil. Den overvektige mannen minner om Boteros karakteristiske figurer, mens de overdrevne perspektivene skaper en surrealistisk helhet, som godt kunne vært inspirert av Roberto Matta.

Kritisk visualitet

«Kritisk visualitet» er den mest engasjerende del av mønstringen. Her er det politiske satt i fokus, kunstnerne viser politikkens håpløse aspekter. Carlos Altomiranos Jeg har hatet meg selv så inderlig…, 1979, er representativt for chilenske kunstneres politiske engasjement mot slutten av 70-tallet, og begynnelsen av 80-tallet. Eugenio Dittborn, kunstneren som er verdenskjent for sin appropriasjon av tekst og fotografi i kollager og som orienterer seg i forhold til Chiles voldsomme politiske historie, er også representert.

Kategorien landskapsmalerier har fått den storslagne tittelen «territoriale markeringer». Ønsket om tilhørighet er en vesentlig del av chilensk landskapsmaleri. Patricia Figueroas bildet På utkikk etter Amerika, 1991, er et utsøkt eksempel fra denne gruppen. De saftige fargene skaper et spennende og eksotisk inntrykk; de høye Andes-fjellene står i kontrast til en gyllen åker og en kobolt-blå himmel med en dyp rød månesigd. Tegningen av et skip og den nesten utviskede teksten minner om diktene til Pablo Neruda om oppdagelsen av Latin-Amerika.

En dystrere skildring av det lovede land, er maleriet av Eugenio Tellez med nettopp tittelen Det lovede land. Verket faller inn under klassifiseringen «mytologier», som retter oppmerksomheten på røtter fra fortiden og mytiske drømmer om Amerika. Hans Twombly-aktige stil forestiller et slags tapt paradis. Graffitti-aktige ord er spredt ut over venstre side av komposisjonen: regn, død, gjørme, det forbannede og lovede land, frelseren, Hegels navn og noen små rablinger. På høyre side leder en stige opp og ut av mørket. Det er åpenbart at Tellez har et et godt grep på Hegels kunstfilosofi, og arbeidet er et glimrende eksempel på Hegels begrep om romantisk kunst som subjektiv.

Det er klart at denne utstillingen åpner muligheter til å oppdage verker av spennende og ukjente chilenske kunstnere. Aarrangørene burde allikevel konsentrert seg om færre kunstnere, flere arbeider fra hver enkelt, og lagt større vekt på den gjennomgående kvaliteten. At en kunstner som Alfredo Jaar ikke er med er vanskelig å forstå.

bt: Roberto Matta: Minnet av blomster, 1991

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.