[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

BILLEDKUNST: Renset og balsamert

AV SIMEN MIDGAARD

To utstillinger åpnet 12. og 13. mai, i <I>Herslebs gate 10 <I>og <I>Galleri Struts<I>.

Omo Sapiens

På førstnevnte sted holder Anne Lise Stenseth en utstilling under tittelen OmoSapiens Prosjekt, med undertittel «Vanitas». Det er seks fotografier som stilles ut, hvorav tre utgjør et triptykon, mens de andre er separate. Motivet er det samme, nemlig vaskeballer i formasjon over fløyelsetepper, som krølles i noe som kan minne om tversnitt av hjernen eller vulkanlandskap. «Do not prewash, keep and reuse» er tittelen på det mest ruvende verket, der formasjonen på seksten vaskebaljer synes vel plantet i dette gråkrypende fløyelslandskapet, med hver sin lille, tilmålte dæsj av vaskemidel pent tilbake etter slaget. De to mindre bildene, «Comfort» og «Softlan Ultra Freshline», gir mer glansen av vaskemiddel slik vaskemidler som OMO sikkert foretrekker å bli fremstilt under, i en syntetisk glans med en koloritt som gir umiddelbare assosiasjoner til sekstitallets ukebladreklamer: dus, steril, kjemisk lykke. Den koboltblå lysintensiteten i vaskeballer på hvitt underlag, i «2. Generasjon flytende omo», viser den fullstendige himmel av renhet, der det som ikke er blått for å skape en himmel, er englehvitt. «Omo sapiens» kan bety det det betyr, altså den tenkende omo, eller henspeile på en nyskapning, der mennesket erstattes av vaskemiddel, fremdeles med tankeevnen i behold, takk, med forfengelighet som undertittel. Mellom tenkende vaskemiddel og sterilt menneske og renselse i rammen av ren kjemi, som en milliard reklamer allerede har blandet bildet av paradiset i.

Fredelig anatomi

Galleri Struts presenterer to nederlendere med felles installasjoner, i tredje etasje i en gammel bygård i Teatergaten 3. Ina Klaassen og Jochen Schöne har i det første værelset bekledd veggene med en underlig pølse eller tarm, opplyst av to gule lyspærer, som gir assosiasjoner til en fredelig anatomi eller et besøk hos stille arbeidende innvoller. Etter å ha passert denne installasjonen er varelset innenfor bekledd med hvite menneskeskikkelser som presses frem i flatt liggende stilling som under lakener, balsamerte ulykkestilfeller, tidløse under noe som kan være likklær eller en gips til en arkeolog i Pompeii. Noen styrter nedover veggene, andre bare henger der i fordervelsen, som anonymiteter spredd ut etter en eksplosjon. Man fristes til å kjenne etter for å finne ut i hvilken grad de er av papir. Substansen minner om den man finner i grimme repotasjebilder. Og midt i dette har nederlenderne reist byen rundt for å fotografere noe som definitivt ikke kan bortforklares som usubstansielt papir, nemlig H & M's linhår-badenymfe. Ingen klager lenger på morbide versjoner av lik, og jeg lurer egentlig på om nederlenderne visste hvilken åndskraft dette dukkeportrettet var istand til å vekke i husmorlag og kvinnefront, når vi likevel er inne på temaet provokativ kunst. I samme sal som disse kroppsstore, styrtende skikkelsene, finner vi en mengde små hurtigfototgrafier tatt overalt i Oslo by. Fra husvegger, holdeplasser, mellom gønt og grått: bikinipiken. I pressemeldingen fra utstillingen heter det: «Menneskekropper fremstår som papirfigurer i en «substansiell» virkelighet <\#150> virkeligheten er papir». Hvis kunstnernes eget birdrag skal uttrykke fremmedgjørelsen og uvirkeliggjørelsen av kroppen i den virtuelle virkelighet, har papirmøen materialisert en kontrast i egenskap av kvinnebevegelsens fremste kandidat til rollen som folkefiende.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.