MUSIKK: Nitzer Ebb: The rise and fall and…?

Nitzer Ebb legemliggjør det dilemmaet alle band står overfor: Skal man kjøre samme spor på tomgang eller utvide reportoaret? Få band har kjent problemet mer på kroppen enn Nitzer Ebb, og i få tilfeller har resultatene blitt mer drastiske. Vokalist Douglas McCarthy snakker om nåtid og fortid.

AV DIDRIK SØDERLIND

Nitzer Ebb har utviklet seg. Ordet har en sur etterklang. Det innebærer ofte lange musikalske ørkenvandringer som bandet aldri vender tilbake fra. Derfor er det ofte dårlig nytt når band skal utvikle seg. Men like fullt står de alle overfor det klassiske dilemmaet: Skal man rendyrke det man kan, eller prøve noe nytt? Det første er avgjort det mest komfortable, men innebærer ofte stillstand. Risikomomentet er større på alternativ to. Knall eller fall; i svært mange tilfeller det siste.

Nitzer Ebb har fått kjenne dilemmaet på kroppen mer enn de fleste band. Deres to første LPer, That Total Age (1987) og Belief (1989) er ekstremt stramme i formen. Flere plater i samme musikalske spor ville vært kunstnerisk sett uforsvarlig. Men dog: Det er fristende å trekke en parallell til et band som faktisk har mer til felles med NE enn man skulle tro. Et ikke ukjent australsk band ved navn AC/DC startet opp ti år før Nitzer Ebb med et akkurat like minimalt musikalsk konsept: Bluesrock, stilren inntil det absurde. Men istedet for å kaste av seg den musikalske tvangstrøyen bestemte de seg heller for å tåle en eventuell baksmell. Resultatene ble tilsvarende merkelige også. Da det for noen år siden ble påpekt at de hadde gitt ut ti helt like plater avviste de beskyldningen ved å si at, nei, de hadde gitt ut elleve helt like plater. Og selv om forfallet er langt fremskredent, har de holdt koken i over tyve år.

Nitzer Ebb har altså valgt å gå den andre veien. Først og fremst ved å skaffe seg gitarer. Ut av det gamle trommemaskinmonstrumet holder det på å fødes et mer vanlig rockeband. Fødselen er langt fra overstått, og veene er dokumentert på den nye platen Big Hit. Overgangen fra techno-institusjon til lovende rockeband er ikke smertefri. Jeg spør sjefsvræler Douglas McCarthy om bandets nye musikalske retning. Overrraskende nok virker det ikke som om han er lei av spørsmålet ennå:

- Vi lager alltid musikk for vår egen del. Da vi startet opp var vi inspirert av band som Birthday Party og DAF. Vi ville lage musikk, ikke bruke tid på å lære oss instrumenter. Dermed falt det naturlig for oss å satse på synthesizere og programmering. Men samtidig ville vi ha et hardere lydbilde enn det som var vanlig blant andre engelske band som arbeidet på samme måte, som for eksempel Human League og Soft Cell. Derfor brukte vi ekte tromming.

Det menneskelige elementet til side: Datamaskinen var alltid hjørnesteinen i Nitzer Ebb. Over det syntetiske skjelettet ble det strukket en stakkato, slagordpreget stemme. Musikken var tydelig påvirket av hip hop og punk, men mange av de tidlige sangene virker som om de er beregnet på eksersisplasser snarere enn dansegulv. Voldsomheten i uttrykket er iblant mer lammende enn fengende. En plate som bruker hamring på stålplater som detaljer er ikke akkurat vanlig kost på diskotekene. Douglas McCarthy har forklaringen på hvorfor det ble som det ble:

- Da vi ga ut den første singelen var vi bare femten-seksten år. I den alderen er du bare sint, og har lyst til å få utløp på aggresjonen på en måte. Vi er så heldige å ha trassalderen vår bevart på plate!

Jo,That Total Age er virkelig en pryd for ethvert familiealbum. Douglas fortsetter å snakke om fordums glansdager:

- Da vi skulle spille inn Belief, ble vi presentert for produsenten Flood. Han er en stor musikalsk kraft og tilførte oss mye, inntil det punkt der han nesten ble et tredje medlem av gruppa. Det er hans fortjeneste at platen har et så utrolig rent lydbilde. Faktisk har jeg fått høre at et firma som lager stereoutstyr bruker Belief til å teste høyttalere. På Showtime (1990) ble lyden mindre glatt. Den ledet opp mot Ebbhead (1991), som ble punktet der vi møtte veggen. Den gamle formelen sto i veien for utviklingen fremover. Fra å være en musikalsk støtte ble programmeringen av sequencere en klamp rundt foten. Vi mistet det direkte preget de første platene hadde. Big Hit omfatter alt vi er.

Og i full klarhet over det ironiske i å bruke årevis på å få en plate til å høres «direkte» ut:

- En av ambisjonene vi hadde foran utgivelsen var at platen ikke skulle høres ut som om det hadde tatt to år å lage den.

I dag er det en definitiv trend bort fra det elektroniske blandt dem som Nitzer Ebb opprinnelig grupperte seg sammen med. En etter en stemmer de opp gitarene og toner ned det elektroniske preget. Douglas mener at det som regel går galt:

- Mange av disse bandene gjør samme feil med gitarene som de gjorde med synthesizerne. De finner ut at gitarer er morsomme å bråke med, og resultatet er at det blir endimensjonalt. Det er vanskelig for denne musikken å holde på lytterens interesse, i hvert fall i fullt LP-format.

Det skal Nitzer Ebb ha: Big Hit er ingen flat synth-metall-hybrid. Platen er en oppriktig søken etter et nytt uttrykk, nøye gjennomtenkt og relativt klisjŽfritt.

Tross det lovende preget letter Big Hit aldri helt fra bakken. Nitzer Ebb har gått fra å være en sequencer-sensasjon til et rockeband av mer tvilsom kvalitet. Forklaringen er at Nitzer Ebb aldri var musikere i vanlig forstand, men fikk utløp for sine idŽer gjennom hjelp fra dyktige produsenter (Det er flere likheter mellom Nitzer Ebb og designer-band ‡ l‡ Diva enn fansen liker å innrømme.)

Oppskriften fungerer ypperlig så lenge man vet hvor landet ligger, men det hele klapper sammen i det øyeblikket bandet forsøker stå på egne ben. Eneste utvei er å lære seg å spille. La oss håpe at det kunstneriske kaoset de er i øyeblikket kan ordnes til noe bedre i fremtiden. Band som har vært så store fortjener litt overbærenhet.

Nitzer Ebb Big Hit Mute/ Sonet

Welcome to de Jungle

Jungle-techno er en av de mest oppkvikkende musikalske syntesene som har dukket opp i senere år. Mens den vanlige trance-technoen er veldig europeisk, nedstammet i direkte linje fra Kraftwerk som den er, står jungle like mye i gjeld til Jamaicas dancehalls. Musikken er som techno eller hip hop på altfor høyt tempo, brukket opp av langsommere reggaebasser. I tillegg er den gjerne tilsatt lydbiter fra reaggae og soul eller toasting (en slags forløper for rap.) Det siste er musikkens største særpreg, og jungle fungerer best når du kan lukke øynene og innbille deg at du danser til et «sound system» i Kingston.

Som med de fleste andre avskygninger av moderne dansemusikk trives jungle best på samleplater. Spectrum er er et representativt eksempel på dette møtet mellom musikkulturer. Kjølige europeiske klanger og maskinelle rytmer brytes opp av varme vestindiske basser og stemmer. På Spectrum møtes møkkete jamaikanske bakgårder og møkkete engelske bakgårder, Jamaicas sol møter The Great British weather. Mange av bidragene hører med til forsøkene på å gjøre jungle mer melodiøs og arrangert, og tilhører således ikke de villeste avartene. Dette gjør at platen fungerer godt også utenfor dansegulvet. Dessuten er den til glede for naboen også. Bassene forplanter seg i stueveggen din og sender vibrasjonene inn i neste leilighet med forbausende lite generasjonstap. Noen burde prøve ut Spectrum på et skikkelig anlegg i en eller annen OBOS-blokk.

Det eneste irritasjonsmomentet med platen er den dumme dopromantikken som dukker opp iblant. Jungle har tatt med seg mer enn bassene fra reggae, og mistenkelig tykke rullingser ser ut til å være utbredt tilbehør. Men forhåpentligvis er rapportene om crack i jungle-kretser kun oppspinn fra boulevardavisene. Ungdommelig narkotikabruk er som kjent en nådegave til løssalgspressen, og en pipe blir fort til ti sprøyter.

Diverse Artister Spectrum Polygram

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.