[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

DANS: I takt med Shakespeare og Prokofiev

Michael Corders Romeo og Julie er tro mot både tekst og musikk.
DANS

LIAO RAN

Shakespeares stykker har i snart to hundreår tiltrukket komponister og koreografer med håp om å kunne overføre både handlingen og poesien til musikk eller dans. Suksess har vært mulig ved simpelthen å behandle stykket som et scenario - som Tsjaikovskijs eller Berlioz', og særlig Prokofievs ballettmusikk til Romeo og Julie, som er en utsøkt kombinasjon av musikk og ballett. Prokofievs tidligste verk skaffet ham et ry som leverandør av voldsom musikk, full av hakkende disharmonier, barbarisk piano-hamring og skrikende orkestrale lyder. På den annen side viste Prokofiev sine nære bånd til Tsjaikovskij og den russiske ballettens fremragende tradisjoner. Mesteparten av hans musikk er tonefull, lett mot øret og i en romantisk stil, krydret med uventede harmonier og livlige nittenhundretalls-rytmer. I Romeo og Julie satte Prokofiev Shakespeares fortelling inn i en serie blendende, selvbeherskede bevegelser, masurkaer, polkaer, galopp, pas de deux, og så videre, mye i stil med Tsjaikovskijs store balletter. Han utformet scenariet uten hjelp fra noen koreograf. Den langsomme kjærlighetsmusikken og den springende, energiske kamp-musikken er storslått.

Monumentalt

Romeo og Julie er Prokofievs monumentale verk. Men de sovjetiske myndigheter vegret seg for oppsetning i begynnelsen, grunnet mistanker vedrørende Prokofievs politiske korrekthet. Derfor ble den første forestillingen gitt i Tsjekkoslovakia i 1938. Etterhvert kom verket til scenen ved Kirov-teatret i Leningrad i 1940. Ulanova hadde rollen som Julie og Sereyev tolket Romeo. Laroskys koreografi var ujevn og røpet en gjenkomst av den Pepita-aktige ballett-konstruksjonen, men Ulanovas artisteri forente de varierte stilartene i en sammenhengende helhet. Hun bemerket forøvrig at det å danse en foxtrot med Prokofiev var umulig på grunn av hans elendige rytmesans.

De to Shakespeare-stykker som den norske nasjonalballetten tilbyr denne sesongen, er bemerkelseverdige for den kreativitet som preger adapsjonen til den lyriske scene. Mens Tetleys The Tempest (Stormen) viste handlingen i en abstrakt orientalsk impresjonisme, viser Michael Corder at det tragiske element i Romeo og Julie med fordel kunne presenteres innenfor de konvensjoner som bæres frem av Prokofievs eteriske, dramatiske musikk. Med karakteristisk sensitivitet har Corder fanget essensen av denne doble inspirasjonen, og har produsert et stykke som er tro både mot Shakespeare og Prokofiev.

Romeo og Julie ble første gang iscenesatt av nasjonalballetten på høsten 1991. Det er i lidenskapens poesi av mørke, ulykkelige drifter, frustrasjoner og selvbedrag, at Corder viser oss de gnagende appetitter og behov som det høflige samfunn maskerer med overfladisk oppførsel, men som Corder eksponerer i brennende klar bevegelse. Begrenset som det dog er av sitt partitur, er det en potent øvelse innen spekteret av menneskelige seksualbehov. Corders ballett vtner om et originalt talent, velsignet med oppfinnsom uttrykksevne, og en forfriskende koreografisk stil.

Lidenskap

I motsetning til de forskjellige berømte versjoner etablert i Leningrad og London, hvor Romeo og Julie presenteres som Julies dramatiske evner, viser Corders versjon i Oslo en nærere observasjon av de to elskende - dette valget er kanskje betinget av det faktum at Norge mangler en genuint briljant prima ballerina. Corders koreogafi går innpå dem som en lupe, og røper stadig mer av deres lidenskap.

Imidlertid er det Julie som er motoren som driver historien i denne balletten; egenrådig, med sterkt lidenskapelige reaksjoner mot sin verden, har hun temperament til å forsøke å endre sin skjebne. Julie er viljesterk; det er hun som foreslår og arrangerer ekteskapet; hun er en personlighet på kant med omgivelsene, i opposisjon til foreldrene og verdiene de representerer. Romeo tar sin farge av henne - hans ankomst i hagen kan best tolkes som nok et eksempel på den ungdommelige lekenhet som også preger hans kurtise av Rosalinde i begynnelsen av balletten.

I Corders versjon blir Romeo og Julie mest en ballett om kjærlighet. Corder ser Julie-karakteren som en «positiv» pike hvis tragedie ligger i hennes avvisning av konvensjonene i det samfunnet hun lever i. Corders anliggende er psykologien i denne sentrale karakteriseringen. Corder har forsøkt å utforske kildene til oppførselen, og å fange de bilder av kjærlighet og lyst som uttrykker alt ved personligheten. Julie vises først som et barn; det avgjørende øyeblikket i slutten av den andre scenen, når hun står med hendene på brystene, plutselig oppmerksom på at hun nå er en kvinne, er ledetråden til den plutselige utviklingen av hennes personlighet, fra piken som leker med dukken sin til kvinnen som overveldes av sin første store lidenskap.

Det er underbygningen av psykologisk forståelse som inspirerer koreografiens intense avsløringer; Julie kryper sammen i fosterstilling i sengen etter at hun har tatt sovemiddelet; når hun våkner i gravkammeret, beveger hun hånden over båren, som om hun tar etter Romeo i sengen. Forholdet mellom Tybalt og Lady Capulet ses som et forhold med sterkt følsom basis: Tybalts handlinger viser ham som om han prøver å tre i stedet for Capulets autoritet, og Lady Capulets utbrudd ved hans død forklares som den sterke, dog uformidlede lidenskap hun nærer for ham.

Artisteri

Denne produksjonen byr på to fruktbare tolkninger: Sissel Aarseth på premieren den 13. mai, og Beatrix Balasz den 24. Fremdeles er de begge, relativt sett, nykommere i forhold til rollen som Julie, men Aarseth tar den til seg som om den nylig var skrevet for henne, og hun gjør den ny for oss, med en myriade av friskhet i impuls og følelse. Aarseths Julie viser livet som ufattelig. Den dyktighet hun formidler den seksuelle oppvåkningen med, de følelsesmessige variasjoner, den sensitivitet og letthet hun illustrerer dette med, vitner om sjeldent artisteri. I balkong-scenen er døden strålende formulert idet Aarseth rir på bølger av ekstatisk følelse, dansen er henførende i puls såvel som i kontur. Imidlertid liker jeg, i sammenligning, Balasz' Julie bedre - hun virker mer uskyldig og bedårende sjenert og søt. Hun overbeviser når hun viser oss en pen pikes fryd over livet og sin første kjærlighet.

Rollen som Romeo blir nødvendigvis sekundær i denne produksjonen; karakteren er litt av en brølende Verona-gutt, fanget av en kjærlighet som er langt større enn han kunne ha forestilt seg; om de dramatiske mulighetene er mindre spennende enn Julies, så har rollen til gjengjeld store tekniske krav, som er blitt rimelig møtt av nasjonalballettens aktører, særlig Richard Suttie, som også har vært med på utforme rollen. Av de sekundære rollene er det to som er spesielt tilfredsstillende: Mercutio, nonsjalant, smekker og vidunderlig fortolket av Igor Ivanov, og Tybalt, iskaldt bisk og heftig, en rolle tatt med total presisjon av Teet Task.

Oversatt av Sverre V. Sand

Sergej Prokofiev:
Romeo og Julie
Etter William Shakespeare
Koreografi: Michael Corder
Scenografi: Nadine Baylis
Nasjonalballetten
Den Norske Opera
BT: ROMEO OG JULIE Christopher Kettner og Sissel Aarseth. Foto: Erik Berg.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.